Helt tilfeldig fikk jeg kjennskap om boken Lady Barbara Arbuthnott og hennes menn– av Eiliv Odde Hauge. En bok om en utrolig historie fra virkeligheten. På internett er det skrevet om den på mange nettsteder. Den har også gitt grunnlag for et musikkspill, Lady Arbuthnott – frua på Elverhøy som du kan lese om her. Boken er fra 1957 og på 211 sider inkl bilder.
Innledningsvis skriver forfatteren hvordan han kom over historien, faktainnhenting mv, og han avslutter slik:
«Alt har jeg selvfølgelig ikke kunnet få greie på, og hist og her har jeg måttet ta fantasien til hjelp. Men de ytre begivenheter er autentiske, og i store trekk er dette den sannferdige beretning om Lady Barbara Arbuthnotts eventyrlige liv. «
Et eventyrlig liv hadde kvinnen som ble kalt Sunndalens ukronede dronning. En skotsk adelsdame som i over 40 år bodde i en norsk bygd på vestlandet. Hun ble gravlagt i Norge. At det ikke er laget TV-serie om hennes liv er ganske utrolig synes jeg. Her er drama nok til mange episoder. Det hadde ikke blitt en såpeserie som jeg synes Downton Abbey ble etterhvert. De fleste historiene fra den perioden hun levde, 1822-1904, handler om menn. De fleste velstående kvinner i den tiden hun levde satt i godstolen og broderte, og lot seg totalt dominere av mannlige slektninger og ektefeller. Det var kanskje derfor hun så til de grader overlot forvaltningen av formuen til menn, og at hun på slutten av livet ble en fattig kvinne. Forøvrig hadde hun ben i nesen – helt fra barndommen.
Det jeg har valgt å ta med fra boken er en liten del av hendelsene mv som boken forteller om. Slik starter historen:
«Lady Arbuthnott ble hilst med en dundrende, uhyggelig salutt da hun første gang kom til Sunndalen en dag i begynnelse av juni 1866. Det var jutulene i Sunndalsfjellene som fnyste mot solen og skubbet til noen snøfonner. Med bulder og brak raste snømassene ned mot den smale dalbunnen.»
Det hadde vært en strabasiøs tur fra Lillehammer – våren var sen og fortsatt var det snøskred og elveras. Med seg i følget hadde Barbara ektefellen Lord William Arbuthnott. De var på bryllupsreise og det var hennes tredje ekteskap. Hun var en vakker dame på 44 år. I tillegg fulgte sønnen James Allen på 18 år fra første ekteskap, en tjener, George Macnebb, og kammerpiken Mrs. Mary Chalmers som hadde fulgt Barbara fra hun var et barn. Med seg hadde de en tolk: Oluf Endresen.
Målet for turen til Sunndalen var fiske og jakt. Det var jarlen av Leicester som i bryllupet deres hadde snakket så pent og Norge og Sunndalen der han hadde drevet fiske i elva Driva og jakt, aktiviteter lokalbefolkningen ikke var interessert i. Reisen i Norge var ikke den luksus de var vant til fra andre reiser. Men stadig flere britiske turister besøkte Norge i denne tiden og kom hjem og skrev underholdende bøker om storslått natur og rikt dyreliv. Dette fikk de helt gratis! Barbara hadde kjennskap til Ole Bull og kunsten til Adolf Tidemand, og hun dyrket hobbyer som tegning, maling, samlet på sjeldne planter og studerte fuglelivet.
Reisen gikk med båt fra Hull i England til Christiania, og med seg videre på turen hadde de tolken Oluf Endresen som hadde reist som styrmann på skip og snakket engelsk flytende. Han gjorde et sympatisk inntrykk som tolk, reiseleder og kasserer. De reiste videre til Eidsvoll med tog, til Lillehammer med Skibladner og videre med hesteskyss. De ble innlosjert på gården Torske i Sunndalen. En av naboguttene, Lars Hoås på 16 år, fikk jobben som kjentmann mot betaling. Han skulle få stor betydning for henne senere i livet.
De sanitære forholdene på gården var ikke helt slik Barbara ønsket dem, og derfor fikk hun bl a installert til et slags bad som var en primitivt dusjrom bak låven. Men de betalte godt for innlosjeringen, og inntekten var særdeles velkomne. Men maten var det ikke så enkelt med – gjestene var vant med annen kost enn vassgraut og surmelk, speket og saltet kjøtt. Men der var Barbara behjelpelig med råd - hun instruerte hvordan man kunne steke og koke fersk kjøtt.
Laks var det nok av, og til å hjelpe seg hadde lorden båtmannen Ole Torskehjellen:
«Ole viste en respektløshet for «fine» folk som i begynnelsen sjokkerte lorden. Han oppdaget til sin forbauselse at norske husmenn betraktet fornemme adelsherrer som ganske alminnelige dødelige. Den servile tjenerånden som Lord Arbuthnott var vant til, eksisterte ikke i Sunndalen. Ole snakket svært frimodig og sa akkurat hva han mente. Han gad ikke engang ta av seg lua når herren nærmet seg. Lorden beklaget seg til Endresen over denne mangel på underdanig høflighet. Endresen forklarte at nordmenn var slik, og Ole Torskehjellen kunne neppe forandres.»
Men etterhvert ble lorden og Ole gode «busser».
Barbara var ikke så opptatt av fiske. Hun satte i gang med å lære og gjøre seg forstått på norsk fra første dag. Til å hjelpe seg hadde hun tolken som hun hadde fattet en forkjærlighet for. Barbara og sønnen likte å streife rundt i bygda og snakke med folk. Barbara kom godt overens med bonden på gården som var klok, gemyttlig og musikalsk. Om kveldene sang han folkeviser og fortalte historier og sagn fra dalen. Når det ble lite fisk og for varmt i dalen, reiste hun og sønnen til fjells der Barbara oppdaget fjellets sjarm, dyre- og planteliv.
Barbara, født Douglas, var av en kjent og vidt forgrener skotsk adelsslekt og familien spilte en stor rolle i Skottland og Englands historie. Faren Neil Douglas var en dekorert militær og ble bl a utnevnt til ridder etter sin innsats som adjutant for hertugen av Wellington i slaget ved Waterloo. Ved å gifte seg fikk han en solid medgift. Han og Dinah fikk to sønner i tillegg til Barbara som var yngst og ble sin fars yndling. Da Barbara var to år flyttet de til London der faren var adjutant for kong Georg IV. Etter kongens død ble Neil Douglas adlet.
Allerede som niåring ble Barbara sendt på pensjonatskole. Hun tok fag som faren mente ikke var nødvendig for enkvinner som det var et eneste mål med: å få bortgiftet. Men Barbar fikk som alltid viljen sin overfor faren. Da Barbara var 18 år flyttet familien tilbake til Skottland. Faren var utnevnt til generalmajor for de militære styrkene i Skottland. Barbara var omsvermet, men ikke veldig begeistret for selskapslivet i Edinburgh. Hun likte å lese, dra på rideturer i det skotske høylandet med skisseblokk og botanikerveske. Ved en gallamottakelse i 1842 for Dronning Victoria ble Barbara introdusert for dronningens hoff. Fremtiden synes lys for henne dersom man legger til grunn det som var forventet av kvinner i sosieteten den gang.
Like etter dronningens besøk ble faren utstasjonert i India og hele familien reiste med. Det var få ugifte kvinner i landet, og Barbara var svært omsvermet. Hun var vakker og sjarmerende. Men det var ikke bare flørt og moro. Hun lærte å snakke hindustani, satte seg inn i indiske forhold og mente at britene ikke kunne fortsette å unytte inderne; det måtte skje en forandring. Meningene ytret hun i artikler hun sendte til avisen Allen's India Mail. Det var slik hun møtte William Allen, også han skotte, som var en slektning til de som drev avisen. De forelsket seg og giftet seg i Skottland i 1846. William var formuende og de flyttet til et gods han eide: Inchmartine. Som lå like ved dronningens slott Balmoral. Barbara fikk med seg en solid medgift og arvet etterhvert moren som døde kort tid etter bryllupet. I desember 1847 fikk de sønnen James. I 1848 reiste William til India og planen var at Barbara og James skulle reise etter. Men samme høst døde William av kolera. Barbara brøt sammen. Det ble bedre etter at hun hadde hatt et opphold hos faren i Canada. Men valgte å reise hjem til sønnen tidligere enn planlagt som Mrs. Chalmers meldt var blitt tynn og blek. Etter en tid giftet Barbara seg med en ny skotte, kaptein Neil Ferguson. Av kjærlighet. Men også dette ekteskapet ble kortvarig da han kort etter døde i Krimkrigen. Barbara gikk etter det inn med stor energi inn i arbeidet Florence Nightingale satte i gang med å hjelpe soldatene i den blodige krigen mot Russland.
På Inchmartine ble det drevet hønsehold i stort format i tillegg til de hadde kalkuner, gjess og høner. Barbara deltok selv i virksomheten som bl a var storleverandør til Balmoral, og dronning Victoria var svært fornøyd med produktene. Barbara var kjent, både gjennom utstillinger og artikler iThe Farmer som hun hadde skrevet. Hun skrev også en bok, The Henwife, som ble populær. En annen aktivitet hun bedrev var skyttersport bl a inspirert av dronning Victoria. Hun anla skytebane på Inchmartine og i konkurranser var hun på høyde med mennene.
Da James var 13 år ble oppdaget at han hadde epilepsi. Ikke enkelt i de dager da sykdommen ble ansett å være djevelens forbannelse. Derfor måtte det holdes hemmelig. Sykdommen satte en stopper for en militær karriere for han og bremset Barbaras overveielser om å gifte seg igjen. James gjennom gikk en kur med inntak av brom, en nyvinning på det medisinske området sommeren 1863. Dette gjorde til at det ble ansett forsvarlig for han å reise til St. Andrew for å studere jus. Samme år møtte Barbara Lord William Arbuthnott i et selskap. De giftet seg i 1865, et mer eller mindre fornuftsekteskap. Barbara beholdt disposisjonsretten over egen formue, og når hun døde skulle den tilfalle James. Det ble ikke noe lykkelig ekteskap, særlig fordi James ikke likte stefaren.
Sommeren 1867 kom familien tilbake til Sunndalen med Oluf Endresen som tolk. De undersøkte muligheten for å kjøpe seg et eget sted, men til tross for et økonomisk fristende tilbud var ikke bonden interessert i å selge gården Torske. De la inn tilbud på halvparten av nabogården Løken som også hadde god lakserett. Men eieren, som hadde planer om å utvandre til Amerika, ville tenke over saken til neste sommer.
Barbara trivdes bedre og bedre i bygda, borte fra de konvensjonelle omgangsformer i britiske sositetskretser. Hun fortsatt å studere norsk, leste norsk litteratur og lyttet til norsk musikk. Hun var også interessert i norsk natur.
Samme høst kastet James en stol på stefaren under et kraftig epileptisk anfall. Dette endte med at stefaren slo til stesønnen. Forholdet mellom ektefellene ble svært spent etter denne hendelsen, og det ekteskapelige samliv opphørte.
Våren 1868 var familien tilbake i Norge sammen med noen venner som skulle være et forsonende element. Denne gangen kom de i en yacht med stor bagasje som bl a omfattet et piano til James og kyllinger til Torske – nå skulle det bli skikk på fjæravlen i Sunndalen! På kaien i Sunndalen stod Oluf Endresen til glede for Barbara, men lorden var ikke like begeistret. De kom nå til en bygd som hadde opplevd sin verste ulykkesvinter i manns minne. Over førti mennesker hadde mistet livet og mange ble hardt skadet i et snøras. Gårder og buskap var borte. Dette resulterte i at Barbara fikk kjøpe halvparten av eiendommen Løken. Ulykkesvinteren hadde fått eieren til å bestemme seg for å utvandre til Amerika. Lorden var ikke delaktig i handelen, han ble først underrettet da den var i orden.
Utpå sommeren kom arbeidet med det nye huset i gang. Men James sykdom forverret seg, og det bekymret moren som betrodde seg om hans sykdom til Oluf Endresen. På en fest etter en bjørnejakt fikk James et kraftig anfall. Barbara bebreidet lorden for å dette. James hadde fått i seg mer alkohol en hva var tilrådelig for hans tilstand og i alkoholrus glemte stefaren seg: mot James vilje beordret han James til å spille piano for forsamlingen. Det ble en disputt mellom dem. Sammen med Endresen fikk Barbara sønnen på loftet, men forstod at hans tilstand var alvorlig. Hun angret på reisen til Norge. Da lorden kom opp på loftet, ba hun ham forsvinne. Det ble bestemt at hun og sønnen skulle reise tilbake til England slik at James kunne få behandling. Men under den dramatiske turen med hesteskyss over fjellet dør James på Fokkstua. Med seg på turen hadde hun Endresen. Etter tre dager kom følget tilbake til Sunndalen der lorden og vennene tok imot følget med kisten.
James ble begravd i bygda. Lorden og vennene reiste hjem til Skottland, men Barbara ble igjen. Til tross for at lorden minnet henne på at vinteren kunne bli hard. Til selskap hadde hun Mrs. Chalmers og Endresen. På grunn av at James ikke var fylt 21 år da han døde, gikk Inchmartine over til hans slektninger som arv. Men hun hadde fortsatt en stor formue, inntekter av denne og pensjonen etter faren. Etter en lang sorgperiode der hun ikke orket å gjøre noe som helst annet enn besøke sønnens grav, startet hun skrivingen på en ny utgave av The Henwife. Huset på Løken var ikke ferdig, og hun bodde fortsatt på gården Torske. Hun bestemte seg for å bo fast i Norge, og dette gjorde at hun bestemte seg for å sette seg inn i norske forhold, særlig det som interesserte henne mest: kunst og kultur. Kyllingene hun hadde med seg trivdes, og hun bestemte seg for å inspirere nordmennene til fjærkreavl. Bl a satte hun Endresen i gang med å oversette boken hun hadde skrevet. Barbara og Endresen ble stadig bedre venner, og det ble avtalt at han skulle fortsette i tjenesten.
Tidlig på våren var det nye huset på Løken klart til innflytting. Og det ble satt i gang bygging av uthus og hønsehus. Endresen ble med over til Skottland for å ordne opp rundt Inchmartine. Hun besøkte slektninger, men ga beskjed om at hun ikke ønsket å treffe lorden. I midten av juni var hun tilbake i Sunndalen og flyttet inn i det nye huset som bl a nå var innredet med inventar som var tatt med fra Skottland og huset fikk navnet Elverhøi. Med seg fra Skottland hadde hun også fjærkre og hester. Et stort tjenerskap ble ansatt og det ble invitert til selskap.
![]()
En lady ønsket hun å forbli, og hun ønsket å bli behandlet deretter. Men på sine reiser rundt omkring besøkte hun også fattige stuer og hadde med seg presanger til barna. Men det som særlig gjorde at hun fikk innpass, var hennes interesse for skyttersaken. Pga faren for at Norge og Sverige kunne bli innblandet i en ny krig fikk den frivillige skytterbevegelse stor tilslutning. Hun bidro stort økonomisk til det lokale skytterlaget som var et av landets eldste, og imponerte også med egne prestasjoner på skytterbanen.
Vinteren 1869/70 oppstod et kjærlighetsforhold mellom Barbara og Endresen. Barbara var 47 år og Endresen 29. Men selv om hun var forelsket, ønsket hun ikke å gifte seg. Bygdefolket så stort på forholdet. Hun hadde nå et grunnlag for å søke skilsmisse fra lorden. En fullmektig fra advokatkontoret i Edinburgh kom til Norge for å skaffe bevis for at de levde sammen, bevis som kunne legges frem for domstolen. Lorden avviste henstillingen om skilsmisse, og i mai 1870 kom han til Sunndalen. Barbara og Endresen fikk beskjed om at han var på vei, beruset og med skytevåpen. Lorden ville duellere med Endresen! De måtte rømme fra Elverhøi og med seg hadde de en rifle. Full og gal kommer lorden til gården, skyter opp døren til soverommet og skremmer tjenerne ut av huset. Med unntak av Mrs. Chalmers som ga lorden flere overhøvlinger og ba han ta seg sammen. Lorden tar så en hest og galopperte rundt i bygda for å lete etter rømlingene – folk korset seg av forskrekkelse. Men ingen ville fortelle noe om rømlingene. Han forstod at han hadde hele bygda mot seg, og forlot gården – til Mrs. Chalmers sa han at hun skulle hilse sin horaktige herskerinne og si at hun kunne vente han tilbake når som helst!
Etterhvert dukket rømlingene opp, og det ble bestemt at Endresen måtte forsvinne inntil videre. Han ble sendt til Kristiansund for å bo hos venner av han. Hendelsene som ble bevitnet ble sendt advokater og lorden så seg tvunget til å søke skilsmisse hvis ikke ville det som hadde skjedd bli publisert offentlig. Den etterfølgende vinteren reiste Barbara og Endresen til Italia der de bodde imens skilsmissesaken pågikk i Skottland. I pressen fikk Barbara hele skylden for det mislykkede ekteskapet – en skandale – også dronningen ga uttrykk for sin personlige indignasjon. Douglas familen brøt forbindelsen med Barbara. «De skotske skjøgen» var for alltid utstøtt av den britiske sosietet. Folket i Sunndalen var helt utenfor denne skandalen. De fikk vite at skilsmissen var i orden og snakket ikke mere om saken.
I motsetning til britiske turister som kjøpte opp og tok med seg hjem hestelass med norske antikviteter, ble det som Barbara hadde kjøpt på gården. Da hun ikke fikk kjøpt gårdene rundt, startet hun ned nydyrking. Hun hentet furu og bjerk i Oppdal og plantet de i ut på eiendommen. Og hun plantet trær og mange slags planter i hagen. Barbara forbauset sunndølingene med alt hun fikk til å gro. Men hun hadde avsetningsvansker med egg og kyllinger – bygdefolket holdt seg til vass-graut, gammelt flesk, salt laks og flatbrød. De magre grisene i bygda ga ikke kjøtt slik hun ville ha og hun importerte avlsdyr fra Skottland. Hun var rasende på bøndene som sulteforet dyrene sine med unntak av hestene som fikk ordentlig stell.
På en reise til Rom der Barbara ble et populært medlem av den skandinaviske kunstnerkolonien, møtte hun Jonas Lie og foreslo at hun kunne oversette bøkene hans til engelsk. De oversatte bøkene gjorde til at Lie ble mer lest i England enn Ibsen og Bjørnson. Da hun feiret sin 50 års dag våren 1872, og sambygdingene viste henne stor takknemmelighet med en sang, gullmedalje og hun fikk et flott armbånd av Endresen. Dagen etterpå fikk han gården Elverhøi som presang. Da Kong Oscar II ble kronet ble hun invitert sammen med Endresen til høytideligheten i Domkirken og mottakelsen etterpå.
Men så får Endresen en konkurrent. Etter endt utdannelse er Lars Hoås tilbake i bygda – ansatt som skolelærer. Han er blitt en staselig mann, og Barbara ansatte han som fast sekretær i Skytterlaget. Det var etter forslag fra Endresen som var formann. Med økonomiske bidrag fra Barbara ble det arrangert et stort og vellykket skytterstevne i Kristiansund, og hun ble sammen med Kong Oscar II æresmedlem i Centralforeningen.
Barbara var betatt av Lars. Lars hadde falt for Barbaras nye kammerpike: vakre Karen Lønset. Hun kom fra en fattig fjellgård og det var et himmelrike å bli tilbudt stilling på Elverhøi. Barbara lærte henne engelsk og Karen var lærenem. Etterhvert ble hun Barbaras fortrolige selskapsdame som var med på reiser. De kom stadig bedre overens. Det var en lykke at dette skjedde for den trofaste Mrs. Chalmers døde i denne perioden. Karen hadde nattlige besøk av Lars som hun var blitt forelsket i. Barbara lot bygge et lite jaktslott på fjellet i denne perioden: Alfheim, som i dag er turisthytte.
![]()
På en reise til Rivieraen sammen med Barbara og Endresen, oppdaget Karen at hun var blitt gravid. Hun var fortvilt. Barbara, som forstod hvordan det var fatt, ville ikke ha en gift selskapsdame, og foreslo at barnet ble satt bort til pleieforeldre. Karen fødte i Christiania og den lille datteren ble satt bort. Barbara deponerte et betydelig beløp i en bank til barnet. Ifølge det forfatteren skriver til slutt i boken gikk det bra med datteren til Karen. Det var en betingelse for at Barbara hjalp Karen; Karen skulle ikke gifte seg med Lars. Men selv om dette var et slag for Karen, håpet hun at hun litt fremover i tid kunne gifte seg med Lars og ta til seg den datteren hun hadde satt bort.
Våren de kom tilbake til Sunndalen får Endresen diagnosen lungetuberkulose. Han hadde skrantet lenge, men hadde blitt bedre på Rivieraen. Hjemme ble han sykere. Denne vinteren blir den ingen reise til utlandet, og like etter nyttår i 1979 dør Endresen. Han testamenterer alt han eier til Barbara: nå er Elverhøi tilbake i hennes eie.
Det ble Lars som overtok oppgavene til Endresen selv om Barbara var betenkt pga at hun var klar over at Lars og Karen fortsatt var forelsket i hverandre. Han hadde ikke samme økonomiske forståelse som Endresen og avtalen om å kjøpe andre halvdel av Løken ble inngått til meget høy pris der han etterhvert flyttet inn. De to gårdene ble etterhvert slått sammen og byggerarbeidene var det Lars om hadde oppsyn med. Med Barbaras godkjennelse og lån startet han handelsforretning. Men ufornuftige innkjøp og salg på kreditt gjorde til at butikken gikk med underskudd og det endte med at den måtte legges ned. Han skyldte han Barbara mange tusen kroner. Barbara overdro gården Løken til Lars som gave. Dette sikret at han ble på gården. Om de hadde et forhold eller ikke sier ikke boken så mye om, men andre kilder jeg har lest sier at han var hennes elsker. Elverhøi eide hun fortsatt. Giftemål mellom Lars og Karen satte hun seg fortsatt imot; de måtte fortsatt sette din lit til fremtiden. Lars var skuffet over at det ikke ble noen utenlandsturer de første årene. Reisene var begrenset til enkelte turer til Kristiansund. Med seg hadde hun Karen og Lars. Hun besøkte venner, Lars gjorde innkjøp, bl a til storslagne selskap på Elverhøi.
Endelig fikk Lars være med på utenlandstur og det ble litt av et eventyr. Bl a ble det besøk i Paris der de møtte kjente kunstnere, handlet klær og gikk på teater. Å komme hjem til Sunndalen ble en nedtur for Lars. Barbara var svært fornøyd med sitt reisefølge og etter hjemkomst fikk han Elverhøi av henne som gave. Nå begynte han å opptre som den store herre. Store grandiose fester ble avholdt og de villeste rykter gikk. Høsten kom og trekløveret reiste på en ny tur, denne gangen til Italia. Lars strødde om seg med penger, og Barbara så ingen grunn til å bremse: hun hadde penger nok og hvorfor ikke more seg mens det ennå var tid. Hun til og med kjøpte en adelstittel til Lars i San Marino; han ble Lars Hoås grev Conte de Homente! Dette medførte at han måtte utstyre med uniform. Selv om Karen tok seg godt ut i galla var hun mer virkelighetsnær enn Lars. Grevetittelen ble til almen latter da de kom tilbake til Sunndalen.
![]()
Men «greveferden» kostet Barbara mange penger – det ble antydet et beløp på 70 000 kroner - et stort beløp i den tiden. I tillegg kom utgifter til et skytterstevne der det ikke ble spart på pengene. Barbara bestemte seg for å bremse på pengebruken og bli i Sunndalen neste vinter. Firmaet som forvaltet hennes formue var i stor økonomiske krise; hun kunne inntil videre ikke trekke av sin konto. Hun måtte låne penger for å betale utgifter. Men Lars klarte ikke å stagge pengeforbruket. Det ble et sjokk for Barbara da hun fikk beskjed at bankierfirmaet var konkurs, hun hadde tapt alle verdier. Men selv om pengeforbruket ble redusert steg gjelden. For å gjøre en lang historie kort: sommeren 1892 var det en auksjon på Elverhøi, men det som kom inn dekket ikke gjelden og kreditorene tok utlegg i hennes pensjon etter faren. Elverhøi ble kjøpt av en brite.
Det ble en trist sorti for Barbara – hun døde i 1904 i fattigdom i tømmerbygningen Einabu der hun bodde sammen med Lars og Karen. Uten gaver fra lokalbefolkningen hadde de tre neppe greid seg skriver forfatteren Etter at hun var død giftet Lars og Karen seg. De åpnet et lite pensjonat på Einabu.
