Denne søndagen har jeg lidd valgets kvaler, skal jeg gi en smakebit fra boken jeg leser nå, Turen med Charley skrevet av John Steinbeck, den neste jeg skal lese som er Et siste kyss av Marita Fossum eller mursteinen om Churchill som jeg leser litt i nå og da, og som jeg liker bedre og bedre. Det ble boken til Steinbeck fordi det er en reiseskildring og mange boklesere er i reisemodus.
Vil du lese flere smakebiter fra bøker, klikker du på bildet som kommer nå og du linkes rett inn i innlegget på Maris blogg Flukten fra virkeligheten.
I innlegget Boken på vent: Turen med Charley av John Steinbeckskrev jeg om hvorfor jeg leser denne boken utgitt i 1962, hva den inneholder osv. Nå er jeg i gang og jeg synes så langt at den er råbra!!!! Dersom det er tilfelle at dette ikke er hans beste bok, hvordan er de andre bøkene han har skrevet? Overjordiske?Eller liker jeg den så godt fordi dette er en reisebok. Og holder den «helt ut», jeg er kommet til side 24 av 220 sider….
Så var det smakebiten. Valgets kvaler. Skal det være fra begynnelsen, der han forteller hvordan det kribler i han av reiselyst; "Fire hese støt i en skipsfløyte får nakkehårene til å reise seg og føttene til å trippe den dag i dag. Lyden av et jetfly, en motor som varmes opp….» At han har reist for lite i Amerika; "Jeg, en amerikansk forfatter skriver om Amerika, hadde bare hukommelsen å bygge på, og hukommelsen er i beste fall upålitelig og svikefull....." Den lille sjenerte gutten som går rundt Rocinante dag etter dag før Steinbeck reiser avgårde, sjekker og kikker, gløtter på døren og til slutt, der ordene kommer hulter til bulter sier: «Hvis jeg får bli med, sier han, skal jeg gjøre hva som helst. Jeg skal lage mat, jeg skal vaske opp og gjøre alt mulig, og jeg skal stelle godt for deg.... « Eller alt han har pakket; «De overbelastede fjærene stønnet og ga meg mer og mer. Jeg skulle anta at jeg fraktet med meg fire ganger for meget av alt....» Og når avreise nærmer seg; «Etter hvert som dagen nærmet seg, ble min seng og mitt hyggelige hus stadig mer attråverdig og min kone usigelig dyrebar. Å gi avkall på dette i tre måneder for alskens utrivelighet og uhygge forekom meg vanvittig.....»
Nå har jeg tøyd smakebiten langt selv om Mari skriver at her står vi temmelig fritt. Men jeg skal ikke overdrive mer og avslutter med noe fra den siden jeg er kommet til, side 24 – fra den boken som ble hans siste:
«Jeg svingte Rocinante inn på en liten campingplass som staten Connecticut holder, og fant fram kartmappen. Og plutselig ble U.S.A. kolossalt over all begripelse og umulig å overkomme. Jeg lurte på hvorfor i helsike jeg hadde innlatt meg på et foretagende som ikke lot seg gjennomføre. Det var som å begynne å skrive på en roman. Når jeg står overfor den vanvittige umulighet å skrive fem hundre sider, får jeg en avmektig følelse av fiasko og jeg vet at jeg aldri kan greie det. Det hender hver gang. Så skriver jeg litt etter litt en side, så en side til. Et dagsverk er alt jeg tør gi meg selv lov til å tenke på, og jeg ser bort fra den mulighet noensinne å bli ferdig. Slik fortonte det seg nå da jeg så på det kulørte kartet over det uhyre Amerika.».
