Tones bokmerke

Oban - Skottland

Før novellesamlingen jeg har kjøpt og lest, hadde jeg kun lest om Ernest Hemingway i boken jeg skrev om i innlegget:

Hjertet i Paris (The Paris Wife) av Paula McLain - en roman om kjærlighetshistorien mellom Hadley og Ernest Hemingway

Ernest Hemingway (1899-1961) var gift med Hadley fra 1921-1927. I novellesamlingen er det noveller fra 1924-1938.

Det var en tekst i boken jeg skrev om i innlegget: Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

som inspirerte meg til å kjøpe og lese novellesamlingen. Slik innleder Per Petterson sin tekst fra 2004, En eneste sann setning (og så en til):

«En kunne kanskje lese Og solen går sin gang først, det er det jo mange som har gjort, eller Farvel til våpnene, eller Klokkene ringer for deg, hvis det var det om å gjøre, og jeg sier ikke at det er dumt, men spør du meg, bør en lese novellene til Hemingway først. Om ikke alle novellene i ett kjør, og ikke nødvendigvis alle novellene før en begynner på en av romanene, så i hvert fall en god porsjon av novellene først. Hvis en likevel skulle komme til å gjøre nettopp det; lese alle novellene så å si fortløpende, hele denne tjukke boka som nå foreligger: Kort fortalt - Hemingways noveller i samling, da ville en kanskje ha tenkt, eller til og med utbryte: Åh, var det så mye, var det så variert, var det så mange farger på paletten! Det håper jeg jo at jeg sjøl hadde tenkt om jeg nærma meg Hemingways forfatterskap for første gang i ei tid som denne; de første åra i et nytt årtusen hvor ingen kan si at han rir på en bølge av popularitet, drøye førti år etter sin død, og hvor en i noen sammenhenger faktisk er nødt til å argumentere for storheten i det han oppnådde.»

Jeg har ikke lest novellesamlingen Per Petterson viser til, men en nyutgivelse i 2019 på Gyldendal Forlag som skriver dette om boken:

«Noveller i samling er et utvalg av Hemingways sterkeste korthistorier, skrevet i perioden 1924–1938. Samlingen starter med «Indianerleir», en av de klassiske Nick Adams-historiene, og avsluttes med «Gammel mann ved broen». Novellene berører mange av de samme temaene som Hemingways romaner: krig, kjærlighet, heltemot og forfatterens liv.

I Gyldendals klassikerserie har vi løftet fram fire sentrale bøker i Ernest Hemingways forfatterskap. Noveller i samling viser at Ernest Hemingway er på sitt aller beste når han skriver noveller. Stilen hans er som skapt for den korte, pregnante fortellingen der det står like mye mellom linjene som på dem. Derfor rommer mange av disse historiene, selv de knappeste, mer stoff enn det en roman kan gjøre.»

Novellene var et godt lesetips. Temaene er mange. Den første novellen Indianerleir (1924) starter slik:

«En fremmed robåt lå trukket opp på stranden. De to indianerne sto og ventet. Nick og faren hans satte seg akterut, indianerne skjøv fra land, og en av dem satte seg ved årene. Onkel George satt akterut i båten var. Den unge indianeren skjøv den ut og gjorde seg klar til å ro onkel George.

De to båtene tok fatt på ferden i mørket. Nick hørte det knirke i åregaflene på den andre båten, som var et godt stykke foran dem, inne i skodden. Indianerne rodde med forte, korte tak. Nick lå tilbakelent med farens arm rundt seg. Det var kaldt ute på vannet. Indianeren som rodde dem, hang i alt han kunne, men den andre båten kom stadig lenger fra dem i skodden.

«Hvor skal vi hen, far?» spurte Nick.

«Til indianerleiren. Det er en indianerkvinne der som er svært syk.»

«Å,» sa Nick.»

Etterhvert komme de frem til indianerleiren:

«Der inne lå en ung indianerkvinne på en trebrisk. I to døgn hadde hun strevet med å få ut barnet sitt. Alle de gamle kvinnene i leiren hadde gjort hva de kunne for henne. Mennene hadde trukket seg unna, oppover veien. De satt der i mørket og røkte, langt nok unna til å slippe å høre skrikene hennes. Det kom et nytt skrik akkurat idet Nick og de to indianerne fulgte faren og onkel George inn i koia. Hun la i underkøyen, svær og tykk under teppet. Hun hadde snudd hodet till siden. Mannen hennes lå i overkøyen. For tre dager siden hadde han fått et dypt øksehugg i foten. Han røkte pipe. Det luktet fælt der inne.»

Hemingway får frem dramaet som Nick blir vitne til i novellen på knapt fire sider. Det er så klare bilder at det er nesten som jeg er der sammen med dem. Kjenner lukten.

Hemingway var mann av sin tid. Noveller med tema tyrefekting er ikke noe jeg liker å lese om. Heller ikke safari i Afrika der formålet er trofejakt. Den neste siste novellen er Francis Macombers korte og lykkelige liv(1936) gjorde voldsomt inntrykk og fikk det til å vrenge seg i meg. Om ufyselige rike mennesker som reiser til Afrika for å jakte for å drepe kjedsomheten i livet sitt. Her kan de som vurderer en ny sesong av TV serien Exit finne stoff til en episode eller flere.

Selv om novellene var gode, er det usikkert hvorvidt jeg leser flere noveller eller romaner som Ernest Hemingway skrev i nær fremtid. Pr. nå har jeg så mange andre bøker jeg må lese først.

November – av hans Børli – (værbrauta = melkeveien)

Værbrauta henger frynset over skogen,

som en girlander av papir

under taket i en forlatt festsal.

Stillheten er så stor

at du hører den:

En usigelig ensom tone

vibrerer i frostlufta. Det er som

den forvåkte spillemannen

ennå sitter igjen etter oppbruddet.

Stryker fåfengt på fela, stirrer

glassøygd ut i ingenting.

«Kråkmo-tinden ved Sagfjorden i Hamarøy. På dette avsidesliggende stedet begynte Hamsun sommeren 1916 å skrive på denne store bonderoman Markens Grøde. Men det gikk trådt. I januar 1917 hadde han ikke prestert mer enn 40 sider. Problemene med å komme i gang bidro til å skjerpe konflikten mellom gårdsdriften og skrivearbeidet. Høyst sannsynlig var dette den utløsende faktor som førte til at Hamsun flyttet sørover igjen.

I flere brev hadde han klaget over at Hamarøy lå så langt vekk. Det tok tid å få frem korrekturen. Dessuten følte han seg rett og slett isolert. Og i 1916 begynner han å undersøke mulighetene for å skaffe seg et hus sørpå. Nyttårsaften 1916 skrev han til Erik Frydenlund at han ville flytte så hurtig som mulig, og i april 1917 stod familien på flyttefot. Alt dette satte fart i arbeidet med Markens Grøde, som ble skrevet ferdig i løpet av sommeren og utkom samme høst.»

Bildet og sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

I boken jeg har lest og skrevet om i innlegget:

Regnbuen – en erindringsbok skrevet av Marie Hamsun- «Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss.»

skriver Marie Hamsun:

«Det hadde vært innholdsrike år for meg, de i Nordland. Også for Knut, tror jeg. Arbeidsår med slit og glede. Han pleide å si: Vi skal være som en rund ring, du og jeg. Og tenker jeg tilbake, så var vi det. Til det syntes meg at det kom en brist i ringen Jeg fikk denne angstfulle følelsen av at det var dyp i ham som var for dype for meg, kroker og vinkler i hans sinn som jeg var stengt ute fra og der farer lurte. Da hendte det at jeg skrev brev til ham som jeg i siste øyeblikk reddet tilbake fra posthuset for «du hjelper meg hvis du er glad».

Nå, nettopp mens han satt og skrev Markens Grøde, lovsangen til jorden og jorddyrkeren, midt i drømmen om Sellanraa, var det blitt en nødvendighet for ham å vende tilbake til byen.»

Romanen ble ferdig etter at de var flyttet til Larvik. Og endelig har jeg lest den. Eksemplaret jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) er fra 1972 og illustrert av Karl Erik Harr.

Fra forordet:

«Knut Hamsun kom i 1917 med romanen Markens Grøde. Tre år senere fikk han Nobelprisen i litteratur for dette verket som representerte en ny side ved hans forfatterskap. Tidligere var tendensen satire og samfunnskritikk, i Markens Grøde derimot inntar Hamsun en positiv holdning. Han skriver om sin tro på jordbruket, på nybrottsarbeidet som den eneste livsnødvendige gjerning for mennesket: «Alltings Ophav, den eneste Kilde, Dei evige Liv.» Isak er nybrottsmannen i Markens Grøde. Vi møter ham på vei nordover i Ødemarka hvor han leter etter et fruktbart og vennlig sted å slå seg til. Vakker er han ikke, hans ord mangler åndens flukt. Rundt Isaks gård, Sellanrå, vokser det etterhvert frem et samfunn av ytterst forskjellige mennesker. Noen blir fastboende, andre kommer og går, men i sentrum står Isak på godt og vondt. Han er målet på de sanne, menneskelige verdier. Menneskene som reiser ut fra Sellanrå får et nytt livssyn i nye omgivelser, Hamsun fremstiller dem rastløse og ærgjerrige etter ytre tegn på rikdom. De som vender hjem henter ny kraft i naturen og i jordbruket. I Markens Grøde skrev Hamsun bedre enn noen gang før. Han forteller enkelt og direkte, han går stemningsfylte høyder i skildringen av nord-norsk natur, han fester mennesket til papiret og gjør det uforglemmelig med en samtidig naiv og innful replikk. Både i innhold og utførelse er Markens Grøde en av dette århundrets viktigste romaner.»

Det er 100 år siden Markens Grøde ble utgitt. Språket krevde at jeg måtte sette ned tempoet. Jeg kjente på rastløsheten underveis i romanen. Jeg syntes den var treig i begynnelsen. Er det så viktig at du leser den, spurte jeg meg selv flere ganger. Men så begynner det å skje noe mer. Den nye tid kommer til Sellanrå når Inger kommer hjem fra fengselsoppholdet. Markens Grøde. Det blir viktig for meg å få vite hvordan det går med Isak og familien, hvordan de påvirkes av endringene i samfunnet.

Det får så være at romanen anses å være en viktig roman. For meg er forsatt Benoni og Rosa mine favorittbøker skrevet av Hamsun. Jeg kan bare tenke på dem, og så trekker jeg på smilebåndet. Det gjorde jeg ikke når jeg leste Markens Grøde.

Da var den der igjen, P2 lytternes romanpris. Denne gangen er det blant romaner utgitt i 2019 vinneren skal velges fra: sitat fra NRK.no:

«P2-lytternes romanpris er NRKs egen litteraturkåring, og den eneste i Norge der juryen diskuterer seg fram til vinner for åpen mikrofon.

Jurymedlemmene er valgt ut blant vanlige lesere som søker om å delta. De skal kåre vinneren i februar 2020.»

NRKs fagjury har nominert følgende romaner som juryen skal diskutere:

Forfatter	Boktittel
Maja Lunde	Przewalskis hest
Matias Faldbakken	Vi er fem
Merethe Lindstrøm	Fuglenes anatomi
Jacobsen/Pitz	Mannen som elsket Sibir
Jens M Johansson	Lavterskeltilbud
Jon Fosse	Det andre namnet

Jeg har pr i dag ikke lest noen av bøkene som skal diskuteres. Men det kan endre seg frem til juryen begynner med sine diskusjoner. Det er uansett alltid interessant å høre juryen diskutere bøkene. Jeg leser nå Agnes Ravatn sin roman Dei sju dørene, også den utgitt i 2019.

Her er en oversikt over tidligere års nominerte, finalister, vinnere og link til innlegget jeg har skrevet om bøkene jeg har lest:

2014	Lest	Forfatter	Boktittel
	X	Levi Henriksen	Harpesang
	X	Brit Bildøen	Sju dagar i august	Finale	Vinner
	X	Lars Petter Sveen	Guds barn	Finale
		Jørgen Gunnerud	Sju dager i september
		Liv Mossige	Tyskland
	X	Rune Christiansen	Ensomheten i Lydia Ernemanns liv	Finale

2015	Lest	Forfatter	Boktittel
	X	Marit Eikemo	Alt inkludert	Finale
		Ida Hegazi Høyer	Fortellingen om øde	Finale
		Lars Saabye Christensen	Magnet
		Geir Gulliksen	Historien om et ekteskap
	X	Linn Ullmann	De urolige	Finale	Vinner
		Thorvald Steen	Det usynlige biblioteket

2016	Lest	Forfatter	Boktittel
	X	Tore Renberg	Du er så lys
	X	Nina Lykke	Nei og atter nei
		Gunstein Bakke	Havende	Finale
		Dag Johan Haugerud	Enkle antonale	Finale	Vinner
	X	Vigdis Hjorth	Arv og miljø	Finale
	X	Kyrre Andreassen	For øvrig mener jeg at Karthago må ødelegges

2017	Lest	Forfatter	Boktittel
	X	Lars Saabye Christensen	Byens spor	Finale
		Demian Vitanza	Dette er livet eller det neste	Finale
		Tormod Haugland	Om dyr og syn	Finale
		Merethe Lindstrøm	Nord
		Ole Robert Sunde	Penelope er syk	Finale	Vinner
		Jan Kjærstad	Berge

2018	Lest	Forfatter	Boktittel
		Kim Leine	Rød Mann/Sort mann	Finale	Vinner
	X	Trude Marsttein	Så mye Hadde jeg	Finale
	X	Per Petterson	Menn i min situasjon
		Eirik Ingebrigtsen	Kvit bok mørk vinter	Finale
		Maria Kjos Fonn	Kinderwhore
		Tharaniga Raja	Det er lenge til skumring

Jeg er fan av forfatteren Agnes Ravatn og har lest alle bøkene hun har utgitt. Liker også at hun byr på seg selv innenfor fornuftige rammer, som her i NRK programmet Norge Rundt i 2017 i innslaget Forfattevenner der hun forteller fra sin nye tilværelse som småbarnsmor på et nedlagt småbruk i Sveio. Om at ønsket om ro til å skrive har gjort at hun begynner å skrive bøkene med penn, og at hun etterhvert går over til PC frakoblet Internett. Vi møter henne sammen med forfatteren Einar Økland som hun kaller en drømmenabo. Han kaller henne vår tids Sigrid Undset.

Om Agnes Ravatn kan sammenlignes med Undset skal ikke jeg våge meg på å mene noe om. Jeg har nå lest ferdig den siste romanen hun har skrever Dei sju dørenesom forlaget Samlaget beskriver slik:

«Litteraturprofessor Nina Wisløff er i ei brytingstid. Arbeidet hennar kjennest mindre og mindre relevant, og huset hennar skal snart rivast. Mannen er travel helsebyråd, og forholdet til den kyniske legedottera er ikkje det beste.

Då leigebuaren deira, Mari, forsvinn sporlaust, går det ikkje lang tid før politiets etterforsking stansar opp. I det stille begynner Nina å nøste opp i kva som kan ha skjedd, og det ho finn, får store ringverknader.

Dei sju dørene er ein urovekkande roman om mørke løyndommar og farleg nysgjerrigheit.»

Her i TV programmet til Hans Olav Brenner forteller Agnes Ravatn om hvordan hun fikk ideen til romanen, hun kaller romanen en moderne gresk tragedie, og at hardbarka krimlesere kan forvente seg en nedtur.

Jeg ble ikke skuffet. Tvert imot. En godbit av en bok. Agnes Ravatn er en spennende forfatter å følge. En forfatter som skiller seg ut på en positiv måte.

Her i Sunnmørsposten kan du lese mer om romanen:

«Agnes Ravatn har ikke skrevet roman siden gjennombruddet med «Fugletribunalet» kom i 2013. Hun har skrevet selvhjelpsbøker, en bok om filosofi samt mange essays. Men nå merket hun at hun hadde «levd» litt, hun hadde noe på hjertet igjen.

– «Dei sju dørene» hadde ikke blitt til uten pasienterfaringen. Men boken er ikke blitt en «sykehistorie», det er bare bakt inn, forteller Ravatn oss. Og vil ikke avsløre for mye. Den nye romanen er nemlig en spenningsroman, en riktig page turner, som handler om en leietaker som forsvinner, en ekspert i greske tragedier og en travel helsebyråd. Bland inn en kynisk legedatter og en veldig mørk hemmelighet, så har du rammene for «Dei sju dørene».»

En av bøkene jeg leste som barn, om og om igjen, var Daniel Defoes Robinson Crusoe. Jeg kan ikke se en sitron uten å tenke på boken. Jeg husker hvordan jeg tenkte på hvordan det kunne være å være alene på en slik øy. Det var ulidelig spennende å lese når kannibalene kommer til øya. Lettelsen å lese hvordan et av ofrene unnslipper, og at Robinson endelig får en venn å være sammen med.

Det er gitt ut mange utgaver av Robinson Crusoe. Den jeg har nå, er en utgave fra 1980 utgitt på Ansgar Forlag. Det var ikke den jeg lånte av biblioteket. Men historien om kannibalene er der, og her en er tegning der de gjør i stand til et herremåltid, skrekk og gru.

Når jeg vet hvor mye bøker betydde for meg som barn, håper jeg jo at de fleste barn i dag leser bøker. Det er lite jeg får med meg av nyutgitte bøker for barn. Her i huset er det noen år siden Harry Potter feberen avtok. Jeg har fått med meg at Maria Parr har utgitt bøker som er populære og som hun har fått mange priser for: Vaffelhjarte,Tonje Glimmerdal og Keeperen og havet.

Jeg har ikke lest bøkene. Da hun ble i intervjuet i dette bokprogrammet på NRK der Bokekspedisjonen er i Vanylven og snakker med Maria Parr, fikk jeg lyst til å lese bøkene hun har skrevet.

Jørn Lier Holst skriver ikke bare spenningsbøker for voksne, men også spenningsbøker for barn. Den siste i serien Detektivbyrå nr 2 er Operasjon Radius.

Også Jørn Lier Holst er blitt intervjuet Bokekspedisjonen på NRK, her er link til da det besøkte han i Larvik

Nå før jul får vi tilsendt reklame i postkassa, også fra bokhandelkjedene. Sitter her mer en katalog fra Norli, og der er det bøker for barn i alle aldre.

Gjenbruk er i vinden som aldri før. I tillegg til å låne bøker på biblioteket, kan man kjøpe brukte bøker. Det er Finn suverent. Det er mye penger å spare. Hva

med 250,- for 8 bøker i serien Detektivbyrå nr. 2 !

Her på Harvestmagazine.no er det et innlegg med tittelen De beste barnebøkene:

«Noen ganger krever en god historie at leseren har tålmodighet. Historien bygges sakte opp, og først på side 30, når leseren har fått den nødvendige bakgrunnsinformasjonen, skyter handlingen fart. Det var sånn bøker ble skrevet før, og det var sånn de ble lest. Det skulle gå sakte, det var liksom noe av poenget. For dagens barn og unge, som er vant til umiddelbar action og skreddersydd dramaturgi, kan det virke underlig langsomt, og noen av disse bøkene er for langsomme fra begynnelse til slutt. Men ikke alle. Noen har fortsatt den samme magien som de hadde da vi selv var barn.»

Bøkene som anbefales erHuckleberry Finn av Mark Twain, Landstrykerliv Når villdyret våkner av Jack London, Tsarens Kurérav Jules Verne, Danny og den store fasanjakten av Roald Dahl, Røvet av vikinger av Torill Thorstad Hauger, Huset på prærien av Laura Ingalls Wilder, Løven, heksa og klesskapet- Legenden om Narnia av C.S Lewis.

Jeg kjøpte for en del år tilbake hele serien om Huset på prærien på et loppemarked på biblioteket. Jeg leste hele serien til datteren min. Det er, som bøkene beskrives i innlegget i Harvestmagazine, masse spenning i bøkene. Etter at vi hadde lest serien, kjøpte jeg alle DVD’ene med filmatiseringen av bøkene, som vi så sammen. Bøkene la jeg ut på Finn og de ble solgt for en hundrelapp. Så utrolig mange fine timer vi hadde sammen om denne historien. Og andre bøker vi leste sammen.

Om man ikke finner bøkene i papirutgaver, så finnes mange bøker her på Nasjonalbiblioteket.no, hva med denne utgaven av Robinson Crusoe fra 1993.

I et innlegg her på Harvestmagazine.no, er tema Da barna og jeg ble med Huckleberry Finn på eventyr

«Fra barna var små, har jeg lest for dem om kvelden. Vi har vært gjennom alt fra kjempestore pærer til kaniner kalt Ludde. Vi har lest om supertruser og gutter som bygger trehus med et varierende antall etasjer. Alt har vært bra. Men jeg har ventet på den dagen da jeg kunne ta frem noen av de virkelig STORE bøkene. De bøkene som handler om gråsonen mellom det gode og det onde. Fortellinger fra steder vi kan finne på globusen, og som spiller seg ut på den tidslinjen vi selv står på. Historier om ting som har skjedd, og som har påvirket livene vi lever i dag. Jeg skylder å vise dem at samfunnet og verden vi lever i, er spennende i seg selv. I tillegg til at jeg selv ønsker meg dit, selvsagt. For skal jeg være ærlig, er dette minst like mye et ønske om å gjøre noe med ungene som jeg også liker å gjøre selv.»

Kjenner meg veldig igjen i det som jeg har sitert over :)

Hvitekrist av Tore Skeie har begeistret kritikerne, og den begeistret meg. Å lese boken var for meg som å flytte inn i den tiden han skriver om. Få hendelsene han skriver om opp på et stort lerret, snurr film. En brutal tid og innimellom grusomt å lese om. Det var en tid for terrorister. Samtidig er det en del av historie. Lokalbefolkningen fikk unngjelde. Som sivilbefolkningen lider i krig i dag, tusen år senere.

Samtidig leser jeg den med undring. Hva menneskene, med sine begrensede ressurser, fikk til sammenlignet med samfunnet vi lever i nå. De reiste over havstrekninger like naturlig som jeg setter meg på toget inn til Oslo.

«I dag kan det virke nesten ubegripelig at de kunne reise så langt som de gjorde. Skipene var åpne, uten dekk, sjøvann lakk inn mellom skjøter og mellom plankene i skipssidene, bølger skvulpet inn over skipet, slik at sjøfolkene stadig måtte øse med bøtter og spann. Skip ble regnet som sjødyktige om det holdt å øse dem to ganger om dagen. Mennene var ikledd ull- og skinnklær, luer og kraftige rohansker, men hadde ingen annen beskyttelse mot regn og vind.

Norrøne skippere på 1000-tallet benyttet muligens såkalte solkompasser, enkle innretninger kjent fra arabisk navigasjonskunst, som i direkte sollys viste himmelretningen ved hjelp av en skygge som falt på et brett med inskripsjoner. Men egentlige navigasjonsinstrumenter hadde de ikke. De var avhengige av erfarne sjømenns evne til å studere sol, måne og stjernehimmel med egne øyne og til å lese havet. Hvordan bølgene slo kunne avsløre hvor dypt det var og hvordan strømmen gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var og hvordan strømmene gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var. «

De aller fleste var analfabeter. Kampen om å overleve var hard. Det er bare å tenke for en skrekk og gru det var for befolkningen når vikingene gjorde sitt inntog:

«Bak de spredte angrepene som innledet i Ethelreds regjeringstid, sto antageligvis vikinger med

baser i Irland, Skottland, Isle of Man og Normandie. Men så, sommeren år 991, kom en ny krigsflåte til Englands kyst. Den skilte seg grunnleggende fra forgjengerne. Det var den største vikingflaten England hadde sett siden Alfreds dager. Menneskene som så den fra land telte mer enn nitti store krigsskip, i tillegg til mindre følgeskip. Denne flåten kom ikke fra et røverreir i det engelske rikets periferi, men fra Skandinavia.

Samlet seilte den langs østkysten, for den til lokalbefolkningens skrekk tok til land og landsatte en hær på flere tusen mann. Mens befolkningen flyktet foran dem, plyndret danekrigerne landsbyen Folkstone og satte fyr på husene. Deretter seilte de videre og gjorde det samme med de små havnebyene Sandwich og Ipswich.»

Det skal bli verre for befolkningen. På denne tiden var det tohundretusen mennesker i Norge. I England var det en million mennesker. Å lese om plyndringer og nedbrenning av byer i England jeg har vært i, var spesielt å lese om.

Boken inspirerer meg til å lese mer om denne tiden. På bokomslaget står det:

«Hvitekrist er første bind i fembindsserien «Kongenes tid», som handler om livene og samtiden til de største norske viking- og middelalderkonger.»

Dersom de neste bøkene blir tilnærmet like gode som Hvitekrist har jeg mye å glede meg til.

I høst var jeg i Skottland, og utenfor kysten av byen Oban, som er the Seafood Captal of Scotland, er øya Mull i Indre Hebridene. Derifra skulle reisen gå til øya Iona som lenge har vært betraktet som et hellig sted. Ute på øya er det et kloster. I 806 ble alle ved klosteret funnet døde, en massakre utført av norrøne vikinger. I massakren ble 68 munker drept. På grunn av dårlig vær fikk vi ikke lov til å reise ut til øya fordi fergeselskapet ikke kunne garantere at de fikk oss tilbake den dagen pga været. Derfor måtte øya betraktes fra fergekaia, og her er noen bilder.

Boken Hvitekrist starter med et tidsbilde fra 1241:

«De kom over de øde, gule våtmarkene som en karavane gjennom ørkenen. Reisefølget besto av omkring tretti menn, på raggete, hardføre hester som var så lave at mennenes føtter nesten slepte i bakken. De hadde ridd langt, under tause fjell og fugler, gjennom dalene i høylandet. Møtestedet var gården Sauđafell, som lå på en våt, gresskledd slette innenfor en fjordarm på Islands forblåste vestkyst. Da de kom fram, ble de tatt imot av Snorre Sturlason.»

Dagen etter forlot mennene Snorre, de så aldri forfatteren igjen.

«Det var særlig en historie om storhet og fall som interesserte ham intenst. Det var historien om en politisk karriere som, sett fra var tids veldige distanse, fortoner seg slående lik Snorres egen. Den handler om en mann som også søkte å bli mektigere i sitt hjemland enn noen hadde vært før ham, en mann som vevde allianser vidt og bredt for a bygge et nett av lojale menn rundt seg, men som i likhet med Snorre skjøv folk fra seg med sin stahet og sin griskhet. Også han gjorde seg til fiende med en nordisk konge hvis makt strakte seg over hav og fjell, og som kjøpte menns lojalitet med løfter. Også han trådte feil på høyden av sin karrier, endte sitt liv i et totalt nederlag. Også han ble udødelig.

Det er historien om kong Olav Haraldsson.»

På tirsdag denne uka ble det det funnet gullsmykker på et jorde i Råde her i Østfold, arkeologer mener at de stammer fra før vikingtiden. Jeg tror ikke at jeg ville vært så interessert i denne nyheten uten å ha lest boken til Tore Skeie. Boken omtales slik av forlaget:

På begynnelsen av 1000-tallet raste maktkampen om herredømmet i landene rundt Nordsjøen. Angelsaksernes konge, Æthelred, var herre over et England som var rikt på gull og sølv, men også ustabilt og fullt av egenrådige stormenn. Fra Danmark forsøkte den unge danekongen Knut å erobre hans land. Midt mellom dem sto den ambisiøse norske vikingkongen Olav Haraldsson, en mystisk skikkelse som etter sin død skulle bli til Olav den hellige. Han hadde sin egen agenda.

Tore Skeie spenner opp det store lerretet og tar leseren med på en forrykende ferd gjennom den turbulente perioden da vikingtiden var på hell og kongeriket Norge var i støpeskjeen. Mens krigsherrer manøvrerte, allierte byttet side og store sølvskatter skiftet hender, rådet vold, brutalitet og ødeleggelser. Samtidig spredte kristendommen seg og skapte langsomt en ny samfunnsorden. Hvitekrist gir et friskt blikk på norgeshistorien, hvor vikingtidens mennesker og begivenheter løftes opp og ut av sagaene og inn i en større europeiske sammenheng.

Hva kan være interessant med gamle sammenraste bygninger, er det lett å tenke når en ser bokomslaget til Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto). Jeg har lest den og kan fortelle at det er masse interessant og lærerikt å lese om i boken. Det at boken er illustrert med bilder, levendegjør forfallet og historien bak dem.

Boken er ingen variant av NRK TV programmet Der Ingen skulle tru at nokon kunne bu. For de ni eiendommene boken forteller om er virkelig forlatt, og det er lite håp om at noen noengang skal bosette seg der igjen. Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot ble utgitt i 2017 og boken har jeg kjøpt.

Fra begynnelsen av bokens forord:

«Begrepet ødegård» brukes gjerne om gårdene som ble liggende fraflyttet etter svartedauden. Men definisjonen er bare «en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet», og ordet er kanskje mer aktuelt enn noensinne. Bare siden 1970 har mer enn 115 000 gårdsbruk blitt lagt ned, og det finnes rundt 30 000 bruk i Norge der ingen bor lenger, omtrent det samme antallet gårder som ble liggende øde i århundrene etter svartedauen.»

Boken hadde ikke vært interessant uten menneskene som bodde der, og de valg de tok bl a på grunnlag av samfunnsutviklingen. Fra fortellingen om gården Hunstad, Nes på Romerike:

«I år 536 forsvant solen bak et grått mørke. Temperaturen sank. Vinteren varte og varte. Det la snøflekker på jordene i juni. Verden stoppet opp. Hvordan vet jeg dette? Flere offentlige tjenestemenn fra det østromerske riket skildrer hvordan solen ble liggende bak en tett dis i årene 536 og 537. Solstrålene nådde dem ikke lenger. Det var så kaldt at ingenting vokste. Lenger nord var det enda verre. I isen på Grønland har forskere funnet et alarmerende høyt svovelinnhold fra disse årene. Undersøkelser av årringer fra Skandinavia antyder at snittemperaturen kan ha sunket med fire grader, noe som er ekstremt. Hva kan ha skjedd? Rapportene om den grå disen foran solen og svovelinnholdet i isen peker mot et enormt vulkanutbrudd et sted på den nordlige halvkule.

Hva tenkte folkene på denne gården? Trodde de jorden var i ferd med å gå under? Trodde de på gudenes vrede? Det eneste vi vet, er at sporene etter dem opphører. Dette er typisk for hele Skandinavia på midten av 500-tallet. Tusenvis av gårder ble fraflyttet. Hele landbruksstrukturen ble lagt om på bare noen tiår. Det ser ut som de gjenværende gårdene ble mye større. Mange ble nok ufrie gårdsarbeidere. Senere på 500-tallet ble det bygget noen enorme gravhauger, slik som Raknehaugen, 25 kilometer fra Hunstad. Det er naturlig å sette det hele i sammenheng med klimakatastrofen som startet i 536.

Vi kan lage en sannsynlig historie om hvorfor folkene forsvant fra gården. Det ble kaldt, avlingene ble for små, og de måtte søke hjelp hos en høvding i nærheten. De fryktet jordens undergang. Katastrofen førte til store ofringer, de bygget kjempehaugene, skogene erobret del gamle kulturlandskapet, og så videre.

Om tusen år kan arkeologene finne den dramatiske utviklingen i vårt landskap, der hele gårdsstrukturen blir lagt om. Da er det vi som er de fremmede. Arkeologene kan finne rester av enorme korntørker og gigantiske traktorer. Historikerne kan lage teorier om de dramatiske årene 1975 til 2025. Noen vil sikkert også trekke linjer tilbake til den store krigen noen tiår før del igjen. De kan forklare hvorfor gården Hunstad i 2004 igjen ble liggende øde.

Er det slik? Kan den store historien forklare enkeltmenneskers tanker og valg?»

En annen historie er om Vevlen, lystgården på Idd i Østfold. For nåværende eier er den bare en pest og plage, og han ønsker ikke oppmerksomhet om den falleferdige gården. Skallet som er igjen minner meg om bygninger i filmatisering av Jane Austens romaner. Historien om Carl Adolph Dahls eventyrlige prosjekt.

«Men hva gjør Askeladden etter at han har vunnet sin del av kongeriket og fått sin prinsesse? Det forteller aldri eventyrene noe om. For kanskje blir han overmodig og grisk? Kanskje bygger han et altfor stort slott til henne?»

Og hvor fikk byfogd Dahl penger fra, var han korrupt?

I boken er historien om et småbruk i Vesterålen, Vangen. Bruket som ble ryddet i den norske ødemarka støttet av Ny Jord og Stortinget. Ny Jord som skulle demme opp for den store utvandringen til Amerika. Datteren til bureiseren sier blant annet dette:

«Det finnes ikke et romantisk fnugg i meg når jeg tenker på Vangen,» sier Lillian.» Jeg får en kjempebismak i munnen når jeg ser på diss programmene Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Kom ikke her og fortell meg at det er romantisk i det hele tatt. Stakkars de ungene som skal være med for at foreldrene skal leve ut en eller annen drøm på øde steder.»

Det Lillian sier har jeg tenkt på flere ganger når jeg har sett på programmene og der det er unger med på flyttelasset.

I boka Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot kan du også lese om en gård forfatteren Siri Hustvedt forfedre kommer fra, hennes beskrivelse av stedet mv.

Forlaget beskriver boken slik:

«Det finnes forlatte gårdsbruk over hele landet. Langsomt har naturen overtatt husene, og sporene etter mennesker holder på å viskes ut. I denne boken oppsøker forfatteren Øystein Morten en rekke slike gårder, og lar dem fortelle sin egen historie.

Noen av gårdene er helt overgrodd, nesten forsvunnet. Andre står omtrent slik de stod da de ble forlatt. Kalenderen henger på veggen, en dukke ligger på en oppredd seng.

I tekst og bilder gir Norske ødegårder uvanlige og gripende glimt av landet vi bor i og av nær og fjern fortid. Fra ruinene av ballsalene på den store embetsgården i Østfold til den lille klyngen forblåste hus oppunder et fjell i Sogn.

«Ødegårder er små museer der tiden synes å stå stille. Ofte lar de seg ikke tolke uten videre. I denne boken prøver jeg å samle noen rester fra fortiden for å forstå dem, før alt blir til mose og jord.»

En jul går mot slutten. På torsdag er jeg tilbake på jobb. Om noen dager pakker jeg julestæsjet ned igjen i kassene og juletreet kastes ut. Det kjennes både godt og vemodig. Godt fordi det har vært solsnu og lyset er på vi tilbake og at jeg lengter etter våren.

Barndommens jul hadde en egen glans. Jeg husker at det var fælt da denne glansen forsvant en gang i tenårene. Husker at jeg forsøkte å få frem den gode julefølelsen, men den var tapt. Men minnene om hva som skapte den gode følelsen er fine å ha.

Kari Bremnes får dette så fint frem i låten Desemberbarn. Det er som hun synger, jeg gledet meg veldig til jul og det var med stor sorg når den ble avsluttet med at juletreet måtte ut.

Æ står og ser etter lys

æ står ved vinduet om morran

æ huske mora mi sto også sånn

og sa ho syns desember va så tung

Æ syns desember va lett

æ syns desember va ei lampe

æ gikk i skjæret fra en gyllen skjerm

og gledde mæ urimelig te jul.

Desemberbarn æ leite etter dæ.

E du tatt av våren som de andre

Skal æ ikkje juble når det sner

Skal æ ikkje rope på dæ mer

Det står ei stjerne i nord

det kan umulig vær den samme

som den vi hadde over huset da

æ gledde mæ urimelig te jul.

«Flyte sakte uten ror og ratt,

ut av mørket ei sein desembernatt

Båre av ei bølge

løfta av ei tru

På at alt kan vende, at alt kan snu

Æ trur på januar»

Teksten over er fra den første låten på Ola Bremnes nyutgivelse Trur på januar.

Kjært barn har mange navn. Det har stranda jeg er på vei til på bildet over. Tatt på nyttårsaften. Engholmstranda er navnet på kartet. De fleste kaller den for Paradisbukta. Om sommeren er det en av mange strender der det er et yrende liv. I disse tider er det få. I dag er dagen 15 minutter lengre etter solsnu, som jeg kaller vintersolverv. Så jeg har også tru på januar. Jeg er så glad at slike kunstnersjeler som Ola Bremnes finner. Gleder meg til å lese boka Ola Bremnes utga i 2019 og som ligger i bokhylla: På gyngende grunn. En reise med hurtigruta.

Når jeg ser på statistikken over leste bøker siden jeg opprettet bloggen i 2013, da jeg leste og skrev om 128 bøker, til 2019 da det kun ble 50 bøker, er det et hav av forskjell.

Men mye har forandret seg siden 2013. Ikke minst jobben der jeg stortrives sammen lignet med 2013. Bøkene jeg har begynt på og ikke avsluttet, var langt flere i 2019 enn i 2013. Det er faktisk et betydelig antall. Allikevel burde jeg kunne lese flere bøker enn 50 i løpet av et år.

Fra dette innlegget Nyttårsforsett? Lese mer! siterer jeg:

«Å sette seg lesemål, er noe av det fineste du kan gjøre når et nytt år starter. Vi har tid til å lese bøker. Når vi har tid til å være 1 time og 42 minutter på sosiale medier hver dag, bør det være lett å bytte ut scrolletid med lesetid. Det krever ingen dyre investeringer og resultatet blir så bra. For hodet. For humøret. For konsentrasjonen. Men det krever en innsats. Og den innsatsen er det bare du selv som kan stå for. «

Hvem som liker å lese bøker kan være uenig i det? Men for meg er å sette konkrete mål bare stress. Å lese bøker skal ikke være stress, men gi energi. Eksempel er desember som bruker å være en god lesemåned for meg. Men i desember ble det bare 2 bøker. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Jeg hadde en syk hund, snekkere i 2-3 uker som byttet takstein til solsteintak og hamret og banket, og selv var jeg syk i 3 uker med en hardnakket forkjølelse. I tillegg til juleforberedelser. Men helt klart, jeg burde klare å lese mer.

128 bøker som i 2019, det er helt urealistisk å tro jeg skal klare å lese. Men 75, det burde være realistisk. Jeg har mange bøker jeg gleder meg til å lese, både innkjøpte bøker og bibliotekbøker jeg står i kø for å låne.

Jeg har ikke skrevet oppsummeringsinnlegg siden august. Under er bøker lest og skrevet om august – desember 2019

Desember 2019

Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker

Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto) – i boken kan du blant mye annet lese om stedet oldefaren til forfatteren Siri Hustvedt utvandret fra

November 2019

Ungen – en roman av Aina Basso med den grusomme «Pleiemødre-sagen» som bakteppe for handlingen

Noveller i samling- noveller skrevet av Ernest Hemingway utgitt i årene 1924-1938

Markens Grøde av Knut Hamsun - kjente på rastløsheten innimellom

Dei sju dørene – Agnes Ravatn kaller romanen hun har skrevet en moderne gresk tragedie

Oktober 2019

Når landet mørknar av Tore Kvæven – en roman med mange kvaliteter

Voksne mennesker av Marie Aubert - lettlest og god bok, men 140 sider med Ida i hovedrollen er nok for meg

Fra nå av kan alt skje – av Espen Haavardsholm – en roman som bygger på fakta om forfatterens mor

Menn i min situasjon – nok en god roman av Per Petterson

September 2019

Simone de Beauvoir En veloppdragen ung pikes erindringer – jeg synes siste del av boken var best

Krim: Som fortjent (Finders Keepers) av Belinda Bauer - en middelmådig leseopplevelse

August 2019

Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty - romanen som HBO serien Big Little Lies sesong 1 er basert på

Lewis-brikkene av Peter May - krimbok nummer tre i trilogien om etterforsker Fin Macleod

Den gamle herregården (Whiteoaks of Jalna) - bok nr. 8 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

På randen av Vigeland – et essay av Roy Jacobsen

Hva er et essay? Av Tor Eystein Øverås

«Det er ikke til å komme forbi at de erkebritiske institusjonene i London, dem vi alle poserer stolt foran, er rammet inn av en global historie som setter sitt preg på denne byens gater og dens befolkning. I 2016 stemte britene for å melde seg ut av EU. Ingen vet foreløpig hva det vil innebære for innvandringen. Londons mangfold er et pågående sosialt eksperiment som har eksistert helt siden byen ble grunnlagt, og byen er således også en sydende petriskål for de stadig mer kompliserte konfliktene som omhandler nasjonalisme, globalisering, identitetspolitikk og innvandring. En slagmark - og et paradis.

En ting forblir sikkert: Vi er mange som elsker å reise til London, og denne boken er en uforbeholden kjærlighetserklæring til alle menneskene som bor der, og til den byen jeg insisterer på å kalle verdens navle. Jeg har valgt å rette oppmerksomheten mot de gruppene som har satt noen av de dypeste sporene i byen, og blikket mitt på London er selvsagt preget av den britiske kolonihistorien. Jeg er formet av både det erkeengelske gjennom årene i Surrey og av en slektshistorie som strekker seg helt tilbake til pashtunerne i Afghanistan - en nasjon som britene (eller russerne) aldri erobret. Gjennom årenes løp har jeg slukt bøker om London i et forsøk på å trenge dypere inn i det jeg forestiller meg er det autentiske London, men ingen av utgivelsene har etter mitt syn klart å gripe Londons hjerte slik jeg kjenner det dunke når jeg går gatelangs og betrakter alle dem som har gitt oss en by som aldri vil slutte å forundre og fascinere. Boken er et øyeblikksbilde av en rastløs by som er i kontinuerlig forandring.»

På bokomslaget til London. Blant gangstere, rabbiner, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperietav Nazneen Khan-Østrem som sitatet over er hentet fra, står det at London vil aldri bli helt det samme etter at jeg har lest boken utgitt i 2019. Det er helt riktig at London aldri vil bli for meg. Sitatet over er hentet fra innledningen til boken der det irske, jødiske, italienske, karibiske, indiske, arabiske, russiske og polske London har fått hvert sitt kapittel. Boken har jeg kjøpt.

På bokomslaget står det:

«Glem Big Ben og Buckingham Palace og møt menneskene i gatene som gjennom historien har formet den britiske hovedstaden.

I London – blant gangstere rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet blir du tatt med til Notting Hill, Camden, Clapham, Peckham, Mayfair, Stamford Hill, Tooting, Southall, Shoredrich, Brixton og Ealing. Her møter du idealistiske ortodokse jøder, lidenskapelige Arsenal-fans, familien som har drevet kafé i Bethnal Green siden 1900, DJ-en som introduserte The Clash for reggae, irske løsarbeidere, hellige krigere, djerve filmregissører, polske bohemer og kompromissløse indiske restauranteiere.

Boka er både et storslått byportrett, et aktuelt tidsbilde, og en innsiktsfull historiebok – en annerledes guide til en by som rommer hele verden.»

Ingen tvil, boken er god og jeg er enig i det som står på bokomslaget. Men jeg er veldig glad i historien som boken ikke forteller om, det erkebritiske. Om det som skjedde i London før den massive innvandringen boken forteller om. Jeg har f eks vært og spist på italienske, indiske og arabiske restauranter i London, og det var greit nok. Men det er nå pubene jeg trives best å spise på selv om det ikke er gourmet mat en får servert der.

En ting jeg kommer til å følge mer med på fremover etter å ha lest boken, er Brexit. Når jeg leser kapitlene om det russiske og polske spesielt, da forstår jeg bedre bekymringene til briter som drømmer om Brexit.

Til slutt; også i denne faktaboka har man klasket bilder først og sist i boka, fremfor å plassere de i de kapitlene de naturlig hører hjemme. Tenk hvor mer liv denne boka hadde hatt med bilder innimellom. For meg trekker dette veldig ned en interessant bok som forøvrig er full av liv.

«Hurtigruta ankommer urbane Bodø på formiddagen og ligger ved kai noen timer til klokka 15. Bodø fikk hard medfart av tyske bombefly under krigen. Derfor er det mye femtitall i arkitekturen, men nå skyter samtidsarkitekturen opp for fullt: Høye hoteller og bygg i glass og betong gir byen en ny skyline som vitner om modernitet og fremskritt. Det kan være at den skygger for utsikten til dem som bor bak, men har du penger, har du alltid utsikt til utsikter.

Nede i havna er det kommet et marmorpalass av et kulturhus med det strålende navnet Stormen. For Bodø er vindenes by med nordavind fra alle kanter. Slutter det å blåse, faller alle mann forover og slår seg fordervet. Er det østavind og februar, blir du kjent med ditt eget skjelett. Det råder en vind-vind-situasjon i byen, spør du meg.

I samme kulturkvartal finner du Stormen bibliotek, et herlig sted der du kan sitte og lese deg så bort at du nesten ikke finner tilbake.»

Det var det jeg gjorde når jeg leste boken til Ola Bremnes, På Gyngende grunn, jeg leste meg bort. Eller med, det var som å være med på denne reisen Ola Bremnes skriver om. Selv om jeg hadde gledet meg til å lese boken, er jeg overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg er glad for at jeg har kjøpt den, og kan ta den frem og lese den flere ganger.

Bokens ramme er en reise Ola Bremnes hadde med hurtigruta MS Vesterålen fra Bergen til Kirkenes og tilbake til Harstad:

«Nå vil jeg reise hele strekket med hurtigruta, fra Bergen til Kirkenes og ned til Harstad igjen, og jeg vil ha deg med i et av de 11 skipene som hver dag trafikkerer den gråblå kysten vår.

Skipet heter Vesterålen, og det er ikke et tilfeldig valg. Det vil du skjønne når det hele er i gang.

Det er mye å se, lukte og høre på vei nordover. Og det flyter fortellinger overalt, så tett at det nesten er en fest og en plage. Å fange dem alle er en umulighet. Jeg vet bare at jeg har en ting jeg vil se når vi er fremme i Kirkenes, helt oppe i Grenseland: et grått teppe, brodert med blomster og bokstaver. Et mål skal man visst ha. Jeg vil se og vise deg det grå teppet til Dagny før jeg reiser hjem.

Sju dager (grovt regnet) tar turen fra Bergen opp til Kirkenes. En skapelsesberetning i seg selv. I begynnelsen var Bergen kunne det stått i bøkenes bok, og så kan vil la fortellingene folde seg ut derfra. La oss starte der, seile nordover langs norskekysten, det vakreste Vårherre har fått til så langt. Betrakte landskapet, treffe folk, høre historier og kanskje få litt historie på kjøpet. Og sjekke om det virkelig er trollbrus som kommer ut akter?

Det finnes en god del bøker om denne sjøreisen. Teksten min speiler hva jeg kan og vet og ikke visste om hurtigruta og kysten vår før jeg begynte på denne hurtigruteferden i Bergen en solfylt fredag i september høsten 2018.»

Boken er illustrert av Ida Larmo, og hennes illustrasjoner gjør boken ekstra levende. Hvem har ikke lyst til å reise sporenstreks til Bergen av tegningen over! Ola Bremnes presenterer Ida Larmo slik:

«Jeg har med meg en dyktig tegner på reisen, Ida Larmo. Å tegne handler om det samme som å skrive, eller fortelle. Det handler om å se. Ida behersker kunsten å ta raske skisser av folk og omgivelser i øyeblikket. At hun også er en like stor hurtigrutefantast som meg, trekker ikke akkurat ned.»

Jeg er imponert over boken til Ola Bremnes. Den har hele spekteret fra det humoristiske til det alvorlige. Nåtid og fortid. Mange av temaene, hendelsene og personene han skriver om skal jeg lese mer om. Som Petter Dass:

«Gåsefjærpennen fløy over rispapiret nå han hadde ledige stunder. Hadde han det sånn som meg at han skrev best og tenkte klarest tidlig om morgenen? Når ovnen durte, katta malte og et forsiktig lys sivet inn gjennom vindusruta? Når hurtigruta stampet nordover en ukristelig time? Å nei, det er sant, hurtigruta fantes ikke da.»

Eget foto

På lokalsendingen på radioen var et tema her om dagen om det å tømme kjøleskapet for rester. Hvilke skrekkelige syn og lukter som en kan møte i et slikt oppryddingsarbeid.

Jeg har rimelig god oversikt over innholdet i kjøleskapene. Men jeg har ikke samme oversikt over bøkene i bokhyllene. For det er ikke tvil, det befinner seg mange uleste og halvleste bøker her i huset. Det blir en del bomkjøp. Noen av bomkjøpene legger jeg i poser for levering til vårens loppemarked. Ute av syne og ute av sinn. Andre står der fordi jeg har en plan om å lese dem.

En av bøkene jeg har kjøpt, og hadde store forventninger til, er Skrivekoden av Audun Farbrot utgitt og kjøpt i 2019.

Kjøpt med et håp om at det han skriver om kan gi meg noen skrivetips; tips om hvordan jeg i blogginnleggene kan bevege meg bort fra det akademiske språket i rutiner og skriveregler (stammespråket) som jeg må bruke på jobb. I bokens innledning skriver Farbrot:

«Skriver du akademisk, rendyrker du fakta, kunnskap og fornuft, og vokter deg vel for å vise følelser i teksten. Akademisk skriving er en skrivesjanger som er uegnet dersom du ønsker å skrive for folk utenfor din egen stamme og ditt eget fagområde. Resultatet blir kjedelige og livløse tekster som får leseren til å gjespe, sovne eller klikke seg videre til noe som er morsommere og mer interessant.»

Det er ikke alltid en god forklaring til at en bok blir halvlest. Det er i hvertfall ingen god forklaring på at boken til Farbrot ble liggende å støve ned på et bord. Men nå har jeg lest boken ferdig, og det er klart en bok som tåles å gjenleses.

Boken til Farbrot er todelt. Første del er ti skrivenøkler og del to (tekstsjanger) har han kalt fra Twitter til kronikk. Til slutt i boka er det litteraturliste og ordliste. 150 sider, og en lettlest bok med mange gode tips.

Skrivenøkkel 1 er Skriv med følelser og inspirasjon som innledes slik:

«Tenk deg at du sitter på Verdensteateret i Tromsø, Kulturhuset i Oslo eller en annen populær møteplass med noe godt i glasset. Du noterer stikkord og momenter til en kronikk du skal skrive om prosjektet du jobber med. Så kommer en attraktiv person bort til deg og lurer på hva du skriver. Hva svarer du for å få den andre til å få lyst til å fortsette samtalen? Dette er en oppgave jeg gir studenter, forskere og fageksperter for å få dem til å koble inn følelser, personlig stemme og blikk på leseren når de skriver. Å visualisere en situasjon med lyn-sjekking gjør underverker med teksten.

Du må la lidenskapen og engasjementet ditt skinne gjennom teksten. Skal teksten ha kraft i seg til ikke bare å informere og inspirere, men også å bevege leserne, må du ta sjansen på å la følelsene dine skinne gjennom teksten. Selv om det betyr at du må bryte med hva du har lært om akademisk skriving. Selv om det betyr at du må skrive deg ut av komfortsonen din.

Å skrive med både fornuft og følelser tilfører teksten din liv i møtet med sine lesere. En tekst uten følelser er en livløs og kjedelig tekst.

Skal du skrive godt og effektivt, må du skrive med lyst og inspirasjon, ikke av plikt. «Uten gnist kan det ikke bli bra», hevder Nils Christie (Christie, 2009),som var professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo.

«Det viktigste i skriveprosessen er «klikket». Du må finne ut hva som er viktig for deg og la deg engasjere. Brenner du for noe, kommer teksten av seg selv», mener rektor Ole Petter Ottersen ved Karolinska Instituttet (Farbrot, 2017). Han advarer mot å skrive om noe du ikke brenner for. «Det blir aldri bra. Bortkastet tid».»

Et av sitatene over er fra denne boken jeg skrev om i innlegget:

Små ord for store spørsmål av Nils Christie – boken inneholder også 20 råd om skrift og tale

Det at man ikke skal skrive om noe man ikke brenner for, er et godt poeng. Det kjenner jeg veldig godt igjen som bokblogger. Har jeg lest en bok som ikke traff meg, da er det ikke særlig inspirerende å skrive om den. Et av hans tips er jeg skal skrive som jeg snakker, at dette gjør teksten mer levende og morsommere.

Det er mange gode tips til meg som blogger. F eks skrivenøkkel 6: Lag overskrifter som gir folk lyst til å lese teksten din:

«Det har alltid vært viktig å skrive gode overskrifter for å bli lest. Når vi skal få folk til å lese i digitale og sosiale medier er det ikke bare viktig å skrive gode overskrifter, det er ekstremsport. Overskriften kan avgjøre hvorvidt du blir lest eller ikke lest. Selv den beste tanke eller ide risikerer å forbli ulest dersom den gjemmes bak en kjedelig overskrift. Skal du vinne travle folks oppmerksomhet, må du være djevelsk god til å skrive overskrifter som gir folk lyst til å lese teksten din.

Overskriften er tekstens frontsoldat. Den skal ut på kamparenaen for meninger og erobre oppmerksomheten til travle lesere. Du må skrive deg frem til en overskrift som er potent, en overskrift som virker, som stikker seg from i informasjonsjungelen.»

Det med overskrifter er jeg godt kjent med, og det må det trenes på.

Boken har ikke bare verdi for meg som bokblogger. Skrivenøkkel nr. 9 Be andre kommentere teksten, og lytt til rådene, er viktig å ta med seg i jobbsammenheng.Både det å motta og gi kommentarer er ikke enkelt, og det er alltid fint å bli påminnet om det.

Forlaget presenterer Skrivekoden av Audun Farbrot slik:

«Altfor mange tekster er intetsigende, uforståelige, uinteressante, irrelevante, fargeløse, upersonlige, fantasiløse eller på andre måter dønn kjedelige. Det finnes imidlertid ingen grunn til at en tekst skal være kjedelig, selv om den tar for seg et seriøst tema. Kjedelige tekster har ikke livets rett. Heldigvis kan de skrives bedre før de slippes løs på lesere.

Til sammen vil de ti skrivenøklene hjelpe deg til å knekke skrivekoden. Å løse eller knekke skrivekoden betyr i denne sammenheng å skrive tekster som kommuniserer godt og effektivt med leserne dine.

Forfatteren, Audun Farbrot, har mange års erfaring som kursholder, skrivetrener og veileder. Skrivenøklene han presenterer i denne boken er forankret i egen erfaring, men også teori og forskning på kommunikasjon, psykologi, påvirkningspsykologi, fagskriving og markedsføring.»

Privat foto

«I årenes løp opparbeidet Ate seg et bunnsolid rykte. «Oppdragene mine er de beste oppdragene med de beste menneskene» likte hun å si. Det var ikke skryt, i hvert fall ikke tomt skryt. Ates kunder var ikke bare rike - alle som hadde råd til å ansette barnepleier, var rike — men veldig, veldig rike. Mens de andre filippinske jentene fikk oppdrag der de sov på en futon i et hjørne av barneværelset eller på en sovesofa på oppdragsgiverens kontor, fikk Ate nesten alltid sitt eget rom, ofte med eget bad. Noen ganger var det også en terrasse eller hage der hun kunne la de gulsottrammede barna ligge i sola for at kroppen skulle kvitte seg med bilirubin. Boligene hadde fem-seks toaletter, og noen ganger enda flere, og så mange rom at mange av dem bare hadde ett bruksområde - et bibliotek for bøker, et treningsrom for treningsøvelser, en alkove bare for vin! Ate hadde reist med privatfly der hun og den sovende babyen hadde hele den bakerste delen av kabinen for seg selv, og hun fikk servert mat ved et bord med tøyservietter og ekte sølvbestikk som om hun var på restaurant. «Ikke noe rutefly for meg», spøkte Ate, og det var sant. Uten papirer kunne hun bare fly privatfly. I den hvite sykepleieruniformen reiste hun til Nantucket og Aspen og Palo Alto og Maine sammen med familiene hun arbeidet for, i fly så store som hus.»

Jane er hovedpersonen i romanen Fabrikken av Joanne Ramos. Ate er kusinen til Jane. Romanen ble utgitt i 2019 og på norsk i 2020. I og med at jeg har mottatt boken som leseeksemplar, merkes innlegget slik:

"Reklame: boka er mottatt som leseeksemplar fra forlaget Vigmostad & Bjørke".

Fabrikken gjorde inntrykk å lese. Ikke fordi boken er finslipt litterær som anmelderne kaster sine godord etter på grunn av den litterære kvaliteten. Det er en viktig bok på grunn av temaene i boken.

Innimellom fikk jeg en opplevelse at jeg leste en dystopi selv om verken billige barnepiker, hushjelper og surrogati er ukjent. I en verden der alt kan gjøres til en forretning; der mennesker er en vare. Hvem skal setter grenser hva vi mennesker kan tillate oss? I samfunn der det er store økonomiske forskjeller mellom mennesker. Der de kvalmende rike utnytter fattige papirløse immigranter som sender pengene de tjener hjem til familien i hjemlandet. I landet for Hope and Glory. Der sjefen ønsker å kaste ut papirløse immigranter. Da jeg begynte å lese boken, kom tanken på det jeg leste i boken jeg skrev om i innlegget:

Kjøpt og underbetalt, Om (ikke) å klare seg i Amerika av Barbara Ehrenreich – langt fra Hollywoods glitter og glans

For meg ble Fabrikken en tankevekkende bok på mange måter.

Om forfatteren av Fabrikken skriver forlaget:

«Joanne Ramos ble født på Filippinene og flyttet med familien til USA som barn. Hun studerte ved Princeton University og jobbet i finanssektoren i mange år før hun begynte som journalist for The Economist. Ramos bor i New York med mann og tre barn. Fabrikken er hennes første roman og boken ble en amerikansk og britisk bestselger da den utkom i 2019.»

Boken starter ved at Jane henter Ate på sykehus – de bor i New York:

«Ate kollapset da hun var på oppdrag som barnepleier i leiligheten til en familie som heter Carter på Fifth Avenye, Det var Dina, Carter-familiens hushjelp som fortalte det til Jane da de til slutt snakket sammen. Jane ble ikke helt overrasket. Kusinen hadde hatt svimmelhetsanfall i flere måneder. Ate skyldte på blodtrykktablettene sine, men tok seg ikke tid til å gå til legen, for hun hadde aldri opphold mellom de ulike oppdragene.»

Jane og Ate bor på et hospits – det var her jeg første gang tenkte på boken tilBarbara Ehrenreich:

«De går inn gjennom kjøkkenet der en ny leietager sitter ved bordet og spiller et videospill på mobilen, forbi et soverom der tre senger står så tett at man må kravle over nabosenger for å komme til den midterste og inn i stuen. Det er mørkt der, rommet er fylt av lave snorkelyder fra mange mennesker som ligger og sover. Sengene Ate og Jane leier, er i tredje etasje, men Ate er for svak til å gå så mange trapper. Derfor har Angel sørget for at Ate får låne en sofa i første etasje. Venninnen som egentlig leier sofaen, har en tjuefiretimers barnepleierjobb denne uka og kommer ikke hjem før til helgen.»

Ate vil at Jane overtar jobben hun har hatt hos familie Carter istedenfor jobben hun har på aldershjemmet med minstelønn. Jane lar seg overtale. Hun er alene etter at hun har flyttet fra ektefellen. Ate lover å passe på Janes datter Amalie:

«Alle kommer til å hjelpe meg, sier Ate. Det er sant. Det er alltid noen hjemme som hviler før nattskiftet, eller har fri i helgen, eller venter på en ny jobb. Nesten alle er filippinere, og en stor del av dem er mødre som har etterlatt barna sine hjemme på Filipinene. De forguder Amalie, den eneste babyen der. Den eneste babyen med en mor som er desperat nok til å ha med seg barnet sitt dit.»

Jane blir ikke lenge i jobben hos familien Carter. Ate har et nytt forslag om hvordan Jane skal tjene penger:

«Første gang Ate fortalte henne om Golden Oaks, hadde Jane ikke hatt fast arbeid på nesten tre måneder. Jobben på aldershjemmet var blitt overlatt til en annen mens hun var hos Carter-familien, og hun fikk ikke annet enn tilfeldige vakter. Jane begynte å bli desperat.

«Mrs. Rubio bruker Golden Oaks til å få sitt fjerde barn. Hun hadde veldig mange problemer i de andre svangerskapene. Svangerskapsforgiftning og hemoroider, og hun måtte holde sengen hele tiden», forklarte Ate.

Golden Oaks engasjerte kvinner til å være surrogatmødre. Hvis man ble valgt til å være en slik vert, fikk man bo i et luksuriøst hus langt ute på landet, der den eneste jobben man hadde, var å hvile og holde barnet inni seg friskt. Mrs. Rubio fortalte at Golden Oaks' kunder var de rikeste, mest betydningsfulle menneskene i hele verden, og vertene fikk veldig godt betalt for å bære frem barna deres.

«Jeg ville tatt denne jobben hvis jeg kunne. Arbeidet er enkelt, og lønnen er enorm! Men jeg er for gammel», sukket Ate.

«Hvor mye penger mener du?» spurte Jane med den ene hånden på magen til Amalia sa hun ikke skulle trille ut av sengen til Ate.

«Mer enn du tjente hos Mrs. Carter», svarte Ate uten kritikk i stemmen. «Og Mrs. Rubio sier at hvis kunden liker deg, så kan du tjene enda mer.»

Ate presset et lysegrått visittkort inn i hånden til Jane. På kortet sto det et navn, MAE YU, og et telefonnummer.

«Kanskje dette er en ny start, Jane.»

God lesning til deg som ønsker å lese Fabrikken av Joanne Ramos.

Forlagets omtale:

En frisk og troverdig page-turner om et aktuelt samfunnstema. Unge kvinner i pengenød bærer frem barn for de velstående. Hudson Valley, New York: Luksustilværelse med utsøkte måltider, personlig treningsopplegg, massasje og generell velvære, på et tilbaketrukket og naturskjønt sted. Godt betalt - mer penger enn du hadde drømt om. Og haken ved det? I ni måneder kan du ikke forlate stedet. Du skal produsere den perfekte babyen. For noen andre.

Jane er en alenemor fra Filippinene som strever hardt for å gi sin lille datter en bedre framtid. I likhet med andre kvinner i samme situasjon, ser hun på tilbudet hun får fra Fabrikken som en vei ut av fattigdommen. Men avtalen innebærer en kostnad hun og mange av de andre kvinnene ikke forutså. En for stor kostnad, synes flere av dem.

I desember fikk studenten og jeg med oss den siste balletten av Nøtteknekkeren på Den norske opera & Ballett. Billetten kjøpte vi allerede i mai. Det var så vellykket at vi bestemte å gå på teater eller ballett når hun kom hjem fra Ungarn før neste semester begynner nå i februar.

Planen var at jeg skulle få billetter til The Sound of Music som fortsatt går på Folketeatret. Men det hadde jeg glemt, og det var umulig å oppdrive billetter til forestillingen de dagene hun er hjemme. Heldigvis. For vi fikk billetter til balletten Hedda Gabler.

Ikke er jeg bevandret i ballett. Henrik Ibsen har jeg heller ikke noe sterkt forhold til. Moderne ballett. Jeg var litt skeptisk selv om jeg leste dette om forestillingen her:

«Hedda Gabler kommer hjem fra Bolsjoj-suksess

I høst danset Nasjonalballetten Hedda Gabler i verdens mest berømte balletthus, Bolsjojteatret. Nå får hjemmepublikummet sjansen til å oppleve Marit Moum Aunes kritikerroste ballett, med musikk av Nils Petter Molvær.»

Som forberedelse så jeg NRK’s teater oppsetning av Hedda Gabler fra 1975.

Før balletten deltok vi på en introduksjon i Operaen. Forventningen steg under denne halvtimen.

Med Grete Sofie Borud Nybakken i hovedrollen og de andre danserne, og musikken til Nils Petter Molvær, som også var på scenen innimellom, ble dette en magisk opplevelse. Vi satt på sete 5 i Orkesteret. Ikke at det betydde noe for opplevelsen, men det å ha regissør Marit Moum Aune rett bak seg under en slik forestilling ble liksom prikken over den berømte i’en. Jeg er så glad for at vi valgte balletten Hedda Gabler.

Dersom du lurer på hvem danseren Grete Sofie Borud Nybakken, så ble hun presentert her i Lindmo.

All skepsis til moderne ballett er feid til side ved Hedda Gabler. En ballett som ga oss anledning til å dikte med selv. Akkurat som goder bøker gir leseren anledning til.

Nina Lykkes kritikerroste roman Full spredningutgitt i 2019 har ikke fått drahjelp av bokomslaget. Ufattelig kjedelig.

Utroskaphistorien i romanen kunne lett blitt en traurig affære. Men ikke når en slik historie skrives av Nina Lykke, og at vi i tillegg får servert møtene Elin har med pasientene med Tore, plastskjelettet, som kommentator.

Humoren i romanen traff meg. Som det gjorde med de andre romanene jeg har lest skrevet av Nina Lykke: Oppløsningstendenser(2013) og Nei og atter Nei (2016). Samtidig er det et alvor i den, et alvor som er tidsaktuelt. Det stilles store krav til hva helsevesenet skal kunne gjøres for oss. Forventninger som er skapt av politikere som lover å opprettholde velferdsstaten på et høyt nivå for å sanke stemmer. I tillegg har vi en situasjon der vi mangler fastleger.

All god kritikk mv er vel fortjent er min oppsummering etter å ha lest romanen Full spredning av Nina Lykke.

Omtale på bokomslaget:

«Elin har flyttet inn på legekontoret sitt, hvor pasientene kommer strømmende dagen lang med alle sine skavanker og lidelser. I to tiår har Elin vært fastlege. Minst like lenge har hun vært gift med Aksel. Men før Aksel fantes Bjørn, som plutselig dukket opp på Facebook, og som har snudd opp ned på alt. Elin vet at noe må løsne, men foreløpig sitter hun fast på kontoret, i en slags katatonisk tilstand. I kroken står plastskjelettet Tore og ler av henne. Og hjemme i rekkehuset sitter Aksel og raser – med mindre han har lagt seg til med den fraskilte nabovenninnen Gro.»

Du må forsøke

Du sitter fast i din verden.

Vil du

løfte ditt eget liv

opp i en høgere sfære,

da må du samtidig løfte

alt omkring deg.

Et overmektig tak – javel,

men du må forsøke, du må

tro det umulige mulig.

Jeg så en gang ei krikk-and

som hamret vingene tilblods

mot isen i elvoset,

– føttene var frosset fast.

Slik

som denne vesle villanda

må du forsøke.

Å løfte heile jorda

med dine korte vinger.

Hans Børli

Student Helmer kommer oftere og oftere til Lysgården,og faren til Nora er glad for a ha en ung mann i huset, nå som skjebnen har vært så hard mot ham. Det blir fort sånn at Nora kjører med StorePetter til Molde og henter Torvald Helmer ved båten, og på veien tilbake hopper de to av og går en tur rundt Skarvatnet og forteller hverandre hva som har skjedd siden sist, for de drar hjem. Det er Nora som har mest å fortelle, om Gerd som har sett et tre flytte seg litt høyere opp på fjellet, så det fikk bedre utsikt, om at Nora hørte hønsene flakse opp og løp ut med lykten og jagde bort reven; når hun forteller, snur Helmer ansiktet mot henne og ser på henne med det vidunderlig milde blikket sitt og ler høyt midt i den stille luften ved vannet. Nora forteller at hun har begynt å lese noen vanskelige franske dikt, Les Fleurs du mal, heter de, men de høres ikke ut som noe han har lyst til å høre opplest, sier Helmer, han foretrekker mer oppløftende litteratur. Han forteller om studentlivet, om vertinnen som snorker så det lyder som en melankolsk hest, men at det betyr at han er våken store deler av natten og kan studere flittig. Han forteller om hvordan han går rundt i gatene og samtaler med de andre unge mennene, fordi de ikke har råd til å ga inn noe sted, og hvordan de en dag hadde sett en hel rottefamilie løpe inn i bakeriet. Uansett hva han forteller, lyder det vidunderlig, og Nora må hele tiden se på ham; hvis hun vender blikket bort, kjennes det nesten pinefullt; selv om vannet er der foran henne, og fjellene og fuglene i luften over dem, må hun skynde seg å se på ham igjen.

Det er som om de går i ring, tenker Nora,rundt og rundt, som om de går i ring rundt hverandres kropper, som om årstidenes lys smelter sammen i øynene deres, men aldri om, tenker Nora, aldri om faren hennes kommer til å la henne gifte seg med en så fattig mann.»

Sitatet over er fra romanen Nora av den danske forfatteren Merete Pryds Helle og som er fritt etter Henrik Ibsens Et dukkehjem. Romanen Nora er en del av Ibsen Nor, som i tillegg er Vigdis Hjorth med romanen Henrik Falk og Klas Östergren med romanen Hilde Wangel. Alle tre romaner ble utgitt i 2019. Etter å ha lest Nora, gleder jeg meg til å lese romanene Henrik Falk og Hilde Wangel. Alle tre bøkene har jeg lånt av biblioteket

Fra bokomslaget:

«Nora vokser opp på staselige Lysgården utenfor Molde sammen med faren og husets tjenestefolk. Moren er død i barsel, og mens faren fører samtaler om viktige samfunnsanliggender bak en stengt kontordør, spinner Nora og venninnene egne drømmer og forestillinger: om livet som skal komme, om barna de skal føde, om mennene de skal elske. Og en dag flytter en ung student inn på Lysgården. Han heter Torvald Helmer og er alt Nora har ventet på.»

I Henrik Ibsens Et dukkehjem følger vi Nora Helmers vei til innsikt gjennom tre akter. I Merete Pryds Helles Nora følger vi Nora Helmer gjennom et liv.

Etter å ha lest romanen, så jeg fjernsynsteatrets Et dukkehjem med Lise Fjeldstad i rollen som Nora og Knut Risan i rollene som Torvald.

Har sett på Et dukkehjem for er par år siden. Etter å ha lest Merete Pryds Helles roman ble det en helt annen og mye bedre opplevelse å se forestillingen. Tommel opp for denne romanen!

«Det er så langt jeg har kommet da jeg ser mot knaggen på veggen der dokumentholderen til Sigurd pleier å henge. Han bruker den til å frakte tegninger til og fra jobb, den er et grått rør i hardplast med en sort bærestropp festet i hver ende, og henger alltid på den samme kroken hvis han har den hjemme. Jeg rynker pannen mens jeg betrakter den tomme kroken. Skulle han ikke kjøre direkte til Thomas og plukke opp gutta? Sa han ikke eksplisitt det? Og hang ikke dokumentholderen på veggen i går kveld?

Jeg har alltid syntes det er uvanlig vanskelig å trekke på skuldrene av inkonsistenser. Jeg ser folk gjøre det, og jeg misunner dem: Skulle ikke innom jobben, nå ja, kanskje jeg misforstod. Skulle dra rett til Thomas, sa han, vel, kanskje jeg hørte feil, kanskje han bare skulle gjøre noe raskt på jobb først. Kanskje han hadde lagt igjen dokumentholderen på jobben, og når jeg husker at den hang her i går, tenker jeg egentlig på i forgårs. Det må være mye lettere slik. De som husker dårligere, virker mye mindre mistenksomme på verden, mindre kranglete. For å ta det nåværende eksempel: Jeg husker, uten skygge av tvil, at vi snakket om det i går, da jeg reiste meg fra sofaen i vår provisoriske sofakrok og gikk bort til denne kjøkkenkroken for å temme ut den siste teskvetten, slenge den brukte teposen i søppelkassen og sette koppen inn i maskinen, husker at jeg snudde meg kanskje en meter fra kjøkkenøya der jeg sitter nå, og sa til Sigurd, så, når drar dere i morgen? Og jeg husker Sigurd så klart som om jeg så et bilde av ham, av den typen med fabelaktig oppløsning, milliarder av megapiksler, så hver urenhet i huden er tegnet i detalj, husker den slitte genseren og de hullete buksene han ofte har på seg om kvelden, at han strøk en hånd gjennom de bustete krøllene, så på meg med smale, trette øyne, som om jeg vekket ham, og sa:

- Øh. Jeg drar tidlig. Prøver å være hos Thomas halv syv.

Og jeg sa:

- Halv syv?

Og han sa:

- Ja. Så kommer vi opp på morgenen, og får hele dagen i bakken.

Så glemte han seg kanskje, og tok med dokumentholderen.

Så skulle han kanskje jobbe litt fra hytta. Så ombestemte han seg og dro innom jobben likevel.»

Sitatet over er fra romanen Terapeuten av Helene Flood. Det er det første signalet hovedpersonen Sara får på at ting kanskje ikke er som de skal være rundt gutteturen ektefellen er dratt på i helga. Jeg som vet at romanen kategoriseres som en psykologisk thriller, kjenner pulsen stige og uhyggen komme krypene når jeg leser dette. Underveis kan jeg kjenne hjertet i halsen flere ganger. Omslaget er creepy synes jeg:

Jeg har stått lenge i kø for å få lånt romanen av biblioteket.Det var det verdt. Terapeuten ble utgitt i 2019, er nå solgt til 28 land, og 6. februar skrev VG at det kan bli film av boken:

Norske Helene klar for Hollywood: I fjor brakdebuterte hun med krimboken «Terapeuten» som ble solgt til 23 land før den kom ut i Norge, og nå kan Helene Flood (37) juble over at det blir Hollywood-film av boken.

For de som ennå ikke har leste den og liker å lese spenningsbøker i påsken, kan romanen til Helene Flood være midt i blinken. Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen enn det forlaget gjør når de beskriver romanen slik:

«Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor over garasjen i den store, arvede villaen hun er i gang med å pusse opp sammen med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd.

Men det går trått med både jobb og oppussing, og en dag legger Sigurd igjen en underlig beskjed på svareren til Sara for så å bli borte. Det gamle, halvferdige huset føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?

Med Terapeuten markerer Helene Flood seg som et stort litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren. Terapeuten skildrer forvirringen som oppstår i et menneske når omgivelsene plutselig ikke lenger går i hop. Boken er solgt til 23 land før utgivelse i Norge.»

«Elida hører til havfolket. De der ute ved det åpne havet er liksom et folk for seg selv. Det er nesten som om de lever havets eget liv. Det er bølgegang, ebbe og flo også. Både i deres tanker og fornemmelser. Og så lar de seg aldri omplante.»

Sitatet over er fra forestillingen Fruen fra havet, som jeg har sett her på NRK for å lese/se meg opp på Henrik Ibsen før jeg starter å lese romanen til Klas Östergren Hilde Wangel.Elida i stykket til Ibsen, er datter til en fyrvokter og har vokst opp ute i havgapet.

Selv om jeg ikke har oppvokst på et fyr, har jeg vokst opp i havgapet med Nordpolen som neste stopp. Derfor synes jeg det er interessant med bøker og filmer som handler om mennesker som på en eller annen måte er knyttet til havet.

«Med ett dukker noe rett opp av havet: Et rødt, åttekantet tårn med lykt på toppen. Det er ikke bare vår amerikanske venninne fra Chicago som roper «amazing!».

Ei lita kai og et lite naust klynger seg inntil tårnet. På høyttaleren forteller guiden Egbert at vi passerer det berømte «Kjeungskjær fyr», som på folkemunne også kalles «Den røde seiler». Etter hvert som vi nærmer oss det utrolige tårnet, ser vi at synet er sant: Det kommer opp av havet som et lite kobberslott i tre etasjer med lykt på toppen, lue av glass. Jeg tenker på «Ringelihorn», et eventyr av vesterålsdikteren Regine Normann. Der forekommer det et slikt fortrollet slott i havet: Vakkert og skremmende ensomt, med en ubefridd prinsesse inni.

Ida assosierer heller til Tove Janssons fortellerunivers mens hun drar frem skisseblokken:

«Kanskje det er der mummitrollene bor?»

Sitatet og tegningen er fra boken jeg skrev om i innlegget:

På gyngende grunn. En reise med hurtigruta – av Ola Bremnes illustrert av Ida Larmo – bedre kan ikke en leseopplevelse bli

Da jeg leste om fyret Kjeungskjær første gang, var også min tanke at det var dette fyrtårnet Tove Jansson må ha hentet inspirasjon fra. Jeg har latt meg fascinere av Tove Janssons forfatterskap og skrevet mange blogginnlegg om bøkene til Tove Jansson. Men når jeg nå går gjennom bøkene hun skrev, finner jeg ingenting som tilsier at fyret har vært en inspirasjonskilde basert på originaltegningene i bøkene. Det nærmeste må være det åttekantede badehuset som er i noen av bøkene, som dette i boken: Trollvinter (Moominland Midwinter) av Tove JanssonI boken jeg omtaler i innlegget: Biografi: Tove Jansson - Arbeide og elske (Work and Life) av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest. er det et bilde av en skisse til omslagsbilde til boken Sent i november av det samme badehuset:

Uansett om Tove Jansson kan ha vært inspirert av fyret Kjeungskjær, finske fyr eller badehus, så er historien om Kjeungskjær i boken Norske fyr en reise langs kysten av Ole Olderkjær (1999)

Fyret Kjeungskjær ble opprettet i 1880 og automatisert og avfolket i 1987. I boken til Olderkjær skriver han om et av barna som bodde på fyret som ikke hadde uteareal. Valborg kom til fyret sammen med sine søsken da hun var ett år og bodde på fyret til hun ble 15 år:

«Mange har vanskar med å tru meg når eg fortel at eg er oppvaksen på eit undervasskjer. Det var jo det Kjerungskjær eigentlig var. Kor underleg det heile var, gjekk opp for meg først etter at eg flytta derifrå.»

Det er en fascinerende historie om oppholdet på fyret. Det er ikke rart at det skrives bøker med det som tema. En av de skumleste bøkene jeg har lest er romanen som jeg skrev om i innlegget:

Nattefokk av Johan Theorin - høy puls uten trening

Filmen The Lighthouse er en film jeg håper å få se selv om jeg ikke er spesielt glad i skrekkfilmer. Det blir helt sikkert en mer skremmende filmopplevelse enn denne filmen som jeg skrev om i innlegget:

The Light Between Oceans - bok og film

Noveller i samling- noveller skrevet av Ernest Hemingway utgitt i årene 1924-1938

Dikt: November – fra diktsamlingen Hver liten ting (1964) av Hans Børli

Markens Grøde av Knut Hamsun - kjente på rastløsheten innimellom

P2 lytternes romanpris 2019 – de seks nominerte

Dei sju dørene – Agnes Ravatn kaller romanen hun har skrevet en moderne gresk tragedie

Bøker for barn: Robinson Crusoe eller nyere bøker - kjøpe nytt eller brukt, låne, lese på Internett – bare les, les, les!!!

Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker

Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto) – i boken kan du blant mye annet lese om stedet oldefaren til forfatteren Siri Hustvedt utvandret fra

Desemberbarn av Kari Bremnes - æ syns desember va ei lampe

Bøker lest og skrevet om i august til desember 2019, og en liten statistikk

London. Blant gangstere, rabbiner, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet av Nazneen Khan-Østrem – er du glad i London bør du få med deg denne

På gyngende grunn. En reise med hurtigruta – av Ola Bremnes illustrert av Ida Larmo – bedre kan ikke en leseopplevelse bli

Skrivekoden av Audun Farbrot – en bok med skrivetips som kan gi deg flere lesere og økt gjennomslagskraft

Fabrikken (The Farm) av Joanne Ramos – når mennesker blir en vare

Hedda Gabler som ballett – en magisk opplevelse

Full spredning av Nina Lykke – en roman som treffer tidsånden

Dikt: Du må forsøke – fra diktsamlingen Brønnen utenfor Nachors stad (1966) av Hans Børli

Nora av Merete Pryds Helle – en roman fritt etter Henrik Ibsens Et dukkehjem

Terapeuten av Helene Flood – romanen kan være fin påskeuhygge for de som ikke allerede har lest den

Bøker og filmer der det å bo på et fyr er tema