«- Dette er ikke bare en kjærlighetshistorie. Det handler om livet og hvordan vi velger å leve det. Noen ganger kan man sitte fast i en bestemt måte å leve livet på. Jeg tror det er dette som gjør at mange kan identifisere seg med romanen, den handler om noe.»
Romanen hun har skrevet er This it how it ends utgitt i 2012 som på norsk har fått tittelen Og så kom du. Kathleen McMahon sier i intervjuet at hun var redd at romanen feilaktig skulle oppfattes som en «kjærlighetsroman for damer».
Jeg fikk «godfølelsen» fra første side. Med det mener jeg ikke at det er en feel-good roman. Romanen hentet frem mange ulike følelser hos meg. Gjenkjennelse var en av dem. Allikevel – underveis mistet jeg litt av kontakten med karakterene og derav historien. Men er det romanen – eller er det noe som kan ha med meg som leser å gjøre. Var det tidspunktet jeg leste romanen som gjorde at det er jeg som ikke investerte nok i den. Jeg kom til å tenke på det Jan Kjærstad sier til Hans Olav Brenner i boken Om å skrive– temaet er karakterenes troverdighet:
«Jeg tror man diskuterer på feil plan når man etterlyser troverdige romanpersoner. Det er jo det man alltid jobber med som forfatter, du forsøker hele tiden å gjøre personene voluminøse, som jeg har kalt det, heller enn å gjøre dem flate eller runde. Men alle vet at enhver romanfigur er og blir steindød. Zadie Smith skrev en dobbeltkronikk i The Guardian som jeg er veldig fan av. Hun skrev at vi må tørre å si at forfatteren bare gjør femti prosent av arbeidet, og at de siste femti må gjøres av leseren. Og det er det mange lesere som ikke vil høre. De vil bare legge seg på ryggen og bli feid over av historien og karakterene. Jeg tror at når en karakter får liv i en roman eller en novelle, skyldes det ofte leserens meddikteriske kraft. «
Handlingen starter høsten 2008. Romanens hovedpersoner er Addie (38) og Bruno (49.)
Addie bor i Dublin. Hun er singel og arbeidsløs arkitekt. Bor for tiden hos faren, brumlebassen Hugh, for å ta hjelpe han pga at han har brukket håndleddene. Huset ligger rett ved stranden der hun går lange turer med hunden Lola. Addie er sterkt knyttet til faren og søsteren Della. Moren som døde da Addie var liten har Addie ingen minner om.
Amerikaneren Bruno kommer til Dublin for å lete etter sine irske røtter. Han er også arbeidsløs etter at banken Lehman Brothers gikk konkurs. Han har kjøpt tur/retur billett. Dersom Mc Cain vinner valget har han bestemt seg for ikke å returnere til USA.
Bruno tar kontakt med Hugh som er en slektning av han. Men Hugh får med Addie på at de ikke skal besvare henvendelsen. Brunos utviste interesse får Hugh til å tenke på filmen Picnic med døden. (Skrekk og gru tenker jeg – det er en av de filmene som har skapt mest skrekk i kroppen min!) Men så møtes Addie og Bruno ved stranden og det oppstår momentant varme følelser mellom dem.
Hvordan ender dette? Jeg skal ikke røpe mere av handlingen. Den endte ikke slik jeg hadde trodd det skulle ende. Det er en enkel historie om livet. Med sine opp- og nedturer. For flere enn Addie og Bruno. Jeg tenker at romanen må være et godt grunnlag for å lage film av.
Selv om jeg synes romanen god, har den mange konkurrenter i bøker jeg har lest tidligere. Jeg vil anbefale at man skrur ned forventningene til boken og heller la den overraske dersom den treffer.
Privat foto - det er ikke bare Lola som elsker å grave når hun er på stranda.
