Privat foto
«Det var mange bøker i i skulebiblioteket, men de beste var utlånt nesten støtt. Iallfall var dom bestilt før a Hilma kom så langt som bort att katetret hass Brekkestøl for å vælja ut litteratur oppi Skredderbakken. Det var et evig mas i frikvarteret hår eneste fredag da dom skulle bytte bøker. - Je ska ha «Frøken Detektiv» etter a Karen! Itte sæint, Karen? Joda, sa a Karen, - og så ska je ha «Præriens hvite rose» når a Nancy er ferdig med den!»
Smakebiten denne gangen er fra en kortnovelle som ble publisert 13. september 1952:Stanley og Livingstone med sirup på, en av 52 kortnoveller publisert det året. Mer om boken Lørdagsstubber av Alf Prøysen, etter min mening en kulturskatt, kan du lese her;
Alle skal låne bøker sier lærer Brekkestøl, det er en skam å komme hjem fra skolen på fredag uten ei lånebok i ryggesekken:
«Hu brydde seg ittno større om å læsa, hu Hilma. Når freda’n kom så sto hu ei stund og rote i glasskapet iblæint de bøkene som ingen lånte, og sa tok hu den tynneste. Eller hu tok ei med mange bilder i, så han Erling bror hennes skulle få noe å sjå på. Sist hadde hu fønni ei som hette «Stanley og Livingstone», det var itte mange bilder i den, men hu Hilma kom i hau noe om en misjonær som Brekkestøl hadde fortalt om, og det var godt å veta litt om handlinga for det hendte at Brekkestøl kom med stikkprøver for å høre om onga hadde lesi de bøkene dom lånte.
Hu hadde gjort slik mange gonger og vøri heldig, a Hilma og det hadde hu vel vøri nå og, men han Vesle-Jon sette en stopper for det.»
Han Vesle-Jon laget vei i vellingen med sirupskiva.... novellen slutter slik:
«Da a Hilma kom att, vart det huskestugu. Hu Hilma græt, kaste seg på senga og skreik at hu torde itte gå på skulen om freda'n. Mor hennes brukte kjeft for at hu Hilma itte hadde lagt boka oppi skatollskuffa, og når far hennes kom att ifrå arbe om kvelden, så vart 'n «Stanley» både snudd og endevendt for å finna en løsning på problemet med sirupskiva hass Jon. Men noen løsning fant dom itte. Hu Hilma la seg sjuk når freda'n kom, men det kom en fredag tel og da måtte hu fram tel katetret med boka.
Nå var det heldigvis slik at Brekkestøl skulle på styremøte den freda'n, så han fekk itte tier tel å bla igjønnom bøkene og sjå etter fettflekker, han ba onga setta bøkene på plass i glasskapet. Hu Hilma putte boka si innerst i øverste hylla der hu fant a, og var så gla som hu aldri hadde vøri i sitt liv.
Men hår eneste fredag i alle år etterpå greide hu itte å eta skulematen sin. Hu var så livende redd noen skulle låne den boka. Og når eksamensdagen kom og Brekkestøl sto med sølvvasegave og tårer i auom og takke onga for godt samarbeide, og sa dom skulle synge «Vi vandrer med freidig mot» for siste gong, da var det a Hilma som sang høgest.
For i fire lange år hadde itte en eneste elev lånt «Stanley og Livingstone» med sirup på!»
