I tillegg til jeg kommer til å huske sommeren 2018 som en uvirkelig sommer på grunn av været her i sør, kommer jeg til å huske at jeg så filmen Sommer 1993. Det ble en sterk filmopplevelse. Ikke fordi det var en dyster film. Men fordi en fikk denne selvbiografiske historien fra barnets perspektiv.
Det var som å gå inn i virkeligheten på grunn av barna i filmen. Utrolig regi. Jeg har lest bøker der handlingen er fra barns synsvinkel. Det er sjelden dette blir vellykket. Men regissøren for denne filmen, Carla Simón har klart det.
At det kom til å bli en sterk og god filmopplevelse, var jeg forberedt på etter å ha lest disse filmanmeldelsene:
Filmmagasinet:«Sommer 1993 lar oss møte førskolejenta Frida som blir sendt fra Barcelona til den sørspanske landsbygda for å bo hos slektninger, en onkel og tante som skal bli hennes nye mor og far. Hun er ikke i stand til å bearbeide sjokket. Her er lite ytre handling, Sommeren 1993 er mest av en nærgående beskrivelse av en tilstand og en sorg, og den nennsomme behandlingen av den.
Jeg tror og håper filmen får et langt liv og at mange ser den. Det eneste jeg hadde glemt var en jakke - det ble kaldt i kinosalen sammenlignet med varmen ute.
Her er traileren til filmen: