«Myriam var et sånt menneske som trengte å
holde avstand til andre. Hun likte ikke at folk kom henne for nær. Jeg husker
at hun iblant betraktet oss med uro i blikket. I dag er jeg sikker på at det
skyldtes ansiktene våre. En plutselig likhet med fortidens mennesker, en måte å
le på, å svare på, det må ha vært tungt for henne.
Iblant følte jeg at hun forholdt seg til oss som til en fosterfamilie.
Hun var glad for å kunne tilbringe en hyggelig stund med oss, for å kunne sitte rundt bordet og spise sammen, men i bunn og grunn gikk hun og ventet på å bli gjenforent med sine egne.»
Romanen Postkortet ble Anne Berest internasjonale gjennombrudd som forfatter. Postkortet er basert på forfatteren familiehistorie og ble av de mest solgte bøkene i Frankrike i 2021, året den ble utgitt. Romanen ble utgitt på norsk i 2025. Myriam var forfatterens mormor og søsteren til Noémie som er på boken forside.
I 2003 dukket det opp et postkort i postkassen til forfatterens mor:
«Der, blant slike brev man gjerne mottar i
begynnelsen av januar, lå det. Postkortet. Stukket inn blant konvoluttene,
unnselig, som om det hadde gjemt seg for at ingen skulle legge merke til det.
Det
som straks vekket mors nysgjerrighet, var skriften:
en besynderlig, klønete
skrift hun aldri hadde sett før. Hun leste de fire navnene som sto skrevet
under hverandre som en liste.
Ephraim
Emma
Jacques
Disse fire fornavnene
tilhørte mormoren, morfaren, tanten og onkelen hennes. Alle fire ble deportert
to år før hun ble født. De døde i Auschwitz i 1942. Og dukket opp igjen i
postkassen vår sekstien år senere. Mandag 6. januar 2003.
—Hvem i alle dager har sendt
meg noe så fælt? lurte Lélia.
Mor ble veldig redd. Det var
som om noen truet henne, noen som holdt seg skjult i en mørk og fjern fortid.
Hendene hennes begynte å skjelve.
— Se, Pierre, se hva jeg fant
i posten!
Far grep tak i postkortet og
førte det opp til ansiktet for å granske det på kloss hold, men det var ingen
signatur på det, ingen forklaring.
Ingenting. Bare disse
navnene.»
«Nachman ber hele familien om å komme til Palestina for å tilbringe sommeren 1939 der. Men Emma og Efraim har de fryktelige ukene med trykkende ukene hete friskt i minne og foretrekker å bli i det svale huset i Normandie. Dessuten tror Efraim at de vil få innvilget statsborgerskap, og en reise til Haifa vil ikke ta seg godt ut i søknadspapirene.»
Tilbake i Paris sommeren 1939:
«En uke senere begynner Noémie og Jacques på skolen. Noémie
i tredje gym, Jacques i niende. Myriam pendler til Paris for å følge
filosofiundervisningen ved Sorbonne. Emma får fraktet et piano til gården for å
kunne øve. På søndagene spiller Efraim sjakk med lærerinnens mann.
— Det er krig, gjentar
Rabinovitsjene for hverandre, som om ordenes betydning til slutt vil bli
håndgripelig i dette tvers igjennom normale livet.
Enn så lenge er dette bare
ord som brukes i radioen, som leses i aviser, som naboer gjentar for hverandre,
som høres på kafé. 
I et brev til onkel Boris
skriver Noémie: «Men jeg har ikke lyst til å dø. Det er så godt å leve når
himmelen er blå.»
Sånn forløper ukene, i en merkelig stemning, en type alvorsfull sorgløshet som kjennetegner urolige tider, når krigens uvirkelige gny buldrer i det fjerne og en abstrakt masse av falne hoper seg opp ved fronten.»
Bildet på forsiden av boken er av Noémie – Myriam var den eneste av familien på fem som overlevde:
«— Blant Myriams papirer fant jeg noen sider
fra et av Noémies hefter. Hun skriver: «Og resten av verden går sin gang, vi
spiser, drikker, sover, dekker våre behov, og det er alt. Jo da, vi vet at det
kjempes et eller annet sted. Hvilken rolle spiller vel det for meg, jeg har alt
jeg trenger. Nei, men det er sant, de sulter i hjel der borte, sier vi og
stapper i oss de forskjelligste retter. Barcelona igjen, men jeg vil ha musikk,
det er bare å vri på knappen på radioapparatet, og nyhetsoppleseren erstattes av
Tino Rossis herlig smektende stemme. For en suksess. Likegyldige, tvers
igjennom likegyldige. Lukke øynene, naive og uskyldige. Vi fortsetter å prate,
vi roper og skriker og ryker i tottene på hverandre og blir venner igjen, og
imens er det mennesker som dør.»
1940, og familien er fortsatt samlet:
«Familien Rabinovitsj
drar ikke hjem til Paris etter at våpenhvilen inngås 22. juni 1940. I stedet
følger de flukten vestover før de gjør holdt i noen uker i Le Faouét i
Bretagne, i nærheten av Saint-Brieuc. Først synes jentene at strandlukten er
underlig, med alt saltet og tangen og taren. Så venner de seg til den. En
morgen har havet trukket seg så langt tilbake at det ikke lenger kan skimtes.
Jentene har aldri sett noe slikt, de blir stående tause og skue utover.
—
Det er som om havet også er redd, sier Noémie.
Det går noen dager da det ikke kommer aviser, og okkupasjonen av Paris blir uvirkelig, spesielt når man ligger på stranden og nyter solens siste stråler. Med lukkede øyne. Og ansiktet vendt mot havet. Lyden av bølger, av barn som bygger sandslott. Mer enn noen gang gir disse siste augustdagene en ubestemmelig følelse av lykke som oppleves for siste gang. Med sorgløse stunder, uvirksomme timer. En ubehagelig fornemmelse av talte dager, av at det livet man har levd, allerede er tapt.»
Forlagets omtale av Postkortet:
Blant alle nyttårshilsningene dukker det opp et mystisk postkort i postkassen til Anne Berests familie. Kortet har ingen avsender, men den som har sendt kortet, ønsker åpenbart å være anonym. På baksiden står det kun fire navn: Efraim, Emma, Noémie, Jacques. Det er navnene på foreldrene til Annes mormor og to av barna deres. Alle fire døde i Auschwitz i 1942.
Seksten år senere bestemmer Anne seg for å finne ut av hvem som sendte det mystiske postkortet. Undersøkelsene fører henne hundre år tilbake i familiehistorien til de jødiske oldeforeldrene, Efraim og Emma, som reiste fra Russland via Palestina og Latvia og slo seg ned i Paris – før krigen brøt ut og kastet om på hele deres tilværelse.
Ved hjelp av blant andre en privatdetektiv og en håndskriftsekspert
dykker Anne ned i historien for å få svar på spørsmålet om hvem som har sendt
postkortet, men også hvorfor vedkommende har sendt det. Og hvordan kan det ha
seg at mormoren hennes, Myriam, var den eneste som overlevde krigen?