«På stille ettermiddager i brorens leilighet tenkte Jeevan ofte på hvor menneskelig storbyen var, hvor menneskelig alt var. Vi beklaget oss over hvor upersonlig den moderne verden var, men det var løgn, syntes han nå, den hadde aldri vært upersonlig i det hele tatt. Det hadde alltid eksistert en enorm, skjør infrastruktur av mennesker som arbeidet ubemerket rundt oss, og når folk slutter å gå på jobb, går hele systemet gradvis i stå og stopper opp. Ingen leverer drivstoff til bensinstasjonene eller flyplassene. Biler strander. Fly kan ikke fly. Lastebiler blir stående på utkjøringsstedet. Mat når ikke frem til byene, matbutikker stenger. Næringslokaler blir lukket og deretter plyndret. Ingen kommer på jobb på kraftanleggene eller understasjonene, ingen fjerner trær som faller over strømledninger. Jeevan sto ved vinduet da lysene slukket.»
Det er fem dager etter at den store katastrofen har inntruffet Toronto og resten av verden. Jeevan Chaudhary, tidligere paparazzi og kjendisjournalist, er i leiligheten til broren Frank. Det var dit han gikk etter at han i teatret prøvde å redde skuespilleren Arthur Leander som fikk hjerteinfarkt under en oppsetning av Kong Lear, der Jeevan var publikum. Skuespilleren dør, men dette var det som fikk Jeevan til å forstå at han er på rett vei i livet ved å utdanne seg til ambulansemedarbeider. Ved det kan han ta et skritt frem i livet.
Men slik går det ikke. For på vei til brorens leilighet får Jeevan en telefon fra en venn, legen Hua som jobber på Toronto General. Hua kan fortelle at influensaviruset Georgia er kommet til Canada med et fly fra Moskva. 99% av jordens befolkning skal etterhvert dø av viruset. Det tar bare 48 timer fra en blir smittet til en dør. Jeevan er en av de får som overlever. Først og fremst på grunn av denne advarselen fra Hua. Samfunnet bryter sammen, og denne dagen starter en ny tidsregning
Forfatteren tar oss 20 år frem i tid. En teatertrupp, reiser rundt i USA og spiller Shakespeare stykker. Fordi overlevelse ikke er nok. Samfunnsfunksjonene er forsvunnet, og folk bor rundt omkring i små samfunn. Selv om det kaoset som oppstod da katastrofen var et faktum, ville tilstander med plyndring, vold og drap, er det ikke trygt å reise rundt slik. I et av samfunnene møter de mennesker som har samlet seg om Profeten. Han som har fått folk til å tro at katastrofen var varslet i Bibelen. Som bruker vold for å nå mål de setter seg.
Romanen Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel ble utgitt i 2014 og på norsk i 2016. 377 sider og eksemplaret jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Den er kategorisert som science fiction, postapokalyptisk, endetidsroman og dystopi, dog ikke så mørk som det er vanlig at slike romaner bruker å være. En roman som ikke spesielt henvender seg til unge lesere.
Jeg er enig at den ikke er så mørk og dyster som dystopier bruker å være. Det har å gjøre at forfatteren flytter seg i tid. Fra før katastrofen er et faktum til i år 20 etter katastrofen. Omhandler mange personer med forbindelseslinjer.
Romanen fikk meg til å reflektere over alt vi i de moderne samfunn tar for gitt, og som forsvinner når katastrofen rammer samfunnet. Mange ønsker seg «tilbake til naturen». Jeg er ikke en av dem. En av de som ikke har «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» som favoritt TV-program. Av mange årsaker setter jeg pris på samfunnet vi lever i selv om jeg synes at vi bør ta bedre vare på naturen. At samfunnet på enkelte områder er på vei i feil retning.
Romanen har fått gode kritikker. Jeg er mindre begeistret for den enn kritikerne. Klarer ikke å ta frem de store superlativene om min leseopplevelse. Det har mest med å gjøre at den er i en sjanger som i utgangspunktet ikke fenger meg. Jeg klarer ikke å la være å overse det som jeg synes virker urealistisk. Tror at viljen til helt å leve seg inn i historien er en fordel. Den manglet hos meg til tider under lesingen.