Quantcast
Channel: Tones bokmerke
Viewing all 1379 articles
Browse latest View live

Et helt halvt år (Me Before You) av Jojo Moyes - Lou fikk meg til å tenke på Poppy i filmen Happy Go Lucky

$
0
0
Et halvt år har salgssuksessen: romanen Et helt halvt år stått ulest i bokhylla. Jeg lot meg rive med av alle godord den har fått og kjøpte den. Nå er den lest. Det angrer jeg ikke på.

Jeg var skeptisk en periode; det er ikke alltid bestselgere har truffet meg som leser. Det har mye med å gjøre at jeg liker best romaner der det står mye mellom linjene. Forfattere av populærlitteratur har en tendens til å skrive slik at lite overlates til leserens fantasi. Det synes jeg ikke at den engelske forfatteren Jojo Moyes har gjort i Et helt halvt år. Hun må ha knekket koden på hvordan skrive en roman de fleste faller for. Hovedtemaet i romanen har nok også hatt sitt å si for suksessen.



På bokomslaget står det at Jojo Moyes (f. 1969) hadde gitt ut ti bøker før gjennombruddet med Et helt halvt år i 2011. Boken ble utgitt på norsk i 2013 av Bastion forlag, Jeg tenker at andre forlag kanskje misunner Bastion forlag suksessen. Fortsatt ligger romanen høyt oppe på salgsstatistikken i Norge, og jeg tror den kommer til å leve lenge. Bildet av forfatteren har jeg lastet ned fra det norske forlaget.

Den første tanken om hovedpersonen Lou Clark jeg fikk da jeg startet å lese romanen, var hovedpersonen i den engelske filmen Happy Go Lucky (2007). Filmen kan du se her på NRK.noog handler om den fargerike, åpne, pratsomme og direkte Poppy (Sally Hawkins).Her er et bilde fra filmen: Poppy er ute i London-trafikken i sin fargerike klesdrakt. Til slutt har jeg lagt til traileren til filmen.



Lou Clark er 26 år. Har en kjæreste, den treningsnarkomane Patrick. Lou bor fortsatt hjemme hos foreldrene Bernard og Josie. I det lille huset bor også yngstesøsteren Treena og sønnen Thomas, og bestefar. Faren, søsteren og Lou jobber, men det er såvidt økonomien holder. Enda dårligere blir økonomien deres når Lou mister jobben fordi kafeen hun jobber i, The Buttered Bun, legges ned.

«Faren min kaller meg en «personlighet», fordi jeg ofte sier et første som faller meg inn. Han sier jeg er lik min tante Lily, som jeg aldri møtte. Det er litt sært å bli sammenlignet med noen du aldri har truffet. Jeg kunne komme ned trappen i lilla støvletter, og pappa kunne nikke mot mamma og si: «Husker du tante Lily og de lilla støvlettene hennes eller?» Og mamma klukket og lo som om det var en hemmelig spøk. Moren min kaller meg «individualistisk», som er hennes høflig uttrykk for at hun ikke helt forstår seg på klesstilen min...Bortsett fra den eksotiske klesstilen min og det faktum at jeg er litt kort, er jeg ikke noe annerledes enn hvem som helst du møter på gaten. De vil antakelig ikke se på meg to ganger. En vanlig jente, med et vanlig liv. Og det passer meg egentlig godt.»

Lou søker på og blir innkalt til et intervju til en stilling som «Pleier og assistent for funksjonshemmet mann». I intervjuet med Mrs Traynor får hun vite at det er en tidsbegrenset stilling; seks måneder, og den funksjonhemmede mannen er sønnen til Mrs Traynor, Will. Will er lam etter å ha blitt påkjørt av en motorsykkel Før det var han en suksessrik forretningsmann som levde et svært aktivt liv. Han har mistet alt, også en vakker kjæreste som gjorde det slutt med han etter ulykken og inngikk et forhold til Wills kamerat.  En kvalifisert pleier tar seg av det meste. Assistentens oppgave er å være hos Will og holde han med selskap, hjelpe han med mat og drikke og andre praktiske gjøremål. Arbeidstiden er fra 08.00- 17.00, og er godt betalt sammenlignet med hva Lou, som er uten utdannelse, tidligere har tjent. Lou får tilbud om jobb og takker ja.

Men etter en dag i jobben har Lou følelsen av at Will hater henne og holder ikke ut tanken på å fortsette å tilbringe tiden samme med den ulykkelige, bitre, sarkastiske og ondskapsfulle Will. Men når hun får vite at den skarpe søsteren Treena, familiens store håp, ønsker å gå tilbake til studiene, vet hun at hennes økonomiske bidrag blir enda viktigere. Det er bare å holde ut.

Etter hvert går tingene seg til i annekset til Granta House sammen med Will. De finner en mer avslappet omgangsform og trives i hverandres selskap. Men så får Lou vite om familiens Traynors hemmelighet og dette endrer alt. Ikke bare livet til Lou, men dette påvirker livet til familien hennes og forholdet til Patrick.

Forfatteren skriver helt til slutt at boken er en kjærlighetshistorie. Det er den på mange måter. Men den er også en historie om Lou som tidligere ikke har gjort stort vesen av seg; ikke har vært ansett å ha kvaliteter som er viktige. Som nå både utfordrer seg selv og andre. Den handler også om samholdet i familien Clark; at penger ikke er det viktigste. Særlig sammenlignet med den velutdannede familien Traynor som er rike på penger, men det er også det eneste som er deres rikdom. Om to søstre som kommer nærmere hverandre til tross for ulikhetene. 

Men hovedtemaet og det som skaper denne historien er aktiv dødshjelp. Det er et vanskelig tema som jeg synes forfatteren har nærmet seg på en god måte. Men selv om boken på ingen måte er noen tåreperse, en får også ristet lattermuskelene, er det greit å ha noe å tørke tårene med. Kanskje greit å være uten mascara når en leser den.  

Her er traileren til Happy Go Lucky: 






Hva skjedde med Esme Lennox? ( The Vanishing Act of Esme Lennox) av Maggie O’Farrell

$
0
0


Jeg sitter her og tenker på at kanskje flere ville ha lest romanen Hva skjedde med Esme Lennox? om forfatteren hadde valgt en annen form. Hun kunne valgt populærlitteratur-formen.Delt opp nåtid og fortid i egne kapitler med en deltaljert beskrivelse av Esmes historie. Men heldigvis har ikke den irske forfatteren Maggie O’Farrell valgt den formen. Det viser, slik jeg ser det, at forfatteren vil noe mer enn å skrive en historie. Forfatteren utfordrer meg som leser og det liker jeg. Hun skifter hele tiden mellom nåtid og fortid som gjør at jeg opplevde at jeg kom veldig tett på historien om Esme Lennox, og at romanen ble ekstra sterk å lese.





Hva skjedde med Esme Lennox? er den første romanen skrevet av Maggie O’Farrell (f. 1972)som ble utgitt på norsk. Romanen på 238 sider ble utgitt i 2006 og på norsk første gang i 2007. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt nå i høst, og ble utgitt av Bokklubben i 2013. Det er den første boken jeg har lest skrevet av Maggie O’Farrell. 

Romanen kunne like gjerne hatt tittelen «Sviket mot Esme Lennox» eller «Hvem sviktet Esme Lennox?» og svaret på det er: Alle sviktet Esme Lennox; moren, faren, søsteren Kitty, bestemoren, samfunnet.. Med et unntak: slektningen Iris Lochardt. 

Iris bor i Edinburg. Hun bor alene og har en elsker: Luke som er gift. Den eneste slektningen utenom moren som bor i Australia, er farmoren Kitty som bor på aldershjem og har Alzheimer sykdom. I tillegg finnes stebroren Alex som hun har god kontakt med.

En dag ringer telefonen: «Jeg ringer angående Euphemia Lennox». «Jeg vet ikke hvem du snakker om», sier Iris og samtalen avsluttes like etter. Ikke lenge etterpå får hun en ny henvendelse angående Euphemia Lennox. Mannen i telefonen sier at Iris er Euphemias nærmeste pårørende og er hennes verge. Det er bestemoren Kitty som har opplyst det til den som ringer. Han kan fortelle at han ringer fra Cauldstone, et psykiatrisk behandlingshjem. 

Iris reiser til Cauldstone for å få vite mer. Der får hun opplyst at Euphemia (Esme) Lennox er den for henne helt ukjente søsteren til bestemoren Kitty. Grandtanten Esme har bodd på institusjonen i over seksti år. Nå skal hjemmet rives, tomten selges og pasientene skal plasseres andre steder. Han sier at Esme er helt harmløs, og at Iris kan ta henne med seg hjem.

Iris nekter først å ta Esme med seg, men vender tilbake for å hente henne. Avtalen er at Esme skal bo på et hospits. Men slik blir det ikke. Når Esme skal forlate Cauldstone tar hun med seg en kasse. Men blir fortvilt når hun ikke finner et grønt tøystykke i kassen.  Når jeg som leser i slutten av boken forstår sammenhengen er det hjerteskjærende å tenke tilbake på den scenen.

Innimellom fortellingen i nåtid er det tilbakeblikk på Esmes liv. Fra en oppvekst i India der hun på en veldig dramatisk måte opplever å miste lillebroren Hugo, som hun elsket, i tyfus:

«Esme tenker på det vonde. Det vanskelige. Det er noe hun sjelden gjør. Men iblant kommer det over henne, og dette er en av de dagene da hun synes hun ser Hugo. I øyekroken krabber en liten skikkelse gjennom skyggen bak en dør, i halvmørket under sengen. Eller hun hører stemmen hans i lyden av stolben som skraper over gulvet. Det er aldri godt å vite hvordan han velger å komme til henne.»

Hugos død er en ubearbeidet sorg for Esme som ingen ser ut til å forstå er med på å gjøre til at hun ofte forsvinner i sin egen verden. Det er kun morens sorg som skal tas hensyn til – ingen ser ut til å forstå at Esme også sørger.

Etterhvert flytter familien til Edinburgh for å bo i huset til bestemoren. Der skal Kitty og Esme gjøres klar for ekteskapet. Noe Esme ikke ønsker og protesterer mot.  Esme vil ikke tilpasse seg datidens snill pike-krav og utfordrer foreldrene. Hun blir av og til offer for farens raseri. Men hun utfordrer også mennesker utenfor familien, og det gjør at hun anses som en «raring». Esme er intelligent og elsker å lese. Hennes ønske om å fortsette på skolen blir ikke hørt. Hun får ikke lov til å lese - hun skal sitte sammen med søsteren og sy på brudeutstyr. 

På et ball har hun en opplevelse som hun reagerer voldsomt på, og som igjen resulterer at hun brått og brutalt legges inn på Cauldstone.

På Dagbladet.no finner jeg Cathrine Krøger har skrevet at romanen er «Hjerteskjærende om fortidas sterke kvinner som endte på asyl»:og skriver bl a:

«Det kan være fristende for min generasjons kvinner å harselere lett over gamle feminister og kvinnekamp. Da er romanen om Esme Lennox en god påminner om hvor takknemlige vi burde være. Det er ikke engang 100 år siden kvinner kunne ende på asyl for å vise den frihetstrangen vi i dag tar som en selvfølge. Ja, som regnes som en styrke. Ethvert opprør kunne stoppes av en rasende far eller ektemann. Samt en underskrift fra en lege som villig satt diagnosen hysteri eller såkalt dementia praecox; schizofreni.»

Jeg har allerede bestilt romanen  Hånden som først holdt min utgitt på norsk i 2012 – jeg krysser fingrene for at jeg liker den like godt. 

Vamp: Denne uro (Odin Staveland/Ingvar Hovland)

$
0
0
Privat foto

Denne uro e ein vind
som rive i seilet,
- et sting i søvnig sinn.
Denne uro e ein sti
Mot ukjent(e) landskap,
mot alt som kan gå meg forbi.
Så min uro må bli.

Denne uro e ein gnist
som tenne opp bålet
og blir ein brann te sist.
Denne uro e ein del
av liv eg har levd i.
For den som sette alt på spel,
har ein uro i sjel.

Må min uro holda stand
som vind, som bål og brann.
I alt eg har av tilmålt tid:
La min uro forbli.


Lørdagstanker: om bl a supervenninner og en liten smakebit fra "Kolbein Falkeid samlede dikt" (2003)

$
0
0
Stille i huset. Bare meg og ulldyra som sover etter morraturen. Husvask får vente. I dag er det bokloppemarked på biblioteket som jeg for en gangs skyld har tenkt å få  med meg. Trening; kanskje «i morra i morra men ikkje i dag... «

Tok en pause fra Knausgårds kamp. Leste litt i boka til Stefan Sweig; hans tanker om å lese og å skrive. Lurer på hva Stefan Sweig hadde ment om Knausgårds Min-kamp bøker – måtte le da jeg tenkte på det - et innlegg kommer.

Men etter endt arbeidsuke ligger det ofte en del magasiner mv på stuebordet som er kommet i løpet av uka som jeg skummer igjennom før de går i papirsøpla. Vi i villa har en artikkel om oppussing av ildsteder. Der hadde de malt over rød murstein med grå murmaling; hmm- det hadde jeg som har lav interesse hva angår interiør, ikke tenkt på. Ser lekkert ut. Den skal jeg presentere for sjefen for oppussing når han kommer hjem i morgen. Kanskje et vår 2014-prosjekt.

Det går litt opp og ned hvor mye jeg leser av det som står i  A-magasinet.  Anita Pratap har i innlegget «Absurdteater» noen interessante tanker om fattigdomsgrensen – at de som tjener under 1,25 dollar om dagen er fattige og det er 473 millioner mennesker. Men hever man grensen med 25 cent, som utgjør under to kroner, blir det 1,5 milliarder fattige i verden. 

Christine Koht forsøker jeg å få med meg. Hun skriver i innlegget «Bakpå» - at vi i Norge alltid henger etter, alt det smarte kommer til oss lenge etter andre land; t o m svenskene er foran oss:

«Stemmer det at vi alltid henger etter? Jeg vet ikke. Men ideen sitter godt fast, og selvpisking gjør oss oftest triste og sinte. Tristhet og sinne kompenseres lett med oppblåst selvgodhet, også et berømt nasjonalt trekk.»

Noe å tenke på – sier man ting ofte blir det gjerne en sannhet.

Psykologi-spalten til Frode Thuen leser jeg så og si aldri. Jeg synes det er for mye svada som presenteres som et problem. Men i dag ble jeg litt interessert. Det er et innlegg om vennskap og kvinnekultur. Jeg ser ofte med interesse på ulike jente/kvinne-fellesskap som kan være fullt av jævelskap. Nettverksbygging, og da med kvinnelig foran, at det alltid er av det positive; vel...

Tilbake til innlegget som har overskriften «Utestengt på livstid»:

«Den tidligere bestevenninnen har vendt seg mot henne. Etter 60 år kan de ikke være i samme rom.»

Stakkars; her har vi å gjøre med en supervenninne (dronning?) med lang fartstid med mange venninner (hoffdamer?) som har opplevd at noen klubbvenninner ikke lenger vil ha noe med henne å gjøre. Men det som gir henne størst bekymring er denne barndomsvenninnen som er i klubben, og som hun har opplevd et hat fra og det har pågått i 30 år:

«Vanligvis har jeg motsatt problem, at folk vil ha mer kontakt enn det jeg med årene orker. Jeg sier det ikke for å skryte, for meg er det et trist faktum at jeg har en «pleasing personanlity», og at den folk liker av mine mange sider, er hun som smiler, står på og alltid ser andre før hun ser seg selv. Ofte tror jeg denne personlighetstypen har lite å gå på, man eksisterer for å gjøre andres tilværelse behagelig. Og gjør man ikke det, kan veien til utelukkelse være kort.»

Jeg tenker at forfattere kan få mange ideer ved å lese slike spalter...

Denne  «pleasing personality» fikk meg til å tenke på diktsamlingen jeg nettopp har kjøpt; Kollbein Falkeid  Samlede dikt fra 2003. Lars Saabye Christensen har skrevet et fint forord og skriver at Kollbein Falkeid har sagt at verden allerede er kartlagt og det er i oss det ukjente finnes. Problemstillingen over er ikke ukjent mener jeg; det legger jeg i kategorien svada når det kommer fra voksne mennesker. 

I innledningen til diktsamlingen er det også vist til et vers fra diktet Robinsonfra 1981:
«Alltid å stå
med et ben på kjøkkenet og ett
i fugletrekket: «Tegn noe
trist, sa læreren. Piken
tegnet seg selv mens hun smilte. Det
er ikke trist, sa læreren. Jo, sa piken,
smilet er falsk»
Lars Saabye Christensen skriver:

«I Falkeids språk er falskt det samme som overfladisk, det som alltid snur sin tynne kappe etter vinden, som altså ikke er til å stole på, i motsetning til det sannferdige, det autentiske. En grimase kan være mer ekte enn det mest strålende smil»

Dersom jeg skulle  gå inn i rollen til Frode Thuen – hva ville jeg gitt som svar? Da vil jeg gå tilbake til innledningen som jeg synes beskriver situasjonen:

«Det nærmer seg studentjubileumstider. Søndag mottok jeg telefon fra en av «guttene» i anledning klassens 60-årsjubileum, han ønsket å påta seg en privat, liten feiring, vi var jo allikevel ikke mange tilbake. Av gammel vane fra skoledagene ringte han meg først for at vi sammen skulle kunne finne frem til et kreativt opplegg. Men jeg måtte gjøre ham oppmerksom på at dersom jeg ble buden, var det opptil flere av «jentene» som ikke ville komme, og slett ikke hvis jeg var tiltenkt en fremskutt posisjon.»


Kanskje enkelte er lei av å være hoffdame for denne supervenninnen - de er 66 år og vil slå ut håret. De er lei gruppepresset. Det på tide å slutte med å gi falsk applaus - de vil kvitte seg med gammelt gruff... 

Privat høstfoto


Dikt: Morgen av Kolbein Falkeid - fra diktsamlingen Gjennom et glass-skår (1962)

$
0
0
Privat foto 

«Det er tiden vi tar bilde av, ikke menneskene i den, de lar seg ikke fange» (sitat Karl Ove Knausgård – i Min Kamp 3)

Morgen - Kolbein Falkeid

Enda før vekkeruret
har revet morgenens drøm i fleng,
vil jeg liste meg varsomt
inn til den lilles seng
og se – først se i hans blikk
forventningens klimaks  kave
lik bølger som kappes mot land
fra havet -

Så vil jeg trekke gardinet
vips – fra vinduet. Lyset inn!
Og oppleve morgenen sammen
med et storøyd måpende,
mykt og sultent
barnesinn-

Karitas (Karitas án titils) av Kristín Marja Baldursdóttir - fenget ikke nok til at jeg vil lese oppfølgeren

$
0
0
Karitas skrevet av den islandske forfatteren Kristín Marja Baldursdóttir ble utgitt i 2004 og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2006. På norsk ble den utgitt for første gang i 2012. Den er på 464 sider og utgaven jeg har kjøpt har dette omslaget:





«Island, 1915. Karitas Jónsdóttir vokser opp i en stor, farløs søskenflokk. Det betyr trange kår, men moren er fast bestemt på at alle skal ha en utdanning, og Karitas er en talentfull kvinne. Et tilfeldig møte med en kvinne bak et staffeli forandrer livet hennes, sender henne til København for å studere og gjør kunsten og kjærligheten til stadig viktigere omdreiningspunkter for Karitas.

Karitas forelsker seg i den vakre Sigmar, en fisker. De gifter seg og får barn, men han stuer henne vekk på et øde gårdsbruk mens han selv seiler jorden rundt på de syv hav. Da Karitas føder tvillinger, orker hun ikke mer, og overlater det ene av barna til søsteren, Bjarghildur. Selv flytter hun med to av barna til det lille samfunnet Örefi, hvor de tilbringer de neste 14 årene. Da Sigmar plutselig dukker opp idet krigen bryter ut i Europa, må Karitas igjen velge mellom kunsten og kjærligheten.»

Først til omslaget. Karitas og søstrene beskrives å ha lyst hår. Litt underlig at forlaget  da velger velger omslaget over. 

Forlaget går langt i å beskrive handlingen - faktisk er dette oppsummering av handlingen i romanen. Men heldigvis betydde det ingenting for min leseopplevelse. 

Jeg synes dette var en god roman selv om den etter min smak i enkelte partier var litt vel melodramatisk, drømmeaktig og langsom. En annen ting er at jeg savner flere dialoger. Generelt er bruk av dialoger noe som jeg synes gir romaner mer liv og gjør at jeg kommer litt mer innpå karakterene.

Forlaget beskriver også romanen som «et gripende portrett av en sterk og stolt kvinne... en roman om drømmer og lengsler, om uventet lykke og bunnløs sorg - og om stor lidenskap. »

Mitt inntrykk av islendinger er at det er et hardført og sterkt folkeslag. Min ærlige mening er at Karitas for meg ikke er sterkere og stoltere enn de andre kvinnene hun omgir seg med. Tvert imot. Hun har en sterk mor og to sterke søstre. Som stiller opp for Karitas. Hun blir påkostet en eksklusiv utdannelse av en kvinnelig velgjører som ser Karitas talent. Når hun havner på dette øde gårdsbruket etter å ha havnet i "uløkka", har hun mange gode kvinnelige hjelpere. I det store og hele omgir hun seg med både kvinner og menn som vil henne vel, også i egen familie. Derfor er boken for meg en bok om «sterke og stolte kvinner» der jeg ikke opplever at Karitas er den sterkeste. 

Sigmar beskrives helt klart som en sterk og steil person. Men  at han "stuer henne vekk" - det synes jeg er en litt pussig beskrivelse for situasjonen. Han er som islendinger flest og som moren til Karina er, opptatt av å tjene penger. 

Jeg hadde trodd at dette skulle være en roman som hadde sin hovedvekt på en kvinne som kjempet for å få anledning til å bruke sine kunstneriske evner. Men det er en liten del av romanen - tiden i København får vi for eksempel vite lite om. Istedenfor synes jeg at Karitas er en roman med hovedvekt på dagliglivet på Island. At det er en roman om drømmer og lengsler osv – det er jeg enig i. Men det gjør den ikke spesiell - det er et tema som veldig mange tilsvarende romaner har. 


Selv om karakteren Karinas ikke innfridde slik jeg hadde håpet jf beskrivelsen av romanen, var dette en god roman på mange områder. Jeg vet ikke hvor autentisk den er hva angår kvinners vilkår på Island i det tidsrommet den beskriver. Det er faktisk den første romanen jeg leser skrevet av en islandsk forfatter.  Men selv om den ikke skremte meg fra å lese flere bøker skrevet av islandske forfattere, tvert imot, gjorde den meg ikke nysgjerrig nok til å lese oppfølgeren Karitas. Kaos på lerretet. 

Bokloppermarked - masse penger å tjene!

$
0
0
På lørdag var det bokloppemarked på biblioteket. Bestemte meg for at når det var ti i posen var det stopp – jeg har planer om å lese dem i tillegg til alt andre som skal leses.

Det som smertet, var å se bøker jeg har kjøpt og betalt full pris for – nesten nye og gode bøker også- for ti kroner pr stk! Det minner meg om et par sko jeg kjøpte her et år - nettopp kommet i butikken - dyre som fy og dagen etter stod det en annonse at de kunne kjøpes til halv pris. Jeg brukte skoene til det nesten var hull i sålene så irritert ble jeg. Vel; det er ikke første og blir vel ikke siste gang det skjer.

Jeg sier som faren til Emil i Lønneberget når han slapp å kjøpe noe – her er bøkene jeg har tjent penger på:




Har allerede begynt å lese i den lille boka om polarheltene – interessant - minnet meg på biografien om Roald Amundsen som står halvlest i bokhylla. 


Link til Bokelskere.no for hver og en av bøkene:












Min Kamp 3 (Boyhood Island: My Struggle Book 3) av Karl Ove Knausgård – en sterk oppvekstskildring

$
0
0

Min Kamp 3 (2009) er Karl Ove Knausgårds beskrivelse av oppveksten på Tromøya, Arendal. Fra de flyttet dit da han ennå satt i barnevogn til de flyttet til Kristiansand da han gikk på ungdomsskolen. Jeg har kjøpt boken og jeg synes det er en sterk oppvekstskildring. En av de sterkeste jeg har lest.

At forfatteren skriver bra er nesten unødvendig å skrive. Allikevel – en sannhet kan ikke sies for ofte - han skriver som få andre klarer. Det flyter; så uanstrengt. Å skrive boken må ha kostet en del for Karl Ove Knausgård. Hvordan noen kan mene at det ikke er riktig å fortelle denne historien er for meg en gåte. Det er viktig at slike historier blir fortalt.

Karl Ove Knausgård beskriver seg selv som et følsomt barn som lett tar til tårene. Det er mye han er redd for – f eks hunder. Liten, med utstående tenner og rumpe. Vitebegjærlig. Flink på skolen. Glad i å spille fotball. Være sammen med venner. Liker jenter og blir fort forelsket. Mye er likt andre barn i den alderen. Og store deler av boken handler om det vanlige som skjer rundt en gutt i den alderen. Familie, venner, interesser, skole, fritid og ferie. På mange måter en tidsreise. Mange morsomme episoder er det. Men på et område skiller Karl Ove Knausgård seg ut, han lever under et skrekkregime.

Et skrekkregime som ikke var enkelt for andre å oppdage. Men som alltid. Noen må ha sett og valgt å lukke øynene. Karl Ove Knausgård har Den store stygge ulven i sin nærhet. Faren. Psykopaten som er en betegnelse jeg gir han.

Det er rett og slett vondt å lese hvordan faren behandler forfatteren og broren Yngve. Og det er når moren ikke er til stede han utøver terroren. Men hun må ha vært klar over det. Jeg mener at det ikke finnes noe som kan unnskylde at hun valgte å la dette skje.

Det er psykisk og fysisk terror. Faren hermer etter og gjør narr av Karl Ove. Han utøver ulike former for fysisk vold som slag, vrir rundt øret og arm. Slenger dem i veggen. Ingen får lov til å komme hjem til dem, heller ikke i bursdager. Det er strenge husregler. Rett og slett et skrekkregime for et barn å vokse opp i. Fra å være redd faren går forfatteren over til hate han.

Nå er det slik at gutter finner på mye rart. Og når de aldri får lov til å ha med seg venner hjem, oppholder de seg mye ute. Tingene de finner på gjør at det kan gå over styr for en hvilken som helst forelder. Men dette er noe helt annet. 

Faren kan lukte seg til alle avvik.Det minste avvik straffes. Faren har oversikt over den minste ting. Å miste en sokk på svømmingen er en katastrofe og det vet en liten gutt før han han kommer hjem at det vil bli straffet. Men det er ikke bare for å straffe for forseelser; nei faren er rett og slett sadistisk. Guttene skal danse etter hans pipe. Og de leser han og gruer seg til å være sammen med han. Ikke engang når faren er  i godt humør føler de seg trygge. For han kan brått endre humør. Tenk for en redsel når moren reiser bort for å ta videreutdannelse. Og for en glede når faren året etter velger det samme.

Mye kunne vært skrevet om denne. Sitert. Det er rett og slett en pageturner.

Jeg avslutter med noen av forfatterens refleksjoner om barndommen – «hun" er moren:

«Hun var der alltid, det vet jeg, men kan ikke huske det. Jeg har ikke noe minne om at hun leste for meg, jeg kan ikke huske at hun satte ett eneste plaster på knærne mine eller var til stede på en eneste skoleavslutning.
   Hva kan det komme av?

Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden tatt livet mitt, på den ene eller den andre måten.

Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til en eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far.
   Det er de ikke. Det vet jeg.

Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, de ser på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.

Pappa visste selv at det forholdt seg på den måten. Selvinnsikt var ikke en av manglene hans. En kveld på begynnelsen av åttitallet sa han til Prestbakmo at det var mamma som hadde reddet ungene hans. Spørsmålet er om det var nok. Spørsmålet er om det ikke var hennes ansvar at vi var utsatt for ham i så mange år, en mann vi var grunnleggende redde for, alltid, til enhver tid. Spørsmålet er om det er nok til å balansere mørket.

Hun tok et valg, hun ble hos ham, hun må ha hatt en grunn til det.»





Horisont bøkene: Polarforskningens pionerer - denne finner du på Nasjonalbiblioteket.no

$
0
0

«Nordpolen og sydpolen har gjennom tidene utgjort en gåte og en utfordring for geografer og astronomer. Siden det 15. århundre har oppdagelsesreisende og forskere fra mange land trosset ekstreme naturforhold for å avsløre polarstrøkenes hemmeligheter: Hudson og Barents, Franklin og Scott, Nansen, Nordenskiöld, Amundsen, Shackleton.»

Og mange flere får en vite om i denne lille boken, en liten smakebit eller en appetittvekker alt etter som. Rikt illustrert med bilder mv.

Boken kjøpte jeg på bokloppemarked på biblioteket. Vi har flere bøker om pionerene i bokhylla; og denne boken inspirerte meg til å lese ferdig Tor Bomann-Larsens biografi om Roald Amundsen (1995). Må vel begynne på nytt siden det er lenge siden jeg leste i den sist.

Noe av det jeg leste om kjente jeg fra tidligere, andre ting var helt nytt for meg. Ikke var jeg klar over at Dronning Maud Land, som er et av tre biland Norge har i Antarktis, er syv ganger større enn Norge.


Jeg skal ikke skrive mye om innholdet; for det jeg nå har oppdaget er at boken kan en lese på sidene til Nasjonalbiblioteket her.

"Kanskje det er her hunden ligger begravet for en del nordmenn. Vi mangler selvtillit og selvfølelse. Vi sammenligner våre kvaliteter med den beste på hvert område. Se på summen." (Asbjørn Alvebergs svar til Christine Koht

$
0
0

Privat foto

Det er ikke bare etablerte forfattere som kan formulere seg slik at det treffer en midt i .... Men når det er sagt; jeg vet ikke hvem Asbjørn Alveberg er. Klok er han tenker jeg etter å ha lest det han har skrevet. Skrive kan han.

Sitatet er hentet fra Aftenpostens A-magasin, dagens utgave, og er et tilsvar til det Christine Koht skrev for en uke siden; det hadde overskriften Bakpå og det finner du her.

Det han skriver kan brukes i mange sammenhenger og det hadde jeg behov for akkurat nå. I disse tider der selvfølelsen og selvtilliten min tidvis er på et lavmål. At det er jeg som selv skaper den følelsen, nedvurderer meg selv, det tenkte jeg på senest i går. Og når noen skriver noe som får en til å tenke bedre tanker; takk til Asbjørn Alveberg. Humøret mitt steg betraktelig da jeg leste det han skriver. Mitt inntrykk av Christine Koht er at tilsvaret jubler hun også for!


«BAKPÅ
[Christine Koht]

Jeg leste Christine Kohts refleksjoner over hvordan vi ser på det å være norsk og hvor dustete vi er sammenlignet med alle andre i A-magasinet #37. Morsomt å kaste ut tanker, men hva gjør de egentlig med oss?

Tenker du en tanke mange nok ganger, blir den til en sannhet. Hva vil du egentlig skal være din sannhet? At vi alltid kan plukke et område og finne noen som er bedre, eller at vi faktisk er ganske all right? I din oppramsing tar du minste motstands vei og sammenligner Norge med verden. Plukk en ting fra Norge og finn et sted i verden der det er bedre. I oppramsingen sammenligner du med forskjellige land hver gang. Kanskje det er her hunden ligger begravet for en del nordmenn. Vi mangler selvtillit og selvfølelse. Vi sammenligner våre kvaliteter med den beste på hvert område. Se på summen. 

Du som er humorist og gleder så mange med dine festlige forestillinger, kan lett beskrives som vellykket. Likevel scorer du ikke 100 prosent på alle skalaer. Vi er alle mennesker og har forskjellige kvaliteter. Lærer vi oss å like disse kvalitetene og ta vare på dem, kan vi nå langt. Slik som Drillo gjorde med det norske landslaget, Harald Zwart har gjort med sine filmer, det norske folk gjorde da de valgte en kvinnelig statsminister i 1981 (her var vi et foregangsland).

Jeg vil at min sannhet skal fortsette å være at det er godt å bo i Norge og at jeg er all right, ikke dustete.


Asbjørn Alveberg»

Øst for den store bre - boken om Helge Ingstads opphold på Øst -Grønland 1932-1933

$
0
0

Begrunnelsen for at den norske regjering i 1931 okkuperte en del av Øst-Grønland som fikk navnet Eirik Raudes land, var at de mente det var et ingenmannsland, og at nordmann hadde drevet næringsdrift og utbygging der, og at okkupasjonen derfor var i overenstemmelse med folkeretten.

Helge Ingstad, med juridisk erfaring som dommer og advokat og fire års erfaring fra arktiske strøk i Nord-Canada, ble oppnevnt som sysselmann. I tillegg hadde han markert seg med den populære boken Pelsjegerliv. En forutsetning for oppnevnelsen var at han skulle opprette en radiostasjon, og skulle ha med seg en egen fangstekspedisjon.  Det gjorde han. Men oppholdet på Øst–Grønland ble kort. Danmark brakte spørsmålet om Norges rett til området opp for den internasjonale domstolen i Haag. I april 1933 falt dommen der Norge tapte på alle punkter.

Det ble en bok ut av oppholdet fra august 1932 til april 1933: Øst for den store bre. Boken ble utgitt i 1939 og ble en så populær bok at den var med i skolens lesebøker. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1945 og er på 157 sider. Den er godt skrevet, inneholder bilder fra oppholdet og viser igjen Helge Ingstads evne til å levendegjøre det han opplevde. Men ikke minst hans oppriktige glede med å oppholde seg der. Han stortrives og hadde håpet at oppholdet ble lenger.

Med seg på denne ekspedisjonen hadde han fire menn: fangstkameraten og tromsøværingen Normann Andersen, telegrafisten Bjørn Western, Sverre Røstad og Arne Jacobsen. De to siste skulle oppholdet seg lenger nord enn i Antarctichavn, der hovedstasjonen og radiohuset ble lagt.

Karene ble fraktet til området med ishavsskuta Polarbjørn, og de hadde med seg mye som måtte fraktes raskt på land med en motorbåt på grunn av drivisen. De skulle bygge og bygde flere hytter. En av disse var Heimen som ble bygd i Flemingfjord.

Vi får lese om bygging av enkle hytter, jakt og forberedelse til den mørke og den barske vinteren. De lager klær og soveposer av reinsdyrskinn. Og ikke minst er det viktig å forberede seg med matrasjoner til hundene de har med seg. Dessverre blir depotene enkelte ganger tømt av røvere på fire bein: rev og isbjørn. 

Helge Ingstad levendegjør oppholdet slik at det nesten er som om man er der sammen med dem. Så flott skildringer av naturen, planter, fugler og dyr. De møter mye moskus, og jeg har tidligere gitt en smakebit fra boka om hans første møte med urdyret. Sommeren da solen steker hele døgnet, høst og den barske og mørke vinteren. Og våren som kommer like før de må forlate området. Små og store hendelser beskrives. På fangstturene bor de i telt, men også selvlaget iglo er bosted på enkelte av turene. Et isbjørnhi overnattet de også i, og noen ganger kom uværet så brått på at de måtte grave seg ned i snøen. Hundene er gull verdt. Men selv om de ikke behandles som kosedyr blir de behandlet med respekt. Hundene har ulike personligheter som gir grunnlag for flere morsomme episoder å lese om.

Boken er et historisk dokument over en tid som er borte. De spiser ikke proviant som gutta på tur gjør i dag, men på jaktturene kokes moskuskjøtt over primusen både til frokost og kvelds i trange telt. De jakter ikke av lyst, men for å skaffe mat til seg selv og hundene ikke minst. Det er barske karer som tok forholdsregler for de fleste ting som kunne oppstå. Men naturen i dette området er lunefull og denne risikoen er de klare over. Når Helge Ingstad og Andersen forsinket pga uvær kommer tilbake til Western i hytta i Antarctichavn fra fangsttur julaften 1932, trekker jeg som leser et lettelsens sukk:

«Så går vi inn i det lyse rummet, hvor det er som en gavmildhet med plass, kasser å sitte på, sukker og smør og hjemmebakte brød i mengder. Vi føler oss som fyrster til mote, undtagen når vi ser oss i speilet. Da så julekvelden er der, blir det moskussteik, kaffe, telegrammer og cigarer, samt en flaske konjakk av den gode gamle sorten, mens radioen fyller hytten med julesanger fra Vår Frelsers kirke. – Men utenfor i stjernenatten ligger bikkjene og gnager på de feiteste bein.»

God bok!


Bilde fra boka – hytta i Antartichavn. 


På avstand er ingen grenser merkt synger Ingebjørg Bratland i sin versjon av "From a Distance"

$
0
0

Foto: Universal Music/Hans Fredrik Asbjørnsen

Hvorfor lete etter engler vi ikke ser eller søke å snakke med døde når det finnes noen som er i levende live med en stemme som Ingebjørg Bratland.  

Ingebjørg Bratland skriver på sin Facebook-side om På Avstand:

«From a Distance var ein av mor mi sine favorittsongar då eg vaks opp. Eg hadde i grunn gløymt songen, men i sommar dukka den altså opp att i minnet mitt. Då slo det meg at det er no ein fin song det der, så eg gjorde ein norsk versjon av den. Og så hadde det seg altså slik at eg hadde ein "fridag" i Trondheim no nyleg, og då stakk eg like godt i studio saman med Skjalg Raaen (gitar) og spela den inn. For eg hadde nemleg veldig lyst til å dele songen med dykk. Denne songen som handlar om at ting ofte ikkje er slik dei ser ut til å vera på ei viss avstand. Og om det måtte vera Jesus eller Allah, mannen i månen eller stjernene som kikkar ned på oss, så må det no vera rart. For på avstand så er jorda blå og grøn, på avstand er me likemenn og ingen grenser merkt.»


UniversalMusicNorge har lagt ut en video på You Tube med sangen – og den passer så utrolig godt med budskapet i teksten - her er den: 




Ensom vandrer - en personlig og litt annerledes biografi om Edvard Grieg skrevet av Eyvind Solås

$
0
0


«Edvard Hagerup Grieg (født 15. juni 1843 i Bergen, død 4. september 1907 i Bergen) var en norsk nasjonalromantisk komponist. Han er den norske komponisten som har fått størst internasjonalt gjennomslag, og i likhet med Bjørnstjerne Bjørnson og andre kunstnere fra siste del av 1800-tallet, fikk han stor betydning for den kulturelle nasjonsbyggingen i tiden fram mot unionsoppløsningen i 1905.»

Jeg valgte boken til Eivind Solås (1937 – 2011), Ensom vandrer, på bokloppemarkedet fordi jeg kunne veldig lite om Edvard Grieg. Den ble utgitt i 1993 på forlaget Aschehoug. Jeg finner lite skrevet om boken på 232 sider på Internett. Ikke engang bokomslaget fant jeg og måtte fotografere den. Det er ikke merkelig; det er over 20 år siden den ble utgitt og boken har ikke et innhold som gjør at en kan sette den i båsen for populærlitteratur. Men dette er ikke en bok en bør kimse av er min oppsummering etter å ha lest den. Jeg ble nesten overrasket over meg selv hvor engasjert jeg ble av det han skriver om. I tillegg har jeg lært et nytt uttrykk: åndelig forstoppelse. 



Fra bokomslaget:

«Fjernsynets entusiastiske kulturformidler Eyvind Solås utfolder seg her for første gang mellom to permer. Ensom vandrer er en populært skrevet, personlig og annerledes bok om vår store komponist Edvard Grieg. Hvert kapittel er blitt til i skjæringspunktet mellom fakta og fantasi. Eyvind Solås ser Grieg på sin måte – som et søkende menneske, i stadig bevegelse, en ensom vandrer i sitt eget tonende landskap

Det var ikke Norge som skapte Grieg, men Grieg som skapte Norge, hevder Solås. Norsk folklore var bare et middel til å få hans talent til å blomstre fritt. Griegs musikk var først og fremst et uttrykk for hans egne følelser. Utad var han en livlig person, i sitt innerste vesen resignert og melankolsk, og hans tilværelse vekslet mellom en selvpålagt isolasjon og frodig musikalsk utfoldelse.

Eivind Solås har stanset ved viktige stadier i komponistens liv. Fulgt han fra barndommens naive undringstilstand til den rastløse kunstners skapende uro – helt fram til den aldrende Griegs avklarte ro.

Eivind Solås ville skape interesse for musikk for det brede publikum, og jeg husker han fra NRK, alltid med et glimt i øyet, der han var ansatt i mange år. Til dem som ikke vet hvem han var, her er link til en nekrolog som ble lagt ut på NRK.no da han døde i 2011: Nekrolog over Eyvind Solås (1937-2011) Her er også link til en artikkel på dagbladet.noskrev og der jeg fant dette bildet.




Jeg anser meg langt ute i randsonen når det gjelder klassisk musikk. Ikke fordi jeg ikke liker eller lytter til klassisk musikk eller pga manglende vilje til å lære mer, men heller pga at jeg mangler grunnleggende kompetanse på området. Selv om ikke alt Eivind Solås reflekterer over er like interessant for meg, fikk han meg engasjert. Faktabiten om Griegs liv er særs interessant. Så interessert at jeg har lyttet til både Humoresker Op 6, A-moll konserten og andre musikkstykker som han komponerte.

Som bokomslaget beskriver er det ikke Edvards Griegs liv i detalj boken omhandler. Men det som formet han som menneske og komponist.  Som oppveksten i en borgerlig familie i Bergen, at han som femtenåring reiste til musikk-konservatoriet i Leipzig for å få en musikk utdannelse og årene i København der han forelsket seg i kusinen Nina som han senere giftet seg med til tross for at de møtte motstand av familien. Møtet med Rikard Nordraak som fikk stor betydning for hans videre musikalske utvikling, men som Grieg sviktet på dødsleiet, et svik som forfulgte Grieg hele livet. Tilbake til Oslo, møtet med Bjørnstjerne Bjørnson som også fikk stor betydning for Grieg selv om kontakten mellom dem var brutt i mange år. Datteren Alexandra som døde av hjernehinnebetennelse bare litt over ett år gammel som skapte stor avstand mellom ektefellene. Men også andre viktige hendelser er beskrevet i boken.  

Det eneste jeg savnet var noen bilder.  Selv om ikke dette er en ren faktabok og han skriver godt, er bilder med å levendegjøre enda bedre det forfatteren skriver om. Men jeg har vært på Internett og kikket på bilder av både familie til Edvard Grieg, hans venner og andre personer som boken omhandler.  

Jeg kommer ikke til å lese flere biografier om Edvard Grieg. Men boken har gitt meg noe å henge på de tomme knaggene hva angår kunstneren. Som gjør at jeg kommer til å være mer interessert når det fortelles/skrives om Edvard Grieg fremover. Men ikke minst når musikken han komponerte spilles.


Her er A-moll konserten som han er mest kjent for – litt mer interessant å høre på den når jeg vet hvor Edvard Grieg var da han komponerte den mv. 


Dikt: Andrées død av Kolbein Falkeid – fra diktsamlingen Vi (1966)

$
0
0
Til polarforskeren Salomon August Andrée som døde på Kvitøya (Svalbard) vinteren 1897-98

Den siste strekningen gikk du alene:
de endeløse snøviddene innover i deg selv
hvor ditt liv
var drømmelette avtrykk av fuglevinger,
og angsten
et harespor halvt utvisket av vinden-

Hva tenkte du på da du gikk?
Det vesle aluminiumskruset
ropte forgjeves på deg

da du tapte deg inn i det evige polarmørket. 



Bildet A beautiful  sunday legger jeg til med tillatelse fra Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook.

Marmor av Toril Brekke - god start, men på et tidspunkt mistet jeg kontakten med personene i fortellingen

$
0
0

«De var fire italienere som kom til Kristiania en gang mot slutten av det nittende hundreåret. De fire var en mester med tre sønner. De hadde arbeidet seg nordover gjennom Europa, den siste tiden hadde de reist søyler i Gøteborg. Så var det en fin norsk herre som hadde vært der og sett dem og som ville ha makne. Derfor satte de fire karene seg på et tog. Med seg hadde de store hjemmegjorte konter med arbeidstøy og noen finplagg til kirkebruk, med redskaper og krukker med knust stein og knytter med knokler av hare. De reiste gjennom Båhuslen og Smålenene i dette som var to land og samtidig ett, og toget fraktet folk og fe. Vel framme i Kristiania ble de hentet av en kusk med hest og vogn. Så hadde de arbeidet for den fine norske herren en tid, og deretter for en ny.»

Det italienerne arbeider med og som er med deres håndverk, er kunstig marmor: gips med maling utenpå. Håndverkerne fra Italia som kommer til Kristiania, er utgangspunktet for fortellingen som jeg har lest i slektsromanen Marmor på 413 sider skrevet av Toril Brekke. Romanen ble utgitt i september 2014, og eksemplaret jeg har lest har jeg fått av forlaget Aschehoug. Takk til forlaget for lesereksemplar.  Her er link til forlagets beskrivelse av romanen




Bildet av forfatteren fant jeg her hos forlaget og der står det blant annet:

«Toril Brekke (født 1949) debuterte som forfatter i 1976, og har siden skrevet en rekke romaner, ungdomsbøker og noveller. Med romanen "Granitt" (1994) vant hun et stort publikum både i Norge og i utlandet.»

Jeg har tidligere lest romanen Brostein (2003) skrevet av forfatteren, en bok som jeg kjøpte gjennom Bokklubben. Før jeg takket ja til romanen, så jeg dette innslaget på NRK.no der NRK Bokprogrammet er med forfatteren på researchtur til Italia i 2013. Anbefales dersom du har tenkt å lese den.

Handlingen foregår i Oslo. Den starter i nåtid der Carla er i bestemoren Gudnys begravelse i Paulus kirke.Da Carla var i tenårene sa Gudny til Carla:

«Ikke få barn! - Vi må stoppe disse gærne italienske genene i slekta!»

Carla tenker tilbake på det Gudny har fortalt henne om sin egen historie og det Carla selv opplevde i oppveksten: en familie med flere familiemedlemmer som har vært utenfor «mainstream». Intelligente, men allikevel det som er tilnærmet under kategorien galskap. Særlig har dette fått betydning for den oppvoksende slekt fordi det er mødrene som mest har påvirket avkommet negativt. Spørsmålet for meg som leser er om dette har sin årsak i gener fra italienerne. Eller er det andre deler av slekten mv disse har sitt grunnlag i.  

Romanen startet bra for meg. Jeg har lest Karsten Alnæs serie Historien om Norge og der fikk jeg et godt innblikk hvor lite et barn var verdt på begynnelsen på 1900-tallet i Norge. Historien om femårige Gudny Mikaelsen født i 1926 som bor sammen med en alkoholisert far og morfar, en mor som ikke tar datteren i forsvar mot en brutal far, og med ansvar for tre mindreårige søsken imens foreldrene var på arbeid, gjorde vondt å lese. Troverdig fortalt. Etter at farens øyensten, Karl Jørgen, faller ut av vinduet, blir Gudny holdt til ansvar og faren banker henne opp. Det blir ikke siste gang han utøver vold mot henne.

Lyspunktet i en traurig tilværelse for Gudny er når nabogutten, Waldemar, viser henne en annen verden, ikke minst søyleshuset, et hus med innvendige søyler av marmor. Etter at Gudny begynner på skolen i 1933 blir hun kjent med Barbara som bor i søylehuset samme med familien som bl a består av bestefaren, italienske Foro.  Hun får komme hjem til Barbara og møter en verden der hun til tross for sin ulikhet med Barbara sosialt, blir møtt som et menneske.

«Det var først den tredje gangen hun våget seg inn på badeværelset. I søylehuset hadde de fått innlagt vann og klosett i hver eneste leilighet. Hos Barbara hadde de dessuten badekar med løveføtter. Gudny hadde aldri sett et badekar før; hjemme vasket de seg over et vaskevannsfat på kjøkkenet. Hun hadde heller aldri hørt om med vannklosett hjemme. I en gård litt nedenfor hadde de klaskedo; faren hennes hadde skrytt av at han hadde prøvd det, at han hadde sittet i tredje og hørt klasket når det havnet nederst. Han hadde tilmed kjent luftdraget bak skinkene da noe hadde kommet dalende fra etasjen over, men intet var kommet nær ham, så sinnrikt som systemet var.»

Gudny kan ikke på samme måte invitere Barbara hjem til seg. Fattigdommen er en ting, men den brutale faren er det som begrenser livet til Gudny. Men Gudny kan etterhvert forlate hjemmet og vi følger henne videre i livet. Gudny gifter seg etter 2. verdenskrig med Barbaras bror og flytter selv inn i søylehuset.

Jeg liker å lese historiske bøker, både fakta og bøker med blanding av fakta og fiksjon. Men på et eller annet tidspunkt mister jeg kontakten med karakterene i Marmor. De blir fjerne for meg. Det har ikke med at forfatteren flytter oss ut og inn av ulike tidsrom og det er mange personer i fortellingen. Men jeg liker bøker der forfattere gir meg rom til å dikte med. Det gjorde ikke denne romanen. Det er som om forfatteren holder meg på avstand – jeg skal se, men ikke føle med personene. Jeg har grublet og grublet over årsaken til den manglende kjemien som etterhvert oppstår med boken, og det er det jeg pr nå kan se mangler for meg.

Men lesere er ulike. Min vurdering av romanen er leseopplevelsen  der og da. Ikke som litteraturkritikker. Men jeg har den erfaringen at jeg ser at romanen holder god teknisk kvalitet. Allikevel, jeg vil så gjerne lese bøker der jeg sier yes, yes, yes etterpå, mengder som jeg vil sitere – denne gangen gikk det ikke. Så enkelt er det bare. Den som er mest lei for det er jeg som har brukt mange timer på å lese romanen.

Uansett; forfatteren har gjort et stort arbeid med å fortelle denne historien i romans form i grenselandet mellom fakta og fiksjon.  Min leseopplevelse er ingen fasit for andre lesere. Les den og gjør den opp din egen mening. Det er det som er så fint med bøker – det er rom for mange meninger, og en god bok skal engasjere i ulike retninger.

Anmeldere så langt har likt den og du kan lese mer om det her:



Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 1(3):1874-1896

$
0
0
Winston Churchill levde i perioden 1874 – 1965. My Early Life ble utgitt i 1930, og på norsk i 1945 med tittelen Mine Unge år. Roy Jenkins skriver i sin biografi om Churchill at han mener selvbiografien er Churchills beste bok. Siden dette er den første boken jeg har lest skrevet av Churchill, kan jeg ikke si meg enig eller uenig i den påstanden. Uansett, det er en godt skrevet og interessant bok. Boken har jeg kjøpt. Brukt med litt røyklukt...

At tidene har endret seg som Churchill er inne på allerede i forordet, er det liten tvil om, og enda mer etter at denne boken ble utgitt. Noe av det han skriver om blir litt komisk i mine 2014-øyne; ikke minst beskrivelsen av overklassens savn etter tidene som var. Men sånn er det; vi mennesker vil nødig gi fra oss privilegier. 

Bestefaren til Churchill, hertugen av Marlborough var i en periode stattholder(vicekonge) i Irland. Churchills far, politikeren Randolph Churchill, var i en treårsperiode fra 1876 vicekongens sekretær. Churchills første minner er fra denne perioden, bl a forteller han om den tiden han ble truet med undervisning for første gang; et fryktelig vesen kalt «guvernanten» var i anmarsj.

Om sitt forhold til sin vakre mor Jeanette (Jennie), datter av den amerikanske millionæren Leonard Jerome, skriver han bl a:

«Hun lyste for meg som aftenstjernen. Jeg elsket henne inderlig- men på avstand. Barnepiken var min fortrolige. Det var fru Everest som holdt øye med mig og ga mig alt jeg trengte. Det var for henne jeg utøste alle bekymringene for, både dengang og senere i skoledagene.»

Allerede tidlig i boka kommer han inn på politikk og her er en av de første beskrivelsene av Gladstone:

«I 1880 ble vi alle sammen fordrevet av Gladstone. Gladstone var en meget farlig mann som gikk omkring og hisset opp folk og fikk dem aldeles rasende, så de stemte mot de konservative, og kastet bestefar som vicekonge i Irland. Han likte den stillingen meget mindre enn å være lordpresident. Han var lordpresident i lord Beaconsfields forrige regjering. Da han var vicekonge, måtte han bruke alle pengene sine på gjestfrihet mot irlendingene i Dublin; og bestemor satte igang en stor innsamling, som ble kalt Hungerfondet. Men jeg hadde inntrykk av at irerne var svært utakknemlige folk; de sa ikke så meget som takk for festene, ikke for Hungerfondet engang.»

He, he – pussige greier den utakknemligheten det irske folk viste erobrerne!

«Jeg har alt fortalt om guvernantens fryktelige tilsynekomst i min verden. Men nå var det en meget verre fare som truet. Jeg skulde på skole. Jeg var syv år, og jeg var hvad voksne mennesker litt lettvint kalte en plagsom gutt.»

Churchill ble sendt på kostskole som syvåring. Han måtte reise fra barneværelset og lekene sine som han elsket. At St. James var en av de dyreste og fineste kostskolene i landet hjelp ikke mye. Han hadde allerede da en opprører i seg og nektet å lære seg latin og gresk. Elevene ble bl a prylt med bjerkeriset av rektor.  

«Hvor jeg hatet den skolen, og for et liv av angst jeg levde der i mer enn to år. Jeg hadde liten fremgang i de boklige fagene, og ingen som helst i sport og lek. Jeg talte dagene og timene til feriene kom og jeg kunde reise hjem fra det forhatte slaveriet, og stille opp soldatene mine i slagorden på gulvet i barneværelset. Den største gleden jeg hadde den tiden, var å lese...»

Heldigvis kan man si ble Churchill syk og derfor tatt ut av St. James, og overført til en mindre og billigere skole i Brighton der han trivdes bedre.

På Harrow der han var i fire og et halvt år gjorde han heller ingen god figur som elev. Faren mente at Churchill ikke var begavet nok til å bli jurist – deretter ble det bestemt at han måtte ta sikte på det militære. Men for å komme inn på Sandhurst måtte han gjennom opptaksprøver. Churchill måtte opp tre ganger før han klarte prøven, og siste gangen ved hjelp av et firma, «anstalt» som han kaller det, som hadde spesialisert seg på å hjelpe studenter med opptaksprøven:

«Det ble sagt at ingen som ikke var født idiot kunde unngå å komme inn i arméen derfra.»

Men Churchills dårlige resultater gjorde at han ikke kvalifiserte seg til infanteriet som faren ønsket. Churchill kom inn i kavaleriet som han ikke hadde noe imot. Da kunne han gjøre tjeneste til hest og kavaleriet hadde flotte uniformer! Faren var svært misfornøyd, og brevet han skrev til sønnen og utrykte sin misnøye gjorde Churchill vondt å lese. I det store og hele kan vi lese om en ulykkelig skoletid selv om han overraskende på sitt kurs på Sandhurst ble nummer åtte av et kull på hundre og femti:

«Når jeg ser tilbake, er de årene ikke bare den ubehageligste, men den eneste tomme og ulykkelige perioden i mitt liv. Jeg var lykkelig som barn med lekene mine i barneværelset. Jeg har vært lykkeligere hvert år siden jeg blev voksen. Men skoletidens mellemspill er som en mørk grå flekk på reisekartet. Det var en uendelig rekke bekymringer som forekom mig store nok dengang, og et grått og gledesløst strev. Vantrivsel, tvang og unødvendig ensformighet – det var skoletiden.«

Churchill skriver i sine skildringer av barndom og skoletid lite om forholdet til foreldrene. I biografier skrevet av andre har jeg lest hvor ensom han var og hvor lite kontakt han hadde med foreldrene. 

Her er et bilde jeg fant av foreldrene – link til kilden




Faren døde i januar 1895 og det han skriver her sier noe om den store avstanden han hadde til faren – det er tydelig at kontakten mellom dem stort sett var pr brev:

«Nu jeg har lest om igjen alle de brevene han skrev til mig egenhendig efter tidens skikk, føler jeg at jeg dengang ikke satte pris på hans kjærlige omsorg. Men enn noensinne er jeg lei for at vi ikke levde nok sammen til å lære hverandre å kjenne.»

I mars 1895 ble Churchill utnevnt til 4. husar-regimentet. Mye av tiden ble brukt i ridehuset:

«Det var noe berusende og eggende ved en kavaleriskvadron når den gjør manøver i trav, det blinker og klirrer, og det øker til fryd og spenning når de samme evolusjonene utføres i galopp. Hestenes bevegelser, raslingen av utstyret, det eggende ved selve farten, de vaiende fjærene, følelsen å være en del av en levende maskin, den flotte uniformen – alt virker sammen til å gjøre kavaleri-eksersis til noe for sig selv...Det er synd at krigen har feid vekk alt dette under sin grådige og opportunistiske fremmarsj, og isteden vendt sig til kjemikere med briller og mekanikere som bare trekker i aeroplanenes og maskinkanonenes  håndtak. Men ennå i Aldershot i 1895 hadde enda ingen av disse redslene rammet menneskeheten.»

Sommeren 1895 dør hans tidligere barnepike fru Everest av bukhinnebetennelse. Det han skriver her forteller alt hvor mye hun betydde for han i mangel på kontakt med foreldrene:

«Hun kjente meg enda, men etterhvert mistet hun bevisstheten. Døden blev lett for henne. Hun hadde levd et så uskyldig og kjærlig liv og bare ofret seg for andre og hun hadde en slik enkel tro, at hun ikke kjente til frykt, og ikke syntes det var svært å dø. Hun hadde vært min kjæreste og beste venn i de tyve årene jeg hadde levd.»

«I det siste ti-året av den victorianske tiden hadde imperiet nytt en så lang periode av nesten ubrutt fred at medaljer og alt det de representerte av erfaring og eventyr, tok til å bli overmåte sjeldne i hæren. Veteranene fra Krim-krigen og oprøret i India stod ikke lenger i de aktives ruller. De som hadde vært med i den afganske og den egyptiske krigen i begynnelsen av åtti-arene, hadde nådd de høieste gradene. Knapt et skudd var blitt løsnet for alvor siden dengang, og da jeg gikk inn i 4. husarregiment i januar 1895, var det i Hennes Majestets hele krigsmakt nesten umulig å treffe en kaptein og så godt som aldri en løitnant som noensinne hadde sett en krig.»

Et utslag av ønsket om å komme i aktiv tjeneste der Churchill kunne få brukt utdannelsen, var at han søkte om og fikk innreisetillatelse til å være en form for observatør på Cuba; geriljakrigen mellom spanjolene og opprørene. Det var et sted på jordkloden som bød på eventyr og spenning;

«Helt fra barndommen hadde jeg spekulert svært på krig og soldater, og ofte hadde jeg i drømmer og dagdrømmer forestilt meg hvordan det føltes å få sin ilddåp. Det stod klart for mig, at det måtte være spennende og uhørt opplevelse å høre kulene visle om ørene, og hvert øyeblikk risikere å bli drept eller såret».

Ilddåp eller ikke, etterhvert ble det action med kuler rundt ørene og hans nysgjerrighet på hvordan det var å være i krig, ble tilfredsstilt.

Før han reiste til India med regimentet hadde han i 1896 seks måneder der han ofret seg for Londons-sesongens selskapelighet:

«På denne tiden eksisterte enda en engelsk societet. Det var en strålende og mektig stand med sine egne lover for god tone, og midler til å håndheve dem, som for lenge siden er gått i glemmeboken. Alle mennesker kjente hverandre og visste hvem de andre var. De få hundre store familiene som hadde styrt England i så mange generasjoner og hadde sett landet heve sig til ærens tinde, var beslektet i en uhørt grad gjennom giftemål. Overalt traff en venner og slektninger...Jeg er glad jeg har sett denne forsvunne verden om bare for noen måneder. Det billedet jeg husker best, er hertuginnen av Devonshire’skostymeball i 1897. Rammen var en av scenene i Distraeli’s romaner. Ja, det gjennoplivet et av de mest kjente skildringene hans. Utenfor porten i Green Park hadde store folkemasser samlet sig i sommernatten for å se gjestene komme og reise, for å høre musikken og kanskje spekulere på avgrunnen som dengang skilte de styrende fra de styrte.»

Tenker at det er mange som er glad for at denne verden er forsvunnet. Tror neppe sosieteten så for seg folk i slummen og kullgruvebyenes triste og grå befolkning der de svevet fra den ene festligheten til den andre. Uansett; folk er også i dag opptatt av de rike og berømtes festligheter – selv i lille Norge - eks ved at de kjøper Se og Hør og ser på Dorte's lørdagsrevy...

Dette er et lite utdrag av det jeg har lest så langt , side 88 av 303 sider. Mer fra biografien i et senere innlegg.....

Link til andre innlegg om boka: 



I kjølvannet (In The Wake) av Per Petterson

$
0
0
Jeg leser ikke bøker for å underholdes. Ikke for å få tiden til å gå. Den går dessverre altfor fort. Bøker leser jeg for av og til finne og lese bøker som den boken jeg nå har lest:



Med denne romanen som handler om å være et menneske i sorg har jeg lest alle bøker Per Petterson har skrevet. Et gjennomgående trekk med hans romaner er at han skriver om det å være menneske i ulike settinger på en usentimental måte. I en verden som er full av overfladiskhet er det godt å lese slike bøker.

Romanen I kjølvannet ble utgitt i 2000, er på 190 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Den handler om tiden etter at en katastrofe har rammet hovedpersonen Arvid. Den samme katastrofen som rammet Per Petterson da forfatterens foreldre, bror og niese omkom i mordbrannen på skipet MS Scandinavian Star i 1990.

I begynnelsen av romanen møter vi Arvid, 43 år, i Oslo Sentrum. Året er 1996. Arvid er i bakfylla, skitten med brukne ribben og husker lite av hvordan han er havnet der han nå befinner seg:

«Jeg hoster og ser ned, jeg ser hendene mine. De har en tomhet jeg ikke kan forklare og er svarte og har skrubbsår i håndflatene, men jeg kjenner ingenting. De bare henger der.»

Han tenker tilbake på skiturene han hadde samme med faren og broren:

«Men det er et liv siden nå, og han har vært død i nesten seks år. Jeg husker et kontor på Drammensveien med røde kors på døra, en brannmann viser en video fra inne i båten med et landskap av halvnakne, liggende kropper, dødens korridor sto det på forsida av VG, på innsida av øynene mine var denne videoen; hud, jeg ser hud, fløyelsmatt i det flakkende lyset fra ei lampe som beveger seg innover, urolige skygger mellom albuer og hoftekammer, skulderblad og nakkegroper, et hav av stille mjukhet der bare lyset beveger seg og gjør det levende som ikke lever. Kamera går, og stopper et øyeblikk foran det som er blitt svart, der flammene har tatt alt og gjort seg ferdige, for det svinger inn i en lugar med en tøypingvin helt aleine på ei køye og døra på gløtt mot badet, den mørke stripa i åpninga foran badets åpenbare hemmelighet. Jeg fryser på føttene her jeg står med nesa mot døra og husker kulda som satte seg i føttene den gangen i det kontoret, og magen som brant helt vanvittig. Men i ansiktet var jeg helt rolig, og hun som satt ved siden av meg sa: - Spol tilbake, for guds skyld, jeg må se den pingvinen én gang til.»

Arvid er på bunnen, og dit har han vært å vei lenge. Han er skilt, døtrene bor sammen med moren og han har hatt lite kontakt med dem den siste tiden. Han bor alene i en blokkleilighet og forsøker å skrive. Livet blir ikke enklere når den eldste broren, den eneste gjenlevende etter katastrofen, forsøker å begå selvmord. Når Arvid snakker med han på sykehuset første gang etter hendelsen spør han broren om han hadde tenkt å la Arvid bli igjen alene:

«- Du er ikke nok, sier han. Stemmen hans er helt tom, det er ingen ting å hente der.
 Nei, vel, sier jeg...»

Romanen foregår i nåtid der Arvid tenker mye på forholdet til faren. På det som skjedde etter katastrofen; oppryddingen i leiligheten til foreldrene. Og et forsøk på å komme videre i livet. Det er få forfattere som jeg har lest som klarer å bevege seg mellom nåtid og fortid på en så uanstrengt måte som Per Petterson.

I kjølvannet ble godt mottatt av kritikerne da den ble utgitt; det kan du lese her på forlaget Oktober. For romanen mottok Petterson Brageprisen og han ble nominert til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia. En av kritikerne, Leif Ekle skriver bl a i denne anmeldelsen:

«I kjølvannet» ligger i sin handling og virkelighet svært nær Per Pettersons eget liv. I et samfunn der det private ikke lenger finnes som sfære med krav på respekt, kan det være grunn til å frykte en slik bok.


Og ­ det ligger mesterskap til grunn, intet mindre, når forfatteren, som Petterson, klarer å løfte den egne, helt konkrete tragedien - den som bare han kan eie - til å angå alle som fremdeles orker å tenke, alle som har møtt eller må møte sorgen som en del av dette livet. Alle, ikke minst menn, som vil forsøke det håpløse prosjektet å være anstendig menneske.»

Oppsummering september 2014 - måneden for flere avslutninger

$
0
0
September har vært måneden for avslutninger. Siste bok i Barbarotti-serien til Håkan Nesser. Øst for den store bre blir den siste boken jeg kommer til å lese som Helge Ingstad har skrevet. Ikke for at han skrevet dårlige bøker, men en gang må man sette strek. Jeg har lest alle bøkene Per Petterson har skrevet. Men jeg håper jo han kommer til å utgi flere. Jeg kommer neppe til å lese flere bøker skrevet av Toril Brekke heller. Mer er det ikke å skrive om bøker jeg har lest enn å vise link til innlegg nedenfor.
På slutten av måneden kom jeg inn i en modus der jeg ikke hadde lyst å lese noen bøker. Kastet bøker i søpla har jeg gjort. Levert tilbake bøker ulest til biblioteket. Jeg har angret på at jeg har sagt ja til å motta bøker fra forlag. Slettet blogginnlegg. 
Sur på kritikerne som må sable ned andre forfattere for å fremheve seg selv har jeg vært. At man gir en bok negativ kritikk er greit. Men når man skriver god kritikk om en bok samtidig som man skriver surt om andre forfattere mv  – og i tillegg ikke gir eksempler på hvem de sikter til; det har virkelig fått meg til å tenke. 
Uansett, jeg leser, men det er ikke den store entusiasmen for tida. Glad for at Norge ikke skal sende inn OL søknad det er jeg! Fornuften seiret! 

Og så er jeg så glad for at Ingebjørg Bratland finnes - en stemme av de sjeldne! Litt mer jobb med teksten på den nye På avstand og den hadde vært perfekt. 

Skal jeg komme i godt humør - så hører jeg på denne: 






Link til innlegg:








Guds Barn av Lars Petter Sveen - blir ikke årets bok for meg - mulig jeg må lese den om igjen

$
0
0

"Guds barn" begynner i Betlehem da Jesus ble født og følgjer tida fram til etter hans død. Romanen fortel om kjærleik og vennskap, om tru og håp. Vi møter soldatar og røvarbandar, profetar og disiplar, små barn og spedalske, som alle blir dratt mellom gode og vonde krefter. Dei mange historiene blir til ein vev, der det fantastiske og skremmande, det vesle og det store, går hand i hand.

Offiseren Cato tviler på om han gjer rett når han følgjer kong Herodes' ordre. Far til Jakob fryktar at sonen er merkt av det vonde fordi han stammar. Anna leitar etter Andreas, men finn Jesu følgje.
Røvaren Nadab prøver å verne om det vesle lyset han ber på. Og Peter får ikkje sove i frykt for kva som ventar dei alle.

Mektige krefter kjempar om makta i "Guds barn". Lars Petter Sveen har skrive ein roman utanom det vanlege. Dette er historier ingen har lese før, frå ei verd alle kjenner til.»



Lars Petter Sveen slik han presenteres av forlaget Aschehoug, der jeg også fant bildet av forfatteren:

«Lars Petter Sveen er fødd i 1981. Han er tidlegare elev på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Er opphavleg frå Fræna, bur no i Oslo og er student ved Bibliotekarhøgskulen. Han har fått Tarjei Vesaas' debutantstipend, Aschehougs debutantstipend og Sunnmørsprisen for debutboka "Køyre frå Fræna" (2008). Da Jo Nesbø fekk Den norske leserprisen i 2008, ga han ekstraprisen på kr 50 000 - som skal gå til «ein lovande norsk forfattar» - til Sveen. Også for si andre bok, "Eg kjem tilbake" (2011) fekk han glitrande kritikkar. "Guds barn" (2014) er den tredje boka hans.»

Lars Petter Sveen har også fått glitrende kritikker for romanen Guds Barn som ble utgitt for kort tid siden. Jeg har linket til en del anmeldelser til slutt i dette innlegget, men også forlaget har sitert fra de gode anmeldelsene her

Takk til forlaget for romanen. Årsaken til at jeg valgte denne foran f eks to krimbøker er ikke fordi at jeg nedvurderer krim, men fordi jeg ble nysgjerrig på boken. Jeg forsøker å utfordre meg selv innimellom.  

Men det er ikke alltid nysgjerrighet er nok til å falle for en bok. Eller hva kritikerne, som har et annet grunnlag for å vurdere litteratur, mener om en bok. Jeg sleit skikkelig i begynnelsen. Noen av historiene var interessante å lese, men noe forsvant inn i tåkeheimen, jeg fant ikke budskapet i dem. Det ble for gåtefullt. 

Så mye sleit jeg at jeg vurderte å ikke lese den ferdig. Men så gikk jeg inn og leste hva anmelderne skrev; og her er noe av hva anmelder i Dagsavisen skriver:

"Dette er ingen enkel roman å lese. Den kan til tider lide under gjentakende scener, og den kan også bli forvirrende uklar når de store spørsmålene om ondskapen og godheten skal ikles språk og form."

Takk og takk; en stor lettelse å lese dette og det ga meg et puff til å lese romanen ferdig. Men Guds Barn blir ikke årets bok for meg. Det hjelper ikke at den er sjelden og nyskapende og at den har et godt språk. En bok må treffe meg personlig, og gjør den ikke det får den liten skår for det tekniske. Jeg leser historiene, men jeg tror jeg glipper hva angår forfatterens budskap med alt i denne romanen. Det blir i sum ikke noe ekstraordinært for meg.

Jeg tenker at hadde jeg hatt et sterkere forhold til Bibelen enn det jeg har, hadde kanskje dette blitt en bedre leseopplevelse for meg.  Derfor lurte jeg veldig på om forfatteren hadde en sterk kristentro. Her er link til en samtale med forfatteren på bokogbiblioteket.no – 15.mai 2014– dvs før boken ble utgitt:

«På spørsmål om han har en kristentro, svarer han bekreftende, men uten å utdype. Han kommer fra det han kaller en «humanetisk familie», men mener han «alltid har vært kristen». Noen form for omvendelse – eller som forfatterkollega Jon Fosse konvertering til katolisismen – er det ikke snakk om. Men han beundrer Fosse.»

Jeg er døpt og konfirmert og fått min dose kristendomsundervisning på søndagsskole og i grunnskole. Kommer fra en gladkristen familie. Jeg er blitt en tviler, og tvilen har økt med årene. Jeg godtar og ser med nysgjerrighet på de som har en sterk kristentro. Noen ganger med undring og skepsis fordi jeg synes det blir tåkeprat. 

Det kan hende at jeg kommer til å lese romanen om igjen en gang. Man skal aldri si aldri. Men at jeg setter meg ned og leser i bibelen etter å ha lest romanen, det har jeg liten tro på.






Interessert i Peter Handkes bøker - du kan lese dem på Nasjonalbiblioteket.no

$
0
0
Jeg skrev et innlegg forleden, som ble slettet like etterpå, om at jeg hadde et mål om å lese en bok skrevet av Peter Handke. Helt ukjent forfatter for meg helt til oppstyret rundt Ibsen-prisen oppstod. 

Valget falt på Mitt år i ingenmannsbukten etter å ha lest denne artikkelen i DN 20. september 2014:


Årsaken var at jeg leste at Tomas Espedal skal ha sagt at han holdt på å gi seg som forfatter etter å ha lest Mitt år i ingenmannsbukten skrevet av Peter Handke. Tomas Espedal skriver bøker som jeg liker å lese, og da må vel denne boken være lesverdig, tenkte jeg. Merkelig nok er jeg av og til overoptimistisk på egne vegne når det gjelder bøker.

Nå har det vært stille rundt Peter Handke og Ibsen-prisen etter at Karl Ove Knausgårds kritikk av William Nygaard i VG 25. september 2014:


Ihvertfall har jeg ikke funnet noen skriverier rundt temaet. Uansett; boken Mitt år i ingenmannsbukten har jeg fått, lånt av biblioteket og lest, ca 30 sider. Men...

Peter Handke skriver godt, men han skal klare å fenge meg med det han skriver. Fenge meg slik at alle timene jeg bruker å lese, min dyrebare tid, skal oppleves å ha verdi. Helst fra første side. Dette kan jeg ikke bruke tid på tenkte jeg,  det ble som å lete etter en nål i en høystakk etter meningen med boken. Hadde det vært en bok med mindre sideantall, men 420 sider med tema han har lagt opp til så langt; det orker jeg rett og slett ikke. Derfor måtte jeg søke mer på Internett om hva «folket» mente om denne boken. Hva er det jeg ikke ser...

Det er ikke skrevet mye, men jeg fant en artikkel I  Vagant  fra 2012  der temaet er Peter Handke, og at hans forfatterskap har påvirket norske forfattere, men også hvordan denne påvirkningen har utartet seg. Bl a med en henvisning til at Stig Sæterbakken har åpent innrømmet å ha «stjålet» fra  Peter Handkes forfatterskap.

I Vagant-artikkelen er det vist til Tomas Espedals nesten-forfatterdød etter å ha lest boken Mitt år i ingenmannsbukten som han uttalte til Bokvennen (2/2010):

«Peter Handkes Mitt år i ingenmannsbukten (1994) tok nesten livet av meg. Jeg forstår den dag i dag ikke hvordan han klarte å skrive den boken. Den gjorde meg så misunnelig at jeg holdt på å gi opp som forfatter. Jeg tenkte at dersom et slikt nivå allerede er etablert i litteraturen, så er det ikke noe poeng i å fortsette.»

Under denne artikkelen står det fire kommentarer hvorav en er slik:

«Problemet er at Handke ikke lenger har krav på vår interesse. Etter 70-tallet, da han skrev nytt og friskt, med sitt sensible og søkende språk, gikk han i fellen for den moderne forfatter: tungetalen, det visjonære og lingvistiske babbel. Ingen kontakt med det lesende publikum, kun interessert i livets blindgater og gåter.»

Jeg er en del av «det lesende publikum». Så jeg søkte videre. Da finner jeg at Tomas Espedal sier i dette intervjuet med Natt & Dag fra 2011

 «De fleste forfattere blir jo dårligere. Jeg står på et vippepunkt nå. Hvorfor skal ikke jeg kunne skrive en dårlig bok nå? Alle forfattere skriver dårlige bøker. Det finnes faen ikke ett forfatterskap hvor det ikke dukker opp en dårlig bok. Peter Handke skriver dårlige bøker hele tiden. Marguerite Duras har skrevet mange dårlige bøker. I ettertid er det kanskje mulig å trekke ut en passasje eller et avsnitt hvor en kan si: “Her … her er det.“

OK – hva som er en dårlig bok for Tomas Espedal og motsatt er ingen fasit for meg som leser. Dessuten mener han andre ting jeg ikke er enig i selv om jeg liker hans bøker. Bl a at man ikke lærer noe av å lese bøker - det kan du lese her. Unorsk at man slenger ut påstander rett fra levra. Men det ligger en sjarm i det synes jeg. Den norske, ofte filtrerte, enigheten synes ikke jeg er sjarmerende. Heller frastøtende. 

Så finner jeg noe som jeg burde tenkt på før: Nasjonalbiblioteket. Her er bøkene til Peter Handke «linet» opp. Jeg tenker at jeg, selv om det ikke er det ideelle å lese på Pc’n, heller forsøker meg på en av bøkene hans fra 1970-tallet. Kravløs ulykke (1972) på bare 90 sider og Målmannens angst ved straffemerket (1970) på 122 sider. Jeg lytter til han som skrev kommentaren til artikkelen i Vagant. 


Innlegget som jeg slettet hadde jeg «pyntet» med et bilde som jeg liker så godt; og som jeg syntes passet til tittelen Mitt år i ingenmannsbukten. Bildet legger jeg til med tillatelse fra Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook. Det har hun kalt Waiting.


Viewing all 1379 articles
Browse latest View live