Bokelsker og katteelsker; da måtte den herlige boken til Paolo Valentino: Catfulness– Kattens oppskrift på et lykkelig liv, leses. Utgitt i 2016 og på norsk i 2017 av Font forlag som jeg har fått et leseeksemplar fra.
Litt fra forlagets presentasjon av bokenher:
«Katten behersker kunsten å leve bevisst, og har alltid gjort det. I Catfulness byr katten på et syv ukers mindfulness-program for mennesker, illustrert med en rekke sjarmerende fotografier fra dens lykksalige hverdag. Denne inspirerende og bedårende lille boken er blitt en internasjonal bestselger.»
I boken er det katten som har hovedrollen og snakker til oss – fra innledningen:
«Mennesker elsker å skape problemer for seg selv. Jeg ser det hver eneste dag, og det samme gjør alle mine kattevenner. En av menneskets favorittsysler er å finne på mer å sysle med. De er alltid på jakt etter noe annet, som om livet de har ikke er nok. De sier at de leter etter lykke, men vet de hva lykke er?»
Nå er ikke jeg spesielt opptatt av denne flyktige lykken – men det er mange råd fra katten en kan ta med seg. Et råd er ikke å la seg forføre av travelhet:
«Den som har en full avtalebok, som reiser og deltar på tusen sosiale arrangementer, kan virke facinerende, jeg vet det. Til sammenligning kan ditt eget liv – som kanskje ikke er fullt så spennende – virke temmelig kjedelig. Men sannheten er at travelhet egentlig ikke er så interessant. Jeg har få avtaler, alltid de sammen, og lever godt med det.»
Burde vært oppslått på alle kaffemaskiner på arbeidsplasser, der mandag morgen er en konkurranse forkledd som vennlig dialog om alt enkelte har drevet med i helgen.
Jeg hadde katter i mange år– før det ble påvist at datteren min hadde astma. Men jeg har ikke oppgitt å kunne skaffe meg en katt igjen – transportkasser mv står på loftet og venter på den neste. Her er noen bilder av kattene jeg hadde:
