«Mariam er bare femten år gammel da hun blir sendt til Kabul for å gifte seg med en mann som er tretti år eldre enn henne. Nesten tjue år senere rammer tragedien femten år gamle Laila, som også blir en del av Mariams ulykkelige familie. Med tiden utvikler de et vennskap som blir like sterkt som mellom mor og datter. Taliban tar over styret i Afghanistan, og kvinnene blir utsatt for større prøvelser enn de noen gang har kunnet forestille seg, men det viser seg at kjærligheten gir uventet styrke.»
Romanen Tusen strålende soler av Khaled Hosseini har stått ulest i bokhylla siden 2009. Jeg kjøpte den etter å ha lest Drageløperen.
Min opprinnelige tanke var ikkeå lese Tusen stråler og bytte og bytte inn Og fjellene ga gjenlyd som jeg fikk i julepresang. Men jeg bestemte meg for å gi den en sjangs. Jeg leste 300 av 400 sider i Tusen Strålende soler før jeg avbrøt, skummet litt over slutten, og jeg er nå overbevist om at det er riktig for egen del å bytte inn Og fjellene ga gjenlyd.
Jeffrey Archer kaller seg en «storyteller». Men den tittelen kan også gis til Khaled Husseini. Der Archer skriver historier der han kutter i svingene, skriver Hosseini realistisk. Det er ikke kvaliteten på romanen som fikk meg til ikke å lese den ferdig, men tema. Har du ikke lest den må du ikke la min leseopplevelse overtale deg til ikke å lese den. Sjekk linken til Bokelskere ovenfor - der har du mange som vil overtale deg til å lese den.
Første gangen jeg leste en bok med et lignende tema var dokumentarromanen Der gud gråter- en afghansk kvinnes mot og livskamp i en brennende region (2003) av Siba Shakib. Den gjorde voldsomt inntrykk på meg og etter å ha lest den er taliban for meg det som kommer nærmest uttrykket «djevelens verk».
Har det blitt bedre i Afghanistan hva angår kvinner og barns situasjon etter at jeg leste boken til Shakib? Det virker ikke slik jf det jeg leser i aviser mv og ser på TV. For meg er Afghanistan et krigstrett land uten håp. Det er kun deprimerende. Med destruktive tradisjoner full av dobbeltmoral. Tradisjoner som holdes i hevd av menn, men slik jeg ser det, også av kvinner. Eneste håpet jeg ser er at barn gis utdannelse. Men hva hjelper det når tradisjonene bestemmer at det er riktig å gifte bort jenter når de er barn.
Jeg kjente at nok er nok. Grusomhetene i Tusen Strålende soler er så velkjente. Det blir for håpløst å lese om. Det ble en overdose for egen del. Jeg orker ikke flere slike romaner. Det rekker med det jeg leser i aviser mv og ser i reportasjer mv på TV. Så får jeg krysse fingrene for at det skjer en endring. Men den endringen må komme innenfra - og da må man legge vekk destruktive tradisjoner.
