Jeg mener at Invild H. Rishøi med novellesamlingen Vinternoveller utgitt i 2014, viser at hun er en av Norges beste forfattere for tiden. I utgangspunktet har hun bevist det ved å få Brageprisen for boken. Men jeg skriver nå det jf at det ikke er alltid at en prisbelønt bok faller i smak hos meg. Boken inneholder tre noveller fordelt på 129 sider.
Slik starter boken – fra novellen Vi kan ikke hjelpe alle:
«A L E X A T I S S E R PÅ S E G når vi kommer til Linderud. Vi skulle gå
helt hjem, hun var jo enig i det, det er ingen vits i å bruke penger
på fem bussholdeplasser. Men nå er vi bare litt forbi senteret, vi
er ikke halveis engang.
Jeg spurte jo om det var greit å gå. Og hun klatra opp på
barnehageporten og åpna kjettingen og sa ja da mamma.
Nå sier hun ingenting, men hun begynner å gå. Bredt med beina,
og jeg veit hun fryser. Det er jo desember. Refleksen hennes dingler
under boblejakka.
Seksti minus førtifem er femten. Femten kroner igjen.»
Jeg skrev, veldig dramatisk, i innlegget:
at jeg følte med som truffet av lynet. Hva skal jeg skrive nå har jeg tenkt mye på. Det jeg skriver blir så lite sammenlignet med leseopplevelsen jeg har hatt.
Det er til tider så hjerteskjærende å lese. Innholdet og hvordan forfatteren bygger opp historiene. Litt etter litt får vi vite ting om hva som har skjedd og det driver deg fremover. Presist språk – ikke et ord for mye.
Novellene handler bl a om ensomhet, for stort ansvar, svik – ikke minst av voksne mot barn. Men også kjærlighet. Heldigvis har hun skrevet inn den lille ventilen av håp ved slutten av hver novelle. Å forlate historiene uten denne ventilen, hadde vært hjerterått mot meg. Hun har lyttet til moren sin som jeg refererte til i innlegg nevnt ovenfor.
Boken starter med novellen Vi kan ikke hjelpe alle, om en ung alenemor for en jente på fem år. Alexia. En barnefar som har sviktet datteren sin. En liten jente som allerede har forstått mye av hvordan ting henger sammen. Som føler ansvar for moren sin.
Så setter forfatteren meg på en ny prøve. I novellen Riktig Thomas møter vi en barnefar som forsøker å ta ansvar. Men han har en fortid som gjør at dette er vanskelig. Under oppveksten ble han «dukket» av en far – dette tok fra Thomas all selvtillit. Som gjør at han opplever alt som angrep fra andre mennesker. Han har begynt å bruke ordet «hvorfor» når han opplever slik angrep, som her under et fengselsopphold:
«Og neste gang det var innlåsning var jeg klar, inn på cella, ropte
betjenten, det var han lille lyse, jeg sto på
gangen og prata inn til
naboen, jeg hørte skrittene og klirringa, dør etter dør smalt igjen.
Jeg vendte ryggen til betjenten og kikka ned på håndbaken min.
- Øy! sa han. - Kristiansen! Inn på cella!
Jeg snudde meg. Bak han lå gangen, lang og tom og grønn.
- Hvorfor sier du det på den måten? spurte jeg.
- Hva? sa han.
- Jeg er ikke en hund, sa jeg.
Så gikk jeg inn på cella.
Og jeg var ikke stressa og ikke sint. Jeg følte meg ikke kvælt.
Hvorfor.
Det er det beste svaret.
Det tvinger folk til å se inn i seg sjøl. Og det de ser der, er det
ikke alltid de liker. Da blir de stille en stund.»
Men hadde jeg ikke vært satt ut før, så ble jeg det av å lese den siste novellen: Søsken. Om en 17 åring som rømmer hjemmefra med småsøsknene sine med Valdres-ekspressen i vinterkulda. Målet er en hytte hun har vært på sammen med en klassevenninne. For henne er dette eneste løsning. Hun må ta vare på søsknene sine. Som hun alltid har gjort. Men det siste året har hun freaka ut bl a pga for stort ansvar. Det har resultert i et brev om at hun må flytte ut av hjemmet – nå er det hun som er problemet:
«Og nå begynner hodet mitt å dunke. Av den måten de skriver på,
jeg veit jo godt hvordan det blei, men de skriver så det høres helt
annerledes ut, men nå er hjernen min ikke hjernen min, den er
som et dyr nå, og jeg liker ikke det, for jeg må tenke klart, jeg må
tenke som Cecilie sa, du er sa logisk i hodet. Men tenk om vi er etterlyst
på radio. Tenk om bussjåføren har hørt det. Og jeg veit hva
han gjør da, men dette, det er ikke logikk, det er fantasi. Men tenk
om han har hørt om oss og ringer noen og sier jeg har to barn og en
ungjente her dere her sjekke ut, og jeg veit hva som vil skje da, jeg
vil bli feid vekk, for sånn er systemet, hennes egne behov må settes
i fokus, og hvis man reiser seg og går, så er det bare enda en ting
de skriver opp, sliter med impulskontroll, lite vilje til samarbeid, men
jeg veit hva som vil skje hvis jeg forsvinner, Mia og Mikael kommer
til å bli helt stille og så kommer de til å bli narkomane, og nå
blir hendene mine varme, de blir store, nå vil jeg bli kvitt noe eller
kaste opp, men jeg kan ikke, for jeg må sitte stille her, og dette er
bare fantasier, det er jo det, men det er sant at brevet kom, det la
der, og det er sant at det var min skyld, men det er fortida, det der
er fortida og jeg må tenke framover nå, men da må jeg gjøre noe,
for det renner gift gjennom kroppen nå, og tankene blir ødelagt av
det, jeg må røre på meg.»
Jeg kan garantere deg at du ikke angrer på å lese novellene selv om det er hardt imens det står på. Det ble en del hulking og snufsing fra min side...
Det er Gyldendalsom har utgitt boken og jeg har lånt den av biblioteket.
«Ingvild H. Rishøis Vinternoveller består av tre fortellinger om mennesker som kjemper med seg selv og en tøff hverdag mens de drømmer om en enklere morgendag. Selv om livssituasjonene til hovedpersonene skiller seg markant fra hverandre, er alle novellene gjennomstrømmet av den samme forståelsen og empatien. Rishøi skriver med dyp psykologisk innsikt og et skarpt blikk for de sosiale betingelsene som preger Oslos østlige drabantbyer, området der novellene utspiller seg. Språket er presist og ujålete på samme tid, og usedvanlig godt avstemt karakterene og miljøet. Kjærlighet er et gjennomgangstema i Vinternoveller, mot er et annet. Som forteller har Rishøi begge deler i rikt monn: Hun utviser stor omsorg for menneskene hun har gitt litterært liv, og hun tør å gi dem en hjelpende hånd når de trenger det som mest.»
.jpg)
.jpg)
.jpg)