Privat foto
«Asfalten skar gjennom landet som et arr, et langt og mattsvart brannsår. Ennå sitret ikke luften, men sjåføren visste at det ikke var lenge igjen: Det sviende lyset, heteflimmeret langt der fremme, hvor den blå himmelen hamret ned på jorden. Han rettet på solbrillene og kastet et blikk i det store speilet over frontruten. Der så han hele bussen og alle passasjerene. I tretti år hadde han sett alle slags folk i det speilet: de søte jentene og de nedbrutte mennene, fyllikene og gærningene, de storbrystede kvinnene med røde, rynkete spedbarn. Sjåføren kunne lukte trøbbel på en mils avstand; han visste hvem som hadde det greit og hvem som var på rømmen.
Sjåføren så på guttungen.
Han så ut som en rømling.»
Sitatet over er første avsnitt i boken jeg skal begynne å lese – en krimbok fra egen bokhylle. Veldig god sier han som nettopp har lest den.
Selv om lyset er på vei tilbake, er ikke energien på topp til å lese bøker om ettermiddagene og kveldene. Enda noen måneder til det er vår. Lengter...
Januar forsvant før jeg hadde fått sukk for meg. Hjernecellene har fått svingt seg på jobben denne måneden også, og hjernen har behov for hvile når jeg er hjemme. I tillegg til å lese i Alf Prøysens Lørdagsstubber ble det bare fem leste bøker i januar. Det viktige er at fire av bøkene er fra egen bokhylle.
Link til innlegg om bøkene jeg leste i januar: