Fra Del 1 Gamlelandet
«Ulv var en rik mann både på jord og i løsøre. Han tok lendmanns rett, liksom forfedrene hans hadde hatt, og ble en mektig mann.
Det er sagt at Ulv var en drivende bonde. Han hadde for skikk å stå opp i otten og går rundt til gardsfolkene og håndverkerne sine, og se over buskapene og åkrene, og stundom var han i samtale med folk som trengte hans råd; og klok som han var, fant han gode råd for alt.
Men hver dag når det led mot kveld, ble han folkestygg, så det var ikke mange som fikk vekslet et ord med han. Han ble tidlige søvntung om kvelden, og det ordet gikk at han var ram til å skifte ham. Han ble kalt for Kveld-Ulv.
Kveldulv og Salbjørg hadde to sønner. Den eldste Torolv, den yngste Grim. Som de vokste opp, ble de store og sterke begge to akkurat som far deres. Torolv var en særs vakker og forseg kar. Han lignet på morsfolket sitt, var glad og lettlynt og gavmild. Han var en mann som det stod vær av, hva han så gjorde, ærekjær og dverv til gagns. Alle likte han godt.
Grim var svart i hår og bryn, og stygg. Lik far sin både i skinn og sinn. Han var en gild arbeidsdriver, hadde et godt håndlag, enten den nå var tres eller jern han arbeidde i, og var en makeløs god smed. Om vintrene lå han ofte på sildefiske med notbåt og hadde mange huskarer under seg.
Da Torolv var i tyveårsalderen, rustet han seg til hærferd, og Kveldulv ga ham et langskip…»
Imens Torolv er i viking skjer det noe; Harald Hårfagre, vil legge landet under seg.
«Harald, sønn til Halvdan Svarte, hadde tatt arv etter far sin øst i Viken. Han hadde svoret på at han hverken skulle skjære eller kjemme håret sitt før han ble enevoldskonge over Norge. Han ble kalt Harald Luva.»
Kveldulv og sønnene bor i Firdafylket. Harald legger under seg fylke etter fylke. De lendmenn og storbønder han mistenker for å kunne gjøre motstand mot han får valget om å bli hans tjenestemann eller forlate Norge, noe mange velger å gjøre. Harald vil at Kveldulv skal komme til han. Kveldulv svarer sendemennene han er for gammel til å ligge om bord i hærskip. Heller ikke Grim vil dra til kongen. Etter en ny runde med sendemenn, gir Kveldulv beskjed om at om når Torolv kommer hjem fra viking til sommeren, kan han være interessert. Når Torolv kommer hjem stiller han seg positiv til å dra. Kveldulv tror at det å følge kongen kan ende med døden.
«Da går det helt annerledes,» sier Torolv «enn jeg tror; for jeg venter med den største heder av ham, og her er fullrådd på å dra til kongen og bli hans mann. Og det jeg har spurt i hirden hans fins bare grepa karer, og det gildeste jeg kan ønske meg, er å bli med i den flokken, om de vil ta imot meg. Det er sørget bedre for de mennene enn for noen andre i dette landet. Om kongen har jeg hørt sagt at han er gavmild over all måte mot mennene sine, og at han ikke er mindre rundhåndet når det gjelder å gi framgang og makt til dem som han synes skikket til slikt. Men om alle dem som snur vrangsiden til og vil slutte seg til ham i vennskap, har jeg spurt at de aldri blir noe til karer: somme rømmer av landet, og andre blir leilendinger. Jeg synes det er rart, far, så klok og ærekjær mann som du er, at du ikke med takk tar imot den hederen kongen bød deg. Men om så er at du kjenner deg viss på at vi vil få ulykke av denne kongen og at han vil være vår uvenn, hvorfor fór du da ikke til kamp mot ham sammen med den kongen du før hadde svoret din tjeneste? Ingenting sømmer seg nå mindre, synes jeg enn å være hverken hans venne eller uvenn.
«Det gikk den gang», sier Kveldulv; «akkurat som jeg tenkte: at det ikke ville bli noen seiersferd de fór som sloss mot Harald Luva nord på Møre. Og like sannspådd vil det vise seg å være at Harald kommer til å bli mine frender til stor skade. Men du Torolv, vil nok selv rå for hva du gjør. Og jeg er ikke redd for at du vil synes for stutt, om du kommer i Haralds hirdmannsflokk, eller ikke te deg jevngod med de beste, der mot og manndom røynes; men akt deg, så du ikke går for vidt og gir deg i kast med dine overmenn. – Men du kommer nok til å stagge deg, kjenner jeg deg rett.»
Torolv blir tatt opp i kongens hird og får både framgang og rikdom ved å slutte seg til Harald. Men så viser det seg at han har arvet et problem. To menn som mener de urettmessig er fratatt sin arv henvender seg til Torolv. Men Torolv sier at etter det han kjenner til er de kun frillesønner som ikke har krav på arv. Mennene, Hilderidsønnene Hårek og Rørek, ber kongen gjeste seg. Under dette besøker planter de et frø om at Torolv har planer om å svike kongen. Det de kan fortelle fester seg hos kongen. Det ender meg at kongen gir Hilderidsønnene tilsynet med gården de mener er deres farsarv. Torolv flytter til Sandnes, gården han har arvet av ektefellens far. Men det er ikke nok, Torolv blir for mektig og blir drept, og det er kongen som gir han banesåret.
Grim var i midten av tyveårene alt blitt skallet, derfor ble han kalt Skallagrim:
«Til Kveldulv kom den tidende at Torolv, sønn hans, var falt. Dette gikk så hardt inn på ham, at han la seg til sengs av sorg og alderdom. Skallagrim kom ofte til ham, og prøvde å få ham på andre tanker, sa alt annet var høveligere enn å legge seg til sengs som en annen stakkar.»
Skallagrim foreslår at broren hevnes. Han lar seg overbevise om å fare til kongen for å prøve å få bøter. Kongen ønsker at Skallagrim går inn i hirden hans. Er kongen fornøyd med Skallagrim kan han få bøter for broren eller annen heder. Skallagrim svarer kongen:
«Alle vet hvor meget mere til kar Torolv var enn jeg i alle deler, og likevel rakk lykken han ikke til, konge, i din tjeneste. Mitt valg blir derfor dette ikke. Jeg vil ikke tjene deg, fordi jeg vet at jeg ikke vil ha lykken med meg til å yte deg den tjeneste som jeg gjerne ville, og deg verdig er. Enda mindre lag har jeg til det, er jeg redd, en Torolv hadde.»
Kongen blir sint, og det er så vidt Skallagrim unngår å bli drept.
«Kveldulv og Skallagrim rødde ofte om hva de nå helst skulle gjøre, og entes om alt. Der i landet kunne de ikke bli værende, sa de, like lite som andre som var kommet på kant med kongen. Likest var det, mente de, å dra fra landet, og de tykte det måtte være gildt å fare til Island; for det var et slikt godt land, ble det sagt. Dit var nå alt venner og kjenninger av dem reist, for Ingolv Ørnsson og følgesmennene hans hadde tatt seg land og bustad på Island. Jord fikk en der for ingenting, og bygde hvor en ville. Og den ting stod fast for dem, at de fikk gi opp garden sin og dra fra landet.»
De drar fra Island. Kveldulv dør på turen over. På Island blir Egil Skallagrimson født:
«Men Skallagrim og Bera fikk enda en sønn. De øste vatn over ham og ga ham navn, kalte ham Egil. Som han vokste til, kunne en tidlig se på ham at han ville bli stygg til gagns og lik far sin, svart i hår. Og da han var tre år gamme var han likeså stor og sterk som andre guttunger på seks og syv, og han var tidlig taleferm og ordhitten. I leik med andre ungdommer var han en lei stritagg.»
Stritagg og fryktet skal Egil Skallagrimsson bli hele livet og det er hans livshistorie vi følger i resten av sagaen. En fortelling om en brutal mann som er en del av norsk historie.
Utgaven jeg har lest er fra 1970 og er illustrert av Olav Bjørgum. Jeg har tidligere skrevet om Egil Skallagrimsson i innlegget:
Dikt: Egil Skallagrimsson – av Kolbein Falkeid - etter koronaens tid skal jeg reise til Island og besøke Egil Skallagrimssons gård og kirke
