Et halvt år har salgssuksessen: romanen Et helt halvt år stått ulest i bokhylla. Jeg lot meg rive med av alle godord den har fått og kjøpte den. Nå er den lest. Det angrer jeg ikke på.
Jeg var skeptisk en periode; det er ikke alltid bestselgere har truffet meg som leser. Det har mye med å gjøre at jeg liker best romaner der det står mye mellom linjene. Forfattere av populærlitteratur har en tendens til å skrive slik at lite overlates til leserens fantasi. Det synes jeg ikke at den engelske forfatteren Jojo Moyes har gjort i Et helt halvt år. Hun må ha knekket koden på hvordan skrive en roman de fleste faller for. Hovedtemaet i romanen har nok også hatt sitt å si for suksessen.
På bokomslaget står det at Jojo Moyes (f. 1969) hadde gitt ut ti bøker før gjennombruddet med Et helt halvt år i 2011. Boken ble utgitt på norsk i 2013 av Bastion forlag, Jeg tenker at andre forlag kanskje misunner Bastion forlag suksessen. Fortsatt ligger romanen høyt oppe på salgsstatistikken i Norge, og jeg tror den kommer til å leve lenge. Bildet av forfatteren har jeg lastet ned fra det norske forlaget.
Den første tanken om hovedpersonen Lou Clark jeg fikk da jeg startet å lese romanen, var hovedpersonen i den engelske filmen Happy Go Lucky (2007). Filmen kan du se her på NRK.noog handler om den fargerike, åpne, pratsomme og direkte Poppy (Sally Hawkins).Her er et bilde fra filmen: Poppy er ute i London-trafikken i sin fargerike klesdrakt. Til slutt har jeg lagt til traileren til filmen.
Lou Clark er 26 år. Har en kjæreste, den treningsnarkomane Patrick. Lou bor fortsatt hjemme hos foreldrene Bernard og Josie. I det lille huset bor også yngstesøsteren Treena og sønnen Thomas, og bestefar. Faren, søsteren og Lou jobber, men det er såvidt økonomien holder. Enda dårligere blir økonomien deres når Lou mister jobben fordi kafeen hun jobber i, The Buttered Bun, legges ned.
«Faren min kaller meg en «personlighet», fordi jeg ofte sier et første som faller meg inn. Han sier jeg er lik min tante Lily, som jeg aldri møtte. Det er litt sært å bli sammenlignet med noen du aldri har truffet. Jeg kunne komme ned trappen i lilla støvletter, og pappa kunne nikke mot mamma og si: «Husker du tante Lily og de lilla støvlettene hennes eller?» Og mamma klukket og lo som om det var en hemmelig spøk. Moren min kaller meg «individualistisk», som er hennes høflig uttrykk for at hun ikke helt forstår seg på klesstilen min...Bortsett fra den eksotiske klesstilen min og det faktum at jeg er litt kort, er jeg ikke noe annerledes enn hvem som helst du møter på gaten. De vil antakelig ikke se på meg to ganger. En vanlig jente, med et vanlig liv. Og det passer meg egentlig godt.»
Lou søker på og blir innkalt til et intervju til en stilling som «Pleier og assistent for funksjonshemmet mann». I intervjuet med Mrs Traynor får hun vite at det er en tidsbegrenset stilling; seks måneder, og den funksjonhemmede mannen er sønnen til Mrs Traynor, Will. Will er lam etter å ha blitt påkjørt av en motorsykkel Før det var han en suksessrik forretningsmann som levde et svært aktivt liv. Han har mistet alt, også en vakker kjæreste som gjorde det slutt med han etter ulykken og inngikk et forhold til Wills kamerat. En kvalifisert pleier tar seg av det meste. Assistentens oppgave er å være hos Will og holde han med selskap, hjelpe han med mat og drikke og andre praktiske gjøremål. Arbeidstiden er fra 08.00- 17.00, og er godt betalt sammenlignet med hva Lou, som er uten utdannelse, tidligere har tjent. Lou får tilbud om jobb og takker ja.
Men etter en dag i jobben har Lou følelsen av at Will hater henne og holder ikke ut tanken på å fortsette å tilbringe tiden samme med den ulykkelige, bitre, sarkastiske og ondskapsfulle Will. Men når hun får vite at den skarpe søsteren Treena, familiens store håp, ønsker å gå tilbake til studiene, vet hun at hennes økonomiske bidrag blir enda viktigere. Det er bare å holde ut.
Etter hvert går tingene seg til i annekset til Granta House sammen med Will. De finner en mer avslappet omgangsform og trives i hverandres selskap. Men så får Lou vite om familiens Traynors hemmelighet og dette endrer alt. Ikke bare livet til Lou, men dette påvirker livet til familien hennes og forholdet til Patrick.
Forfatteren skriver helt til slutt at boken er en kjærlighetshistorie. Det er den på mange måter. Men den er også en historie om Lou som tidligere ikke har gjort stort vesen av seg; ikke har vært ansett å ha kvaliteter som er viktige. Som nå både utfordrer seg selv og andre. Den handler også om samholdet i familien Clark; at penger ikke er det viktigste. Særlig sammenlignet med den velutdannede familien Traynor som er rike på penger, men det er også det eneste som er deres rikdom. Om to søstre som kommer nærmere hverandre til tross for ulikhetene.
Men hovedtemaet og det som skaper denne historien er aktiv dødshjelp. Det er et vanskelig tema som jeg synes forfatteren har nærmet seg på en god måte. Men selv om boken på ingen måte er noen tåreperse, en får også ristet lattermuskelene, er det greit å ha noe å tørke tårene med. Kanskje greit å være uten mascara når en leser den.
Her er traileren til Happy Go Lucky:
.jpg)
_by_Elliot_and_Fry_-_02.jpg)
.jpg)
