Privat foto - Grand Canyon juli 213
Jeg på stadig leting etter bøker å lese som oppleves som gode bøker for meg å lese.Også bøker blant klassikerne.
Jeg er ingen «lat» leser – jeg liker bøker som gir meg motstand. Jeg er nysgjerrig – ukjente bøker er like interessante enn bøker det skrives mye om. Men det går helt klart en grense for hva jeg gidder å lese. Jeg har forsøkt meg på en del bøker som jeg har gitt opp. Også klassikere. Selv om jeg alltid gir en bok tid, har jeg blitt mer utålmodig de siste to årene der jeg har lest mange bøker. Jeg er også blitt mer kjent med meg selv som leser – hva jeg liker å lese og hva jeg ikke liker og hvorfor.
For meg er en god bok en bok jeg legger fra meg og tenker: denne skal jeg lese om igjen en gang. Ikke fordi jeg ikke forstod innholdet første gang. Men gjerne fordi innholdet gir meg så mange tanker at jeg ikke greier å samle dem ved første gangs lesing.
En av kildene for hvilke bøker jeg velger å lese har vært bøker forfattere forteller om. Det jeg ikke har reflektert nok over før jeg leste om norske forfatteres forhold til Peter Handkes bøker, er at forfattere har en annen agenda for å lese bøker – de søker bl a etter inspirasjon i sitt virke som forfatter. Jeg er ute etter en god leseopplevelse.
«Thomas Mann sier at en forfatter er et menneske som har vanskeligere for å skrive enn andre mennesker, og det var Thomas Mann som gjorde at jeg begynte å skrive for alvor.»
«Skriveprosess og lesning nærmer seg hverandre?
Det har med langsomheten å gjøre. Jeg må lese langsomt. Om og om igjen, ofte de samme bøkene. Vi kommer til å snakke om lesning for viderekommende. Andregangslesningen. Den har en annen karakter. For eksempel Doktor Faustus av Thomas Mann. Den var forferdelig første gangen. Da kavet jeg, sa til foreleseren min at det var en vanskelig bok å lese. Da slo han hånden med et smell i bordet og ropte” Hvem faen har fortalt deg at det skal være lett å lese bøker!!?” Hvor hadde jeg denne oppfatningen fra? Jeg leste Doktor Faustus om igjen for noen år siden i Marokko, hvilket bringer oss over i et nytt viktig moment. HVOR leser man bøker? I den avanserte lesningen kan det også være avgjørende hvor man leser bøkene. I byen eller på landet? Hvilken årstid? I Marokko leste jeg utelukkende tysk, vanskelig litteratur. For en leseopplevelse! Da lå jeg i tre uker i Nord-Afrika og leste tykke tyske romaner. Günter Grass: Blikktrommen."
En forfatter som jeg hadde tenkt å lese bøker av er Fjodor Dostojevskij. Når jeg går inn på Bokelskere.no er det Forbrytelse og straff som er den boken som er registrert med flest lesere skrevet av Dostojevskij. Forfatteren Tore Renberg skriver at det var denne boken som gjorde han til forfatter. Samtidig kan man lese av kommentarene at dette er en bok som en kan slite med. Tunglest er det en leser som skriver.
En bok som jeg likte veldig godt og som er spekket med innhold og som skal leses om igjen er:
Et av temaene i boken er Stefan Sweig som leser og hva han tenker om klassikerne:
«Jeg har alltid følt det som en plikt å etterspore biografisk og essayistisk hvorfor fremmede verker eller personer virker eller ikke virker på sin samtid. Derfor kunne jeg ikke la være å spørre meg selv i mang en stille stund hva det kunne være for spesielle egenskaper ved mine bøker som skaffet meg slik uventet fremgang. Til syvende og siste tror jeg det kommer av en personlig svakhet. Jeg er nemlig en meget utålmodig og temperamentsfull leser. Jeg blir irritert over alt vidløftig, alt overdrevet, alt sentimentalt, uklart og utydelig, enten det gjelder en roman, en biografi eller avhandling. Bare en bok som holder seg på toppen side etter side, og som river en med i et eneste åndedrag like til slutten, kan gi meg en fullkommen nytelse. Jeg synes at ni-tiendedeler av de bøkene jeg leser, flyter alt for mye ut i bredden på grunn av overflødige skildringer, snakkesalige dialoger og unødvendige bipersoner. De er ikke spennende og dynamiske nok. Selv i de mest berømte klassiske mesterverk blir jeg forstyrret av de mange kjedelige og grå partiene. Mange ganger har jeg lagt fram den vågsomme plan for forleggerne å gi ut den samlede verdenslitteraturen fra Homer over Balsac og Dostojevskij til Thomas Manns «Zaubeberg» i en oversiktlig serie med en dristig nedskjæring av alt individuelt overflødig. Da ville alle disse verkene som uten tvil har varig verd, bli levende på nytt for vår tid.»
Deretter går han over til å fortelle hvordan han jobber med egne bøker – minst like interessant å lese om:
«Men dette at jeg hadde slik avsmak for alt som er langtekkelig og utflytende, måtte nødvendigvis også virke over på min egen skribentvirksomhet og gjøre meg spesielt våken.»
Han forteller hvordan han går bredt ut og deretter komponerer og fortetter stoffet – noe han aldri kan få gjennomarbeidet nok.:
«Det er uavlatelig å kaste noe overbord, ustanselig å dikte om og avklare den indre arkitektur. De fleste kan ikke la være å fortelle alt de vet; de forelsker seg i hver vellykket linje og prøver å virke dypere og mer vidsynt enn de virkelig er. Min ærgjerrighet er alltid å vite mer enn det som sies.»
Han skriver at det morsomste ved arbeidet er å stryke ting:
«Når mange roser meg for at tempoet i bøkene mine river leseren med seg, så kommer ikke det av en naturlig ild eller indre opphisselse. Det kommer ganske enkelt av at jeg metodisk sjalter ut alle overflødig pauser og bilyder. Hvis jeg behersker noen kunst, så er det kunsten å stryke over. Jeg klager ikke om åtte hundre sider av tusen havner i papirkurven når bare to hundre sider blir igjen som konsentrert essens. Hvis noe i det hele tatt kan forklare den virkning mine bøker har hatt, så må det være den strenge disiplinen som tvinger meg til å fortette formen og alltid innskrenke meg til det absolutt vesentlige.»
Jeg mener at mange bøker kunne blitt bedre ved å gjøre slik Stefan Sweig beskriver.
Kunne bøkene til Karl Ove Knausgård, Min Kamp-serien, fått flere lesere dersom han hadde fortettet, er et spørsmål jeg har stilt meg etter å ha lest det Stefan Sweig skriver. Dersom man går inn på Bokelskere.nokan man se kurven på antallet som har registrert at de har lest bøkene i serien. Den er nedadgående fra 2696 på nr 1 til 808 på nr 6. Bok nr 1 hadde 434 sider – nr 6 1119 sider. Selv om jeg synes de tre første jeg har lest frem til nå er gode, så er det passasjer som han gjerne kunne strøket/fortettet.
Og hva med krimbøkene til Elisabeth George om Lynley og Havers. Den første i serien, Mørkets gjerninger, er på 291 sider. Men etterhvert som antall side økte sluttet jeg å kjøpe og lese dem. Jeg ga med på nr 11, sannheten om Sonia som var på 739 sider. Den ble et laaangt gjesp for meg. Nr 16 i serien, Denne dødens kropp, er på 804 (!) sider. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å gi ut en krimbok på 804 sider. Nr 17, En løgn å tro, her er sideantallet redusert til 604. Hva har skjedd - har boken vært utsatt for tvangsnedskjæring. Jeg har lest flere som har sluttet å lese hennes bøker pga sideantallet.
Knut Hamsun er en forfatter som stadig leses. Hans bøker har ikke et høyt sideantall F eks Benoni og Rosa som jeg har hatt innlegg om og som jeg har lest flere ganger, de er hver seg på ca 200 sider inkl illustrasjoner.
Per Petterson bøker, som jeg nå har lest alle av, har ikke stort antall sider i sine bøker. Allikevel er det slik at jeg bruker minst like mye tid på en bok han har skrevet på 200 sider enn en bok en annen forfatter har skrevet som er på 400 sider. Det er fordi at han gir meg det nødvendige rom å fylle opp selv med tanker mv og da må jeg ha pauser for å tenke. Slike bøker liker jeg å lese.
Nå er det ikke slik at jeg påstår at fasiten er at kvaliteten til en bok har med antall sider å gjøre. Men det er dessverre min erfaring hva angår gode og middelmådige leseopplevelser. Det er årsaken til at sideantall er det første jeg ser etter når jeg vurderer å lese en bok. En bok med et høyt sideantall gir meg et dårlig signal. At forfatteren tenker mer på seg selv enn på meg som leser.
