Blodleie er tredje bok i en serie på fire bøker med handling på Öland skrevet av den svenske forfatteren Johan Theorin. Den ble utgitt i 2010 og på norsk av forlaget Gyldendal samme år. Den er på 414 sider og eksemplaret jeg har lest ble lånt av biblioteket.
![]()
Jeg har lest de to foregående romanene, Skumringstimen og den andre som jeg skrev om i dette innlegget Nattefokk av Johan Theorin - høy puls uten trening
Blodleiet er et mørkerødt skikt i kalksteinen som etter gammel folketro var forsteinet blod fra kampene mellom trollene inne i berget og alvene ved alvaret. Og like ved det forlatte steinbruddet står et gammelt hus som Per Mörner har arvet og som han flytter til. Det er vår og påske og han har med seg barna Jesper og Nilla som er på besøk hos faren. Nilla er syk og det viser seg at hun har kreft. Like ved er det bygd to nye feriehus og i et av disse bor Vendela og ektefellen Max. Han skriver bøker. Vendela har psykiske problemer, sulter seg og er besatt av løping. Vendelas vokste opp på en fattigslig gård like ved sammen med faren. Hun har stor tro på at alvene finnes og har begynt på en bok om temaet.
Faren til Per er «pornokongen» som har «kunstnernavnet» Jerry Morner. Han har tatt avstand fra farens virksomhet og de har nesten ikke hatt kontakt. Men nå er faren syk og har tatt kontakt med Per. Per finner Jerry i et filmstudio han har drevet sammen med kompanjongen Hans Bremer, klarer akkurat å redde han ut av bygningen før den brenner ned. Under redningen hører han at det er flere i bygningen og ser at en person forsvinner fra brannstedet. Brannen er påsatt og politiet finner etter hvert to lik. Han tar med seg Jerry til Øland.
En annen karakter er den gamle skutekapteinen Gerlof Davidsen som vi også stiftet bekjentskap med i de foregående bøkene. Han har flyttet inn i sommerhytta si. Der finner han dagbøkene til den avdøde kona Ella som han lovet å brenne.
Boken hovedhandling er den påsatte brannen. Men også om Pers forhold til faren og datterens sykdom, Vendelas bardom og hennes sterke overtro og forholdet til Max. Og mere til. Det er vår på Öland, i motsetning til de to foregående romanene som foregikk hhv på høsten og om vinteren.
Jeg synes Johan Theorin skriver råbra. En bare flyter avgårde. Fin handling. Og starten var råbra hva angår spenningen i romanen. Men jeg merket at jeg ikke ble like engasjert i handlingen på slutten.
Det var akkurat som om luften «gikk litt ut av ballongen». Selv om det skal mye til å få meg opp på et slikt spenningsnivå som Nattefokk gjorde, ble dette litt tamt for meg mot slutten. Mulig at mine forventninger var for høye selv om jeg advarte meg selv mot å tro at dette ville bli like bra som jeg opplevde Nattefokk. Men sånn er det noen ganger. Kan også være at jeg har lest så mange gode bøker i det siste at jeg er blitt litt «matlei».