«Som mange lesere er jeg en stor beundrer av den tyske forfatteren og filosofen Walter Benjamin. Men for å ergre en god venn som jeg synes omtaler ham med altfor stor ærefrykt (han er selvfølgelig akademiker) spør jeg noen ganger: «Hva er det som gjør denne forfatteren stor? Han klarte bare å fullføre noen få bøker, og det er ikke dem, men de han aldri fikk skrevet ferdig, som har gjort ham berømt». Da svarer min venn alltid at Benjamins verk er like åpent og fragmentarisk som livet selv, og at det er derfor så mange kommentatorer gir seg i kast med å finne meningen i dem, akkurat slik de strever med å fravriste livet en mening. Og hver gang smiler jeg og og svarer: «En dag skal jeg også skrive en bok som utelukkende består av fragmenter.» Dette er den boken. Fragmentene er satt i en ramme som antyder en kjerne jeg har forsøkt å holde skjult, og jeg håper at leserne underveis vil ha glede av å se den for seg og dermed gjøre den reell.«
Sitatet over er slutten av forordet til den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuks bok Andre farger. Den ble utgitt i 2006 like etter at han ble tildelt Nobels litteraturpris. På omslaget står det at boken er om livet, kunsten, bøker og byer. Det stemmer - og det er en innholdsrik bok.
Det var helt tilfeldig at jeg så Andre farger i en hylle på biblioteket. Men etter å ha lest forordet og første kapittel forstod jeg at dette er en bok jeg må eie og muligens lese flere ganger. Derfor kjøpte jeg den. Min antakelse var korrekt selv om det å lese den flere ganger ikke gjelder hele boken.
Slik er det norske bokomslaget. Ut ifra faktaopplysningene om boken kan det tyde på at det er et bilde av forfatteren fra yngre år:
«I denne flotte essaysamlingen, den første boka etter at han fikk Nobelprisen i 2006, møter leseren en ny og mye mer personlig Orhan Pamuk. Her er tekster fra de tre siste tiårene.
Pamuk skriver om egne bøker og om andre forfattere, fra klassikerne til de helt moderne, fra Dostojevskij og Thomas Mann til Salman Rushdie og Patricia Highsmith. Men her er også tekster om å søke nytt pass, om slektninger som dør, om forholdet til datteren Rüya, om å slutte å røyke, om filmer han liker, om ensomhet og lykke, om sin frykt og sin sosiale paranoia.
Det som nevnes ovenfor er bare noen av temaene i boken. Innholdet er fordelt på 73 kapitler og til slutt er det et intervju fra 2003, en ikke tidligere publisert novelle, Å se gjennom vinduet, og talen han holdt da han fikk Nobels litteraturpris i 2006: Min fars koffert.
Slik omtales forfatteren innledningsvis i intervjuet med Paris Rewiew (2003):
«Orhan Pamuk ble født i 1952 i Istanbul, der ban fremdeles bor. Familien bans tjente seg rike på jernbanebygging i Den tyrkiske republikkens tidlige dager, og Pamuk begynte på Robert College, der barn av byens privilegerte elite fikk en sekulær utdanning etter vestlig mønster. Han utviklet tidlig en lidenskap for visuell kunst, men etter at ban hadde begynt på høyskolen for å studere arkitektur, bestemte han seg for å skrive. Han er i dag Tyrkias mest leste forfatter.
Hans første roman, Herr Cevdet og hans sønner, ble utgitt i 1982 og ble etterfulgt av Det tause huset (1983), Det hvite slottet (1985), Svart bok (1990) og Det nye livet (1995). I 2003 mottok Pamuk The International IMP AC Dublin Literary Award for Mitt navn er Karmosin (1998, utgitt på norsk i 2000), et mordmysterium lagt til Istanbul på femtenhundretallet, fortalt av mange stemmer. Romanen utforsker sentrale temaer i forfatterskapet: vanskelighetene med identitet for et land som strekker seg mot både øst og vest, søskenrivalisering, dobbeltgjengere, skjønnhetens og originalitetens verdi og angsten for kulturell påvirkning. Snø (2002), som tar for seg religiøs og politisk radikalisme, var den første av romanene hans til å konfrontere politisk ekstremisme i dagens Tyrkia. Den stadfestet hans stilling i utlandet, men gjorde ham omstridt i hjemlandet. Pamuks siste bok er Istanbul (2003), et dobbeltportrett av ham selv - i barndom og ungdom - og av stedet han kommer fra.»
Her hos Gyldendal kan lese mer om forfatteren og om bøkene som ble utgitt etter 2003. Bilde av forfatteren som er hos Gyldendal
Andre farger er den første boken jeg har lest av Orhan Pamuk, men ikke den siste. Jeg kommer neppe til å lese alle bøkene, og jeg tenker at jeg starter med Istanbul. Det er en by som står langt oppe på lista over byer jeg kunne tenke meg å reise til. Jeg har vært i Tyrkia flere ganger, men da har det bare vært solferie.
Å si at alt i boken Andre farger fenget meg, er feil. Men det som er bra er virkelig bra. Jeg har allerede skrevet flere innlegg knyttet til boken og det kommer flere.
Flere kapitler er om Dostojevskij og hans bøker, og det er første gang jeg har lest noe som gjør at jeg virkelig får lyst til å lese en bok av den russiske forfatteren. Om det blir denne boken som han nevner her eller andre, det har jeg ikke bestemt meg for:
«Jeg kan godt huske at jeg leste Brødrene Karamasov som attenåring alene i et værelse, i et hus med utsikt over Bosporos. Det var første boken av Dostojevskij jeg leste. I fars boksamling sto både Constance Garnetts engelske oversettelse og en tyrkisk utgave fra 40-årene, og tittelen, som på mystisk vis mante frem det underlige fremmedartede og mektige Russland, hadde en god stund lokket meg med sitt løfte om en ny verden.
Som alle store romaner umiddelbart gjør, hadde Brødrene Karamasov gitt meg følelsen av ikke å være alene i verden, samtidig som den fikk meg til å føle at jeg var et hjelpeløst vesen der jeg satt alene i kroken min. Mens jeg betraktet alt det romanen langsomt åpenbarte for meg, følte jeg at jeg ikke var alene, fordi jeg, slik jeg vanligvis gjør når jeg leser fremragende romaner, følte at disse tankene som grep meg slik, var tanker jeg også en eller annen gang måtte ha tenkt, og det var nesten som om jeg selv hadde opplevd å kunne huske de scenene og drømmesekvensene som skremte meg. På den annen side ga boken meg, første gang jeg leste den, en grunnleggende innsikt i sider ved livet som ingen noensinne hadde nevnt og ingen noensinne diskuterte, og dermed fikk den meg også til føle meg ensom.»
Talen Orhan Pamuk holdt etter å få tildelt Nobels litteraturpris i 2006 og som er tatt med til slutt, Min fars koffert, er "prikken over i-en", og jeg avslutter dette innlegget med et lite sitat fra talen – faren døde i 2002 og hadde støttet sønnen da han ville bli forfatter i motsetning til moren som gikk imot dette ønsket:
«Jeg var redd for å åpne min fars koffert og lese notatbøkene hans fordi jeg visste at han aldri ville møte de problemene jeg hadde møtt, og at han ikke likte ensomheten, men vennene sine, folkemengder, selskaper, spøk og å være sosial. Men senere kom jeg også til en annen konklusjon: Disse tankene, disse drømmene om forelskelse og tålmodighet, kunne også være mine egne fordommer som jeg hadde hentet fra mitt eget liv og erfaringen min som forfatter. Det fantes jo også mange glitrende forfattere som skrev omgitt av folkemengder og familieliv, i forsamlingens flimmer og glade kvitring. Dessuten hadde faren min i vår barndom, lei av familielivets ensformighet, forlatt oss og reist til Paris, hvor han i likhet med ganske mange andre forfattere, skrev ut notatbøker på hotellrom. Jeg visste at en del av de notatbøkene lå i kofferten, for i årene før far ga meg kofferten, hadde han omsider begynt å fortelle meg om den perioden av livet sitt. Han pleide å snakke om de årene i barndommen min også, men da fortalte han aldri om sin egen sårbarhet, om sitt ønske om å bli dikter eller forfatter, eller om identitetsproblemene han hadde hatt på hotellrommene. Han fortalte i stedet om hvordan han støtt og stadig hadde sett Jean-Paul Sartre på fortauene i Paris, om bøker han hadde lest eller filmer han hadde sett, entusiastisk og hjertelig slik som en som forteller en veldig viktig nyhet. Da jeg ble forfatter, glemte jeg selvsagt aldri at det delvis skjedde fordi jeg hadde en far som snakket mer om verdensforfatterne enn om pasjaer og religiøse storheter hjemme. Kanskje jeg burde tenke på dette og huske på hvor mange måter jeg sto i gjeld til det store biblioteket hans, mens jeg leste fars notatbøker. Jeg burde huske på hvordan far, da han bodde sammen med oss, ønsket å være alene på et rom og være opptatt med bøkene og tankene sine, uten å bry meg så mye om den litterære kvaliteten til skriveriene hans.»
Etter å ha lest Andre farger vil det overraske meg om jeg ikke vil like en eller flere av forfatterens andre bøker.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
