Dette innlegget er en fortsettelse av innleggene jeg skrev her:
Et utslag av krigen var at Kafka for første gang i sitt liv måtte flytte hjemmefra for å gi plass til søsteren og hennes to barn fordi ektefellen var i hæren. Men han fortsatt å tilbringe alle måltidene hjemme. Han fikk også plikter på asbestfabrikken fordi svogeren og svogerens bror ble innkalt.
At han var lite berørt av katastrofen som han skriver i sin dagbok, var ikke riktig skriver Ernst Pawel:
«Og selv om han kanskje selv følte seg uberørt av begivenheter, vitner hans arbeid resten av året – en av de mest produktive fasene i hans liv- om noe annet.»
I august 1914 var han ferdig med første kapittel av Prosessen.
«At vår egen verden har tatt igjen og overgått Kafkas visjon i irrasjonell brutalitet, forklarer mye av romanens berømmelse og appell i vår egen tid . Prosessen kan i dag leses som en deprimerende realistisk, men neddempet beskrivelse av livet i mange deler av verden, og ikke minst i Kafkas hjemby, der boken forståelig nok er forbudt. Men selv på dette overfladiske plan har den en tryllemakt hinsides analogiene og gir en dunkel anelse om noe uutsigelig som ligger under språkets overflate.»
Personaltap som følge av krigen førte til at Kafka hadde utvidet arbeidstid. Selv om han ansvaret på kontoret og ved fabrikken tok mye av hans tid, helliget han seg til skrivingen og forsøkte han å stenge det ute når han skrev. Men 13. september skriver han at han knapt har fått skrevet to sider:
«Det var ikke bare nyhetene fra fronten som pinte ham. Krigen la også nye sten til den byrde av skyld som han allerede kjempet med i sin roman om Josef K. Så godt som alle hans venner og bekjente var kalt til fronten — bortsett fra Max Brod, som var fritatt av medisinske grunner. Kafka selv fikk utsettelse fordi forsikringsanstalten hadde erklært ham «uunnværlig», et tydelig vitnesbyrd om hvor viktig hans foresatte fant hans arbeid. Han ble innført i reserverullen for det 28. infanteriregiment, og hans status ble tatt opp igjen i juni 1915 og igjen et år senere. Begge ganger ble han funnet egnet for aktiv tjeneste, men begge ganger avslo selskapet hans anmodning om å gi slipp på ham. Det sier seg selv at hans motiver for å ønske å bli soldat var svært blandede. I 1917 hadde hans sykdom allerede brutt ut, og da ble han fritatt av medisinske grunner.«
Et brev fra Grete Bloch gjorde han det ble opprettet ny kontakt mellom Kafka og Felice. Han følte ansvar for at faren til Felice døde av hjerteinfarkt, og han drømte om å få Felice tilbake. Kontakten mellom dem var kommet på et fornuftsmessig plan – ekteskapet ble et ønskverdig og nødvendig mål og mangel på dypere følelser ville gjøre det lettere å komme til et kompromiss. De hadde et nytt mislykket møte i møte i januar 1915. Høsten 1914 hadde han gått i gang med å sluke Strindberg romaner og selvbiografi. Selv om han ikke forholdt seg ukritisk til det han leste, følte han seg på et vis beslektet med den svenske forfatteren.
«Nå da han endelig var klar over sine virkelige følelser for og imot Felice, og han dessuten kunne tilstå dem overfor henne, så han seg selv stå ved inngangen til et ekteskap i strindbergsk stil, et felles martyrium for to som hater hverandre, men er lenket sammen for livet.»
Fra april 1915 til desember 1916 hadde han skrivepause, en skrivepause som ikke bare skyldtes Felice, men også krigen. Den økende arbeidsmengden på kontoret var ikke bagatellartet. En av oppgavene han ble tildelt var oppgaver knyttet til de psykiske skadene den moderne krigsindustrien påførte de som var på slagmarken og som ble diagnostisert som granatsjokk:
«Kanskje var det ikke helt tilfeldig at nerveeksperten Kafka ble valgt til leder av forsorgsarbeidet for denne nye gruppen av skadede. Han gjorde langt mer enn sin plikt. Han deltok aktivt i private initiativ for å avhjelpe den kritiske mangel på behandlingsmuligheter, og det var han som redigerte den første appellen om bidrag, som førte til at det i oktober 1916 ble opprettet en klinikk for veteraner med nervøse sykdommer i Rumburg. I oktober 1918 foreslo veteranorganisasjonen at Kafka skulle belønnes med en medalje: «Dr. Franz Kafka, assisterende sekretær i Arbeidernes ulykkesforsikringsanstalt for Kongeriket Böhmen, som utover sine offisielle plikter på forsikringsområdet, siden 1915 også har vært ansvarlig for den terapeutiske behandlingskomiteens program samt sanatorieadministrasjonen» fortjente anerkjennelse for sin enestående innsats for invalidiserte krigsveteraner.
Krigen og det habsburgske rike fikk imidlertid en brå slutt, lenge før dokumentene rakk å passere byråkratiets labyrintiske kanaler. Kafka fikk aldri sin medalje.»
Østjøder søkte tilflukt i Praha for å komme unna kosakkenes grusomheter. De assimilerte fortyskede jødene fra byens middelklasse forventet takknemlighet for at de stilte opp for flyktningene. Det slo ikke til – de ble tvert om møtt med åpenlys forakt.
«For Kafka som for lengst hadde lagt av sine «opplyste »standfellers» meningsløse snobberi, var de galicijiske flykningene en legemliggjøring av den sanne jødedom».
Det ble opprettet en skole for flyktningbarn der bl a Brod underviste ukentlig i verdenslitteratur, som også Kafka var og hørte på. Men han holdt seg stort sett borte derfra:
«...dels fordi han ikke hadde tid, dels fordi han ikke tålte den veltilfredse, overlegne tonen blant personalet, som inngikk i en forestilling om at det var de som var formidlere av kultur til de uvitende massene fra øst. For ham var disse massene nettopp i besittelse av noe som de vestlige jøder for lengst hadde mistet - dype røtter, en følelse av tilhørighet og en styrke i fellesskapet som var langt mer verdifull enn de overfladiske kunnskaper om Homer og Goethe som Brod og hans velmenende venner forsøkte å formidle.»
Kafka var konstant plaget av sterk hodepine og søvnløshet. Han isolerte seg, og var helt ute av stand til å skrive. Han skyldte på Felice og kontoret, men sannheten var at de var hans eneste forbindelse til omverden. Han møtte Felice og venninner i slutten av mai, og Felice alene på et kursted i juni. Han var også rammet av depresjon slik at han resten av 1915 ikke skrev til Felice. Hun ville møte han, men ble høflig avvist. Men selv i den depressive tilstanden han var i, klarte han jobben. Hans litterære produksjon stoppet opp. Selv ikke det faktum at Kafka høstet annerkjennelse for tidligere utgivelser og at han fikk prispengene dramatikeren og novelleforfatteren Carl Steinheim fikk i forbindelse med Theodor Fontain-prisen, klarte å ryste han ut av apatien.
Våren 1916 var Kafka så godt som totalt nedbrutt av søvnløshet og hodepine, og han søkte en nervelege som ga han diagnosen «hjernenevrose» og anbefalte «elektroterapi», noe Kafka neglisjerte. I juni reiste han på et tre ukers opphold på kurstedet Marienbad, og denne gang fikk Felice være med i ti dager. Det ble en positiv opplevelse, og i et fellesbrev til moren til Felice antydet de at de var forlovet igjen. Ting tyder på at de hadde hatt seksuell kontakt under oppholdet. Men da Felice reiste derfora den 13. juni, forsvant den indre roen igjen og hodepinen kom tilbake.
Ved hjelp av sin ennå ugifte søster Ottla, den av søsteren som stod Kafka nærmest, fikk han tak i en liten skrivehule der han kunne sitte i ro og fred å skrive. Noen har spekulert i at Kafkas problemer kunne skyldes et incestuøst forhold mellom dem – eller søstrene. Til det skriver Ernst Pawel at det bare er en bekreftelse på hvor lett det er – ut fra en primitiv tankegang – å forkludre kompliserte tanker. Ottla jobbet i farens forretning og den som stod opp mot faren. Faren blandet seg opp i alt ved henne, men i kranglene mellom dem var hun han overlegen. Kafka beundret hennes mot og identifiserte seg med hennes mål. Denne våren forelsket hun seg i en kristen tsjekker, Josef David, og slikt ble det bråk av. Det samme var hennes planer om å reise til Palestina og arbeide i kibbutz. Våren 1917 gjorde hun endelig alvor av sin trussel om å forlate foreldrehjemmet – hun flyttet og tok seg arbeid på en bondegård i Züarau i det nordlige Böhmen.
Kafka arbeidet jevnt og trutt fra desember 1916 til april 1917. Da Felice kom til Praha tidlig i juli i forbindelse med kunngjøring av forlovelsen, ble de slutt på isolasjonen og den skapende ensomheten.
«I første uke av august spyttet Kafka flere ganger litt blod uten å legge større vekt på det. Men natten mellom 8. og 9. august hadde han en kraftig lungeblødning»
Den 9. september 2017 fikk Kafka diagnosen tuberkulose i begge lungespisser. Han ble anbefalt et sanatorieopphold:
«Men fordi Kafka ikke bare aksepterte sykdommen, men også hilste den velkommen fordi den for ham betydde undergang og frelse, ville han denne gang ikke nøye seg med halvhjertede tiltak.»
Kafka søkte om avskjed fra jobben; han fikk permisjon. Han ville tilbringe permisjonstiden hos sin søster Ottla på bondegården. 12. september reiste han dit hvor han ble i åtte måneder.
Felice gjorde det klart at hun ville holde fast ved han. Det ville ikke Kafka. De møttes i Praha i julen, det ble deres avskjed. Kafka gikk til Brods kontor og brøt sammen. Ifølge Brod ble Kafka glad over Felices giftemål halvannet år etterpå. Den 30. april 1918 flyttet Kafka hjem til foreldrene og gjennopptok sitt arbeid i forsikringsanstalten.
«Selv om han ikke ville innrømme det, var han faktisk glad for å være tilbake i Praha blant kjente landemerker i byen han påstod han hatet. Praha var uhyggelig stille denne siste krigsvåren, en slagmark etter slaget, der uttærte, forslitte og dødstrette overlevende vandret omkring. Matmangelen, det stadig stigende antall dødsofre og Østerrikernes brutale undertrykkelse hadde i begynnelsen av året ført til streiker og oppstander. De tsjekkiske folkemasser krevde mat, og deres ledere krevde uavhengighet. Det tysktalende bursjoasi krevde beskyttelse og streng undertrykkelse av alle opprørske elementer.»
Kafka hadde sluttet å skrive og også gitt opp dagboken. Hodepinen var borte, hans lunger var friske ifølge legen og han sov forholdsvis bra i Ottlas tidligere rom. Det var kun tre voksne i huset og derav mindre støy. Selv om faren fortsatt var overbevist at Kafka var skyld i sin egen tilstand, var han høflig mot sønnen. Den tragisk selvutslettende moren gjorde alt hun kunne for at Kafka skulle føle seg hjemme. De bekymringer foreldrene hadde manglet Kafka interesse for, og han var også ufølsom for de stigende spenninger på kontoret mellom tsjekkere og tyskere. Han hjalp Ottla med å komme i gang med sin utdannelse i land- og hagebruk, og insisterte på å dekke alle utgiftene.
14. oktober 1918 fikk Kafka spanskesyken, og det utviklet seg til en dobbeltsidig lunge betennelse. Livet hans hang i en tynn tråd, og det tok tre uker før han kunne stå opp. Han vendte tilbake til arbeidet 19. oktober, noen dager etter at Kongeriket Böhmen var blitt republikken Tsjekkoslovakia 14. oktober 1918.
Tsjekkernes plutselige maktovertakelse medførte redsel for pøbelvold mot jøder og tyskere. Frykten var i det store og hele ubegrunnet. Lederen for den nye tsjekkiske regjering, Masaryk, gikk til oppgaven med stor moralsk glød; «man behøver ikke nødvendigvis elske hverandre for å kunne leve fredelig sammen» var et av hans typiske ordtak fra den tiden. Men det tok tid før lederen hadde konsolidert sin stilling og hans moralske autoritet ble allment annerkjent, og i den perioden var en rekke oppstandelser, overfall og plyndringer på jøder eller tyskere.
Pga sin sykdom var Kafka uansett fysisk og psykisk ute av stand til å ta aktivt del i begivenhetene. Etter bare fire dager på kontoret fikk Kafka tilbakefall. Etter legens anbefaling ble han anbefalt å reise til et kuropphold, et pensjonat som ikke lå fra det stedet som senere ble konsentrasjonsleiren Theresienstadt der alle Kafkas tre søstre passerte gjennom på vei til gasskamrene...
Ottlas forhold til tsjekkeren Josef David ble en utfordring for familien Kafka i 1918. Faren satte seg opp mot datterens giftemål med en ikke-jøde. I tillegg kom det forhold at Kafka ønsket å gifte seg med en kvinne han møte på sanatoriet: Julie Wohryzek.
«En spesiell motivering for ekteskapet var, som han selv hadde sagt, farens innbitte motstand. Også her fulgte han i Ottlas fotspor. Det var naturligvis ikke vanskelig å forutsi at Herrmann, som i forveien var dypt rystet over at hans rebelske datter av fri vilje styrtet seg ut i en totalt upassende forbindelse, måtte eksplodere når han fikk høre om den seneste katastrofen i familien. Utsikten til at sønnen — som ganske visst på mange måter var en slyngel, men tross alt var juridisk doktor og en ætling av familien Kafka — skulle gifte seg med datteren av en helt ubetydelig synagogetjener som dessuten arbeidet som skomaker, var intet mindre enn et slag i ansiktet, et direkte angrep på hans møysommelige tilkjempede sosiale status. Hva Kafka undervurderte, var ikke så mye farens brutalitet som sin egen sårbarhet. Den var faktisk like stor som for tjue år siden, da Herrmann første gang tilbød å gi ham «opplysning i om livets fakta ved å ta ham med på bordell. Da han denne gang fikk høre om Kafkas ekteskapsplaner, reagerte han på samme rå og enfoldige måte: «Hun har sannsynligvis tatt på seg en eller annen riktig utsøkt bluse — Praha-jødinnene har jo sans for slikt — og dermed var du naturligvis fast bestemt på å gifte deg med henne. Og helst så snart som mulig. Om en uke, i morgen, i dag. Jeg forstår meg ikke på deg. Du er da et voksent menneske, du bor i en by, og vet likevel ikke bedre enn å gå hen og gifte deg med den første den beste. Det finnes da andre utveier. Hvis du er redd, skal jeg heller følge deg dit selv.» (BF, S. 63, OVERS LOTTE HOLMBOE)»
For Kafka var dette et brutalt slag, og i Brevet til faren skrev han: «Dypere har du vel neppe ydmyket meg med ord, og aldri har du vist meg din forakt så tydelig.»
I over et år hadde Kafka ikke skrevet noen ting, det virket som om hans litterære ambisjoner og prosjekter var lagt på hylla. I tillegg til at han hadde gitt opp håpet å bli frisk. Siden midten av november 1918 hadde han gått med et kortfattet «testament» i lommeboken med instruks til Brod om å tilintetgjøre alt upublisert materiale.
Men mellom 10. og 20. desember skrev han det som kom til å bli utgitt som Brevet til faren.
«Det var utvilsomt aldri ment som litteratur, men var snarere et forsøk på å minske spenningen mellom far og sønn. At Kafka på dette tidspunkt i livet for alvor skulle tro at hans følelsesmessig avstumpede og intellektuelt underutviklede far ville kunne følge ham i hans innviklede, spissfindige argumenter og bli med ham til kilden for deres gjensidige hat, er i seg selv betegnende for den virkelige betydningen av dette brevet som aldri ble sendt, fordi den egentlige adressaten for lengst hadde til ukjent adresse.»
Kafka ble i Praha til slutten av april, mest sannsynlig pga forfremmelse og omorganisering der han jobbet. I begynnelsen av april reiste han til et sanatorium i Italia. Planen var at han skulle reise på høstferie sammen med Julie.
«Men det ble det ikke noe av. Allerede en måned senere begynte den kanskje eneste kjærlighetshistorien i hans liv.»
Kjærlighetshistorien var med Milana Polak. Hun ble født i 1896, medlem av en fornem familie som i århundrer hadde kjempet tsjekkernes sak. Faren, Jan Jesenky var en av Europas ledende spesialister i kjedeortopedi. Som glødende nasjonalist, og streng og selvrettferdig konservativ hatet han østerrikere, tyskere og fremfor alt jøder. Han slo Milana for den minste ting, på den annen side sendte han henne til gymnaset Minerva med en langt mer progressiv og motiverende atmosfære enn skolen Kafka ble foret med klassisk dannelse. Da hun inngikk et forhold til den langt eldre Ernst Polak, seksatlet, litterat og bankmann, sendte faren Milena på et sinnssykehus der brutale slag, tvangstrøye og isolat ble anvendt i behandlingen. Det oppholdt hun seg i ni måneder. Men etter hyppige fluktforsøk, hårdnakket opposisjon og hemmelige møter med Polak, innså faren at kuren han hadde satt henne på var nytteløs. Faren svor på å utelukke Milana fra sitt hjerte og testamente. Milana straffet faren ved å gifte seg med Polak.
Polak var ikke særlig bedre enn faren. Han avslo å gi henne penger og tvang henne til å underholde seg selv. Dårlig ernæring tappet henne for krefter og hun hadde begynt å spytte blod. Hun var da 24 år og bodde i Wien. Det var i et forsøk å livnære seg som frilandsforfatter og oversetter fra tysk til tsjekkisk at hun skrev til Kafka i oktober 1919, og ba om tillatelse til å oversette hans bøker fra tysk til tsjekkisk. I april 1920 skrev Kafka til henne og spurte hvordan det gikk med oversettelsen;
«Denne gangen svarte hun straks. Det gikk henne alt annet enn godt, og hun må ha gitt en detaljert fremstilling av sin situasjon med den åpenhet som var karakteristisk for henne. Selv om hennes brev til Kafka er gått tapt, er det bevart en god del av det hun har skrevet: brev til Brod, den rørende hyllesten til Kafka som ble brukt som nekrolog i den tsjekkiske pressen, hennes mange artikler og reportasjer som til å begynne med var fulle av sjarm og tørr humor, men som ble alvorligere og giftigere etter hvert som de nye barbarene trengtes om makten. Dette er tilstrekkelig til å gi en tydelig fornemmelse av hennes vitalitet og dybde både som skribent og som kvinne. Det gjør det lett å forstå den umiddelbare, sjokkartede virkningen hennes brev hadde på Kafka: For en gangs skyld hadde brevelskeren møtt sin likemann. Her dreide det seg ikke om en snerpet og pertentlig forretningskvinne fra Berlin og ikke om en «uinntagelig festning som skulle erobres», men om «en levende ild», og i løpet av et par uker, eller til og med dager, var han kommet henne så nær at han brente seg.»
“I sitt første brev som var skrevet på tysk, ga hun ham noen usentimentale, men rystende glimt av sitt liv som slavinne og flyktning; flyktning i en trist by full av døde mennesker, og slavinne ved sin fullstendig irrasjonelle binding til en slubbert som behandlet henne som en lort og brukte dagene til å filosofere i neopositivistiske kafeer og nettene til å ligge med hvem som helst. Hun selv var på undergangens rand og dessuten syk. Legen mente det kunne være lungene.»
I denne settingen ble det umulig for Kafka å forestille seg og han svarte like åpent. Hennes oversettelse av Fyrbøteren var en enestående bragd, en lytefri oversettelse av et manuskript som han selv betraktet som nokså mangelfullt. Etter dette oppfordret han henne til å skrive brev på tsjekkisk. Hans hjerte og sjel var besatt av Milana dag og natt, og de skrev til hverandre minst en gang om dagen. Han oppholdt seg på kurstedet i Italia, men spenningen rundt Milana gjorde til at han pintes av mareritt og søvnløshet.
De møttes i Wien fire dager sommeren 1921, et møte der Kafka glemte sin angst. Det lot ikke til å komme til noen fysisk forening mellom dem.
«Hun ønsket ikke å tvinge frem noen avgjørelse, men i stedet for å vike unna spørsmålet, snakket hun åpent om det. Hun fikk ham til å se sin skrekk for seksuallivet i øynene, og aksepterte den slik hun aksepterte alt annet hos ham, og forsøkte å gjøre ham trygg.»
Da Kafka kom tilbake til Praha gikk han fremdeles på skyer. Han var helt sikker på at Milana ville komme til ham.. Han opphevet den uformelle forlovelsen med Julie som tok det tungt. Ottla giftet seg i juli Den 5. juli gikk Kafka tilbake til arbeidet
Men skyvandringen tok slutt; Milana var betenkt over å reise til Praha. I tillegg merket legen ingen bedring av Kafkas helsetilstand etter kuroppholdet. Legen anbefalte et nytt kuropphold på et sanatorium for lungesyke.
Etterhvert erklærte Milana at hun ikke kunne forlate sin mann. De hadde etter dette et møte som ble begynnelsen på enden. Kafka forberedte seg til et sanatorieopphold på Grimmstein nær Wien. Men voldsom antisemittiske og antityske opptøyer som oppstod i Praha 16. november gjorde til at han bestemte seg for ikke å reise til Østerrike. Noen dager senere ble Kafka og Milana enige om å slutte å skrive til hverandre.
Slik endte kjærlighetshistorien. De holdt kontakten med hverandre som venner: med mellomrom og på avstand.
Milana forlot Polak i 1924 etter Kafkas død. Milana var som politisk journalist med på å jobbe mot nazistene og døde i konsentrasjonsleiren Ravensbrück 17. mai 1944.
«Hva ville ha skjedd om hun hadde blitt med ham til Praha?
Dette spørsmålet kom til å forfølge henne, men hun kunne ha funnet svaret i hans dagbøker: «Alt som er mulig skjer. Bare det som skjer er mulig»»
Frem til Kafka 18. desember 1920 reiste på et nytt sanatorieopphold i en dengang ungarsk grensetrakt, - Matliary i Tatrafjellene - nå en del av Tsjekkoslovakia, hadde han en fire måneders skriveperiode. Noen av skissene be senere utgitt av Brod. Nesten alle av pasientene hadde tuberkulose på et fremskredet stadium, en brokete flokk som snakket tysk, tsjekkisk og ungarsk. En av pasientene var en foreldreløs jøde på 21 år som gjorde Kafka til sin faderlige rådgiver og skulle vise seg for å være en forkledd engel: Robert Klopstock. Hans overdrevne omsorg for Kafka, som fikk infeksjoner og sykdommer av ulike slag under oppholdet, virket både kjærlig og irriterende i i tillegg til at han var underholdende å være sammen med. I august 2011 reiste Kafka tilbake til Praha og 26. august vente han tilbake til arbeidet.
Hans halvhjertede forsøk på å være sosial var ikke særlig vellykket. Han kunne bli trett og deprimert av besøk. En av de besøkende var Gustav Janouch, sønnen til en eksentrisk kollega:
«Dette er mannen som ca tjuefem år senere påstod at han hadde oppbevart ordrette referater av sine samtaler med Kafka, nok til å fylle to bind. Uansett hvilken djevel som i sin tid hadde nært hans ild, var det ihvertfall Kafka som livnærte Janouch etter annen verdenskrig.»
Dagbøkene han hadde skrevet hadde han gitt til Milana. 15. oktober begynte han igjen å skrive dagbok etter to års pause – annerledes enn tidligere.
«Han unngikk det ytre og forgjengelige og gikk i stedet til tingenes kjerne»
I desember 2011 skrev han til Klopstock at han ikke hadde tid og krefter til brevskriving:
«Klopstock, som var en særdeles nærtagende person, var ikke tilbøyelig til å la seg avfeie med unnskyldninger om tidsmangel fra sin trege brevvenn. Til tross for at han hele tiden trakk Kafka inn i sine mangfoldige personlige problemer — han var bestandig ulykkelig forelsket, ville begå selvmord, ønsket tsjekkisk statsborgerskap, ville ta eksamen ved universitetet i Praha, hadde ikke noe sted å bo, fikk ikke stipendium eller jobb — følte han seg alltid forurettet, og han bebreidet Kafka fordi han svek deres fellesskap fra Matliary. Han bombarderte ham med helt forrykte beskyldninger, fulgt av hysteriske bønner om tilgivelse. Det må ses som en kompliment til hans gutteaktige sjarm og rørende hengivenhet at Kafka sa godt som aldri mistet tålmodigheten, i hvert fall hadde han ikke hjerte til å vise det. Trass i sine egne bekymringer gjorde han en innsats for å hjelpe Klopstock ut av hans juridiske og økonomiske vanskeligheter, og litt etter litt fikk han lagt forholdene til rette, så Klopstock kunne gjenoppta medisinstudiet i Praha.»
En fire ukers tur på fjellet sammen med legen og legens familie i januar/februar 1922 var oppkvikkende for Kafkas helse. Og han hadde etter det en god skriveperiode.
«Før februar var slutt, hadde han begynt på sin farligste og mest desperate reise inn i jegets og verdens mørke»
Ernst Pawel skriver at det er Slottet som inneholder det største antallet selvbiografiske elementer. Ikke bare henvisninger til krisen i hans eget liv, men også lidelser og lidenskaper hos dem han brukte som modell for sine bipersoner. Sekundærlitteraturen om romanen omfatter hundrevis av bøker.
Den 1. juli 1922 var Kafkas helse slik at han ble innvilget uførepensjon. Dette førte til en stor inntektsnedgang, og pensjonen gikk så vidt å leve av. Ikke minst pga etterkrigstidens voldsomme inflasjon. Hans reelle inntekter var som sultelønn å regne. I slutten av august ga Kafka opp Slottet. Han var innestengt i leiligheten det meste av vinteren. I denne perioden fikk han leksjoner i hebraisk fra en ung israelsk student, jødinnen Puah Ben Tovin:
«Hun sier selv at ingen av hennes andre elever kunne måle seg med Kafka hva flid og lidenskapelig interesse angikk.
Lidenskapelig og på samme tid patetisk,» minnes den nå over åtti år gamle dr. Puah Menczel. Hun er en av Israels fremste pedagoger, for lengst pensjonist, men fremdeles utstråler hun en forbløffende vitalitet. «Forut for hver undervisningstime pleide han å lage en lang liste over ord han gjerne ville lære. Men lungene sviktet ofte. Mange ganger fikk han et smertefullt hosteanfall som gjorde at jeg ville avbryte undervisningen. Men så så han på meg, ute av stand til å tale. Han bønnfalt meg med de store, sorte øynene sine og bad meg bli og lære ham ett ord til, og så et nytt, og så ett til. Det virket nesten som om han betraktet disse leksjonene som en slags mirakelkur. Han bodde hos sine foreldre, og rett som det var, åpnet hans mor stille døren og gjorde tegn til meg at jeg måtte la ham få hvile. Men han var umettelig og gjorde store fremskritt. Mot slutten leste vi en roman av Brenner.»
Selv om Kafka gradvis ble bedre våren 1923, var han kraftig svekket. I mai reiste han til badestedet Müritz ved østersjøkysten med sin søster Elli og barna. De kom han i kontakt med den nittenårige Dora Diamant som hadde brutt ut fra en ultraortodoks sekterisk ghetto i Galicja. Hun jobbet nå på kjøkkenet i Dr. Lehmanns hjem for det jødiske folk som hadde en sommerleir for jødiske flyktningbarn fra Polen på badestedet. Støttet av søsteren Ottla flyttet Kafka 24. september 1923 til Berlin for å bo sammen med Dora. De flyttet inn i en liten leilighet i Berling og han begynte en fredelig hjemmetilværelse sammen med Dora han aldri hadde opplevd maken til.
«For Dora, en sunn og frisk nittenåring som var vant til motgang og forsakelse, var samlivet med Kafka en åpenbaring. Hun har sikkert følt at den sørgmodige ende var nær. Men dødens skygge forsterker livets glans. I hennes verden hadde kvinnens lykke alltid vært et flyktig øyeblikk fravristet smerten.»
Hun var glad i Kafka. At han var en stor forfatter, interesserte henne ikke så lenge han levde, men etter hans død ble det et problem og en trussel. Hun protesterte mot den posthume utgivelsen av hans romaner. Begrunnelsen var rørende, men det medførte også til et tragisk tap. Hun giftet seg etter at Kafka døde med en kommunist, og under en rassia konfiskerte Gestapo håndskrevet materiale av Kafka, og som forsvant.
I desember 1923 tok Kafkas sykdom en alvorlig vending. Den 17. mars 1924 ble Kafka med Brod til Praha:
«Seks måneder tidligere hadde han brutt opp for å trosse gudene, faren og skjebnen. Og han hadde klart det bedre enn han i sin villeste fantasier hadde kunnet drømme om, men han var blitt sviktet av sin kropp, sin fortid og sin tid. Den fortapte sønn måtte vende hjem med knust hjerte og nok i stand til å krype.»
Dora kom til Praha i slutten av mars og 7. april reiste hun sammen med Kafka, som med fulle klær ikke veide mer enn 50 kg til et sanatorium i Østerrike. Der ble det bekreftet at tuberkulosen hadde spredt seg til strupehodet. Dora fikk tak i Klopstock for å være med på å pleie Kafka. Han hadde store lidelser, bl a kunne han ikke drikke og spise. Han døde 3. juni 1924 og ble begravd 11. juni.
«Kafka ble begravd i Praha, som han hadde visst og fryktet. «Lille mors» klør holdt ham fast til den bitre slutt. Heller ikke foreldrene sine unngikk han i døden. De deler hans grav, og på gravstenen står de tre navnene etter hverandre.
En siste ironi fra skjebnens side. På en måte passer den til Kafkas liv. I hans hjemby holder man graven hans i ære, mens man fordømmer hans verk.
Og av gode grunner.
Den verden Kafka «så så klart at han ikke kunne holde det ut», er vår verden, vårt univers etter Auschwitz, på randen av utslettelse. Hans verk er revolusjonerende, ikke fordi han har funnet sannheten, men fordi han som det menneske han var, ikke greide å finne den, men nektet å nøye seg med halve sannheter og kompromissløsninger. I visjoner hentet ut av hans innerste selv og i et klart og rent språk har han gitt uttrykk for den angsten som gjør mennesket til menneske.»
