«Detaljrikdommen gjer Søstrene Makioka til ein fullmøblert roman, det er berre å flytte inn og sjå den fjerne kulturen frå innsida. Det går an å vere der. Lenge.»
Det skriver Martha Nordheim i sin anmeldelse av romanen jeg nå har lest – les mer her.
Jeg er så enig, så enig etter å ha vært sammen med søstrene Makioka hele uka. Har lest og lest, nesten 700 tettskrevne sider og jeg angrer ikke et sekund på tida jeg har brukt. Tvert imot. Tenk om Press forlag ikke hadde fått denne oversatt og gitt den ut! Da hadde jeg gått glipp av en god og spesiell leseopplevelse.
Søstrene Makioka av Jun'ichiro Tanizaki (1886 – 1965) er en trilogi. Bøkene ble utgitt i Japan i årene 1943 – 1943 og er klassikere i japansk litteratur. De har begeistret kritikerne og leserne verden rundt. Jeg leste om den her hos det norske forlaget Press som ga den ut i 2014. Helt tilfeldig da jeg var på leting etter en annen bok. Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.
Hadde jeg hatt et kjæledyr som hadde behov for navn, hadde jeg etter å ha lest romanen satset på et japansk navn. Det er nesten som om hundene mine har fått nye navn. Etter en av søstrene: Tsuruko, Sachiko, Yukiko eller Taeko. Det hadde nok blitt Sachiko eller Yukiko. Ihvertfall ikke Tsuruko, den eldste. Som lar ektefellen skalte og valte med seg. Selv om det har variert litt hva jeg har tenkt om Taeko, er det ingen tvil om at hun til tider har begeistret meg med sin annerledeshet sammenlignet med de andre søstrene. Og slutten gjorde at hun gikk rett inn i hjertet mitt igjen.
Selv om romanen ikke har noen fortellerstemme, er det Sachiko som ble hovedpersonen for meg – romanens sentrum. I romanen om livet til de fire søstrene rett før andre verdenskrig.
Uansett, jeg trente spesielt på de japanske navnene i begynnelsen, og søstrene er ikke de eneste som er gitt en rolle i denne romanen. Men det har aldri vært noe problem å ha oversikt over rollelista. Noen likheter er det med Jane Austens Stolthet og fordom som flere anmeldere viser til, men det meste er ulikt.
Når man er fra en ærerik familie som Makioka-familien i Osaka kan man ikke gifte seg med hvem som helst. Selv om faren klarte å sløse bort det meste av familieformuen før han gikk til de evige jaktmarker. Dette har bl a ført til at familiens glans er begynt å falme. Den som overtok «styringsansvaret» for familien av mangel på sønner i familien, er ektefellen til den eldste søsteren Tsuruko: Tatsuo. På «papiret» er han den som har det siste ordet i familieanliggender. Tatsuo og Tsuruko representerer Huset. Et saktegående ministerium. Men etterhvert som de flytter til Tokyo med ungeflokken, mister Huset oversikten til det som skjer, og dermed faller mer og mer av ansvaret på Sachiko og ektefellen.
Det som er gjennomgangstema i romanen er at Yukiko ikke er gift. I tillegg til at det skaper hodebry for Huset, skaper det problemer for Taeko som i motsetning til den sjenerte og tafatte Yukiko har mange interessenter. Men etter tradisjonen kan ikke Taeko gifte seg før Yukiko er gift. Men å gifte bort Yukiko er ingen enkel sak. Etterforskning må til fra begge parter, og gang på gang havarerer forsøkene på å få henne gift. Det er mange krav som stilles – fra begge sider. Ritualer må følges. I tillegg skal Yukiko skal ha et ord med i laget. Det er spesielt viktig for Sachiko som her veldig knyttet til de yngste søstrene og kjenner et stort ansvar for dem etter at moren døde så ung.
«Det fantes enda en grunn for Yukikos giftermålsproblemer, nemlig
det Itani hadde omtalt som «avisepisoden».
Det var for fem-seks år siden, den da nittenårige yngstesøsteren
Taeko hadde forelsket seg i sønnen av huset Okubata, en annen
Semba-familie med lange tradisjoner og eiere av en gullsmedforretning,
og sammen var de to rømt hjemmefra. Motivet var forståelig
nok: Det ville være i strid med skikk og bruk om Taeko, den yngste,
giftet seg før Yukiko, og dermed så de to ungdommene ingen annen
utvei. Ingen av de to familiene kunne imidlertid tillate noe slikt, de
to elskende ble straks oppsporet og hentet hjem, og det ville ha blitt
med det om ikke tilfellet ville at en annenrangs avis i Osaka hadde
fått snusen i saken. På toppen av det hele klarte avisen å forveksle de
to søstrene, så i avisen sto det Yukikos navn og Yukikos alder. Husets
nye familieoverhode, svoger Tatsuo, var i villrede om hva han burde
gjøre. Han vurderte å be avisen trekke beskyldningene om Yukiko
tilbake, men på den annen side fryktet han at det i en slik rettelse
også lå en bekreftelse av hva Taeko faktisk hadde gjort. Skulle han så
bare avfeie hele historien som sprøyt og la det bli med det? Han kom
fram til at han ikke kunne tillate at den uskyldsrene Yukikos navn
ble besudlet, uansett hvilken innvirkning det ville ha på den skyldige
part, og ba avisen om et dementi, og avisen gjorde som fryktet, dementerte
ikke, men publiserte derimot en ny versjon av historien der
feilinformasjonen var korrigert og Taekos navn sto i stedet. Tatsuo
visste at han burde ha forhørt seg med Yukiko på forhånd, men han
visste også at selv om han hadde prøvd, ville han neppe ha maktet
å få et klart svar ut av den vage, svevende Yukiko. Dessuten tenkte
han at om han spurte de to svigerinnene, kunne det komme ondt
blod mellom dem, for i denne saken hadde de tross alt motstridende
interesser. Derfor snakket han bare med sin kone og handlet deretter
på egen hånd. Det var, slik han sa det, hans ansvar. Skulle han være
ærlig, bar han innerst inne på et håp om at han kanskje kunne vinne
Yukikos gunst ved å hvitvaske henne for den falske anklagen, selv om
det skulle gå på bekostning av Taeko. Blant svigerinnene var Yukiko
den mest gåtefulle og den som var vanskeligst å hanskes med, under
den milde, blyge overflaten var hun en hard nøtt. Kanskje dette var
en mulighet til å tekkes henne. Men også denne gangen bommet han,
for i stedet vendte både Taeko og Yukiko seg mot ham. Slik Yukiko
sa det, var det uflaks for henne at feil navn kom i avisen, men det
var ikke noe å gjøre noe med; et dementi var meningsløst, det ville
uansett plasseres helt nederst på siden der ingen fikk øye på det;
det aller, aller verste var å se familienavnet i avisen en gang til, taus
forakt hadde vært langt å foretrekke. Visst var det snilt av svogeren å
ville redde hennes navn, men hva med Taeko? Det Taeko hadde gjort,
var selvfølgelig ille, men de var jo så unge at de knapt skjønte hva de
gjorde; de som virkelig var å klandre, var de to familiene som hadde
ført utilstrekkelig tilsyn med sine ungdommer. I Taekos tilfelle hvilte
mesteparten av ansvaret selvsagt på Tatsuo, men hun måtte også selv
ta en del av det. Yukiko var sikker på at ingen som kjente henne, ville
feste den minste lit til det som sto i avisen om henne selv, og hun kunne
ikke skjønne at artikkelen skadet henne. Men hva om denne episoden
førte til at Taeko virkelig kom på avveier? Nei, svoger Tatsuo tenkte
altfor prinsipielt, han skjønte seg ikke på mennesker. Hva mer var,
denne gangen hadde han handlet som en despot, helt uten å spørre
henne til råds, enda det var hennes interesser som sto på spill. Taeko
på sin side skjønte selvfølgelig at Tatsuo ville beskytte Yukikos uskyld,
men det burde latt seg gjøre uten å besudle hennes eget navn. Det var
jo bare snakk om en annenrangs avis, hvis svoger Tatsuo hadde lagt
bredsiden til, kunne han nok ha stoppet den, men han var for gjerrig
til å ville betale for det — inntrykket av Tatsuo som en gnier hadde sitt
opphav i denne episoden.»
Etter god tradisjon skulle de ugifte søstrene bodd sammen med Tsureko og familien. Men de trives godt hos Sashiko, ektemannen Teinosuko og datteren Etsuko. Yukiko er som en mor for Etsuko. Taeko som har lett for å begeistre med sin livlighet og energi, gis store friheter. Hun er den som ønsker å fri seg fra familietradisjonene. Går vestlig kledd og tjener penger; er forretningskvinne. Det siste skaper problemer for en familie som er så opphengt i tradisjoner.
Stakkars Yukiko; hun sendes mellom familien i Huset og familien til Sachiko som en pakke. Hun bøyer seg etter andres ønsker, men viser samtidig styrke når det står på som verst. Jeg ser for meg henne som blygt tripper rundt i den tradisjonelle kimonoen med den mørke flekken under øyenbrynet som man mener vil forsvinne dersom hun gifter seg. Flekken som er et problem når hun skal fremvises for ekteskapskandidatene.
Romanen handler ikke bare om å få de ugifte søstrene gift. Den gir et innblikk i en tradisjonsbundet families liv. Hvordan de lever, bor og tenker. Kles- og matvaner. Reiser de foretar. Menneskene de omgir seg med. Etterhvert ble det enklere å leve seg inn i livet de lever, forstå at det ikke er så enkelt å bevege seg over grensene som er satt i samfunnet. Som gir en trygg ramme, selv om den for meg er til å riste på hodet og rulle med øynene av. Sakte, men sikkert sniker det seg inn endringer i samfunnet. Og inn i livet deres. Ting tar tid – sånn er det bare.
Når jeg etterhvert forstår hvorfor ting er slik de er, forsvinner følelsen av at det jeg leser er eksotisk. Respekten øker. Ikke minst pga hvordan de opptrer overfor hverandre. Jeg tenker at vi har mye å lære av deres høflighet. Det er viktig at en motpart ikke settes i forlegenhet selv om man er aldri så uenige. Selv om det en har forsøkt å bygge opp ender i fiasko og det indre i en koker av følelser som skuffelse, sinne, forlegenhet, tristhet osv. En trekker seg rolig og høflig ut av situasjonen. Gjør det beste ut av situasjonen og setter til sider egne prinsipper. Det som tilsynelatende virker som ekstrem underdanighet, har en verdi.
Romanen har gitt meg mange tanker som jeg tror jeg vil ha med meg når jeg kommer over tema som handler om Japan i aviser, TV-program, bøker osv. Drømmen er å reise til Japan – ikke bare til storbyen Tokyo.
«I Japan, og av kjennere av japansk litteratur, regnes «Søstrene Makioka» som et av landets viktigste og beste litterære mesterverk. Trilogien kom ut på japansk mellom 1943 og 1948, og er siden blitt filmatisert tre ganger og oversatt til minst 15 språk. Nå også til norsk av Ika Kaminka, som ser ut til å ha gjort en like solid jobb som vanlig med å omskape japanske replikker, beskrivelser og særkulturelle fenomen til norsk som både er forståelig og elegant.»
