Novellesamlingen av Kjell Askildsen, En plutselig frigjørende tanke, er helt klart forskjellig fra den jeg leste tidligere denne måneden:
En plutselig frigjørende tanke ernoveller i utvalg utgitt i 1987. Det er noveller fra samlingene Heretter følger jeg deg helt hjem (1954), Kulisser(1966), og Ingenting for ingenting(1982). I tillegg er begge novellene nevnt ovenfor med. Novellen En plutselig frigjørendetanke var på det tidspunkt ikke tidligere publisert. 222 sider med tilsammen 13 noveller.
En av novellene er Heretter følger jeg deg helt hjem, fra debutboken med samme tittel. Boken som laget så stor ståhei i Mandal som han forteller om til van der Hagen. Novellen har et erotisk innhold, men det er ikke mye å skrike opp om tenker jeg mer enn femti år etter. To ungdommer som treffes i skogen, og gutten på seksten år debuterer seksuelt med en litt eldre jente.
Novellen Ingrid Langbakke var vel den novellen som gjorde mest inntrykk på meg av novellene jeg ikke har lest tidligere. Det er også den lengste novellen. Den handler om et ektepar og deres tenåringsdatter. De bor på et lite gårdsbruk. Moren er hjemmeværende. Faren er begynt å jobbe på anlegg for å endene til å møtes. Han ukependler. Denne endringen i livet endrer han som person. Ekteskapet skranter. Moren ønsker seg ut i arbeidslivet. Faren tar dette som et nederlag. Misstemningen gjør det utrivelig for tenåringen som får alt som skjer med seg, og mener at faren er urimelig mot moren.
Den siste novellen er En plutselig frigjørende tanke som starter slik:
«Jeg bor i en kjeller; det er i enhver forstand et resultat av at
det er gått nedover med meg.
Rommet har bare ett vindu, og bare øverste del av det ligger
over fortauet; det gjør at jeg ser verden utenfor nedenfra.
Det er ikke store verdenen, men den føles ofte stor nok.
Jeg ser bare bena og underkroppen på de som går forbi på
fortauet på min side av gata, men etter å ha bodd der i fire
år, vet jeg i de fleste tilfeller hvem de tilhører. Det skyldes at
det er lite trafikk; jeg bor nesten innerst i en blindgate.
Jeg er en fåmælt mann, men det hender at jeg snakker med
meg selv. Det jeg sier da, synes jeg er nødvendig å få sagt.
En dag jeg stod ved vinduet og nettopp hadde sett underkroppen
til gårdeierens kone gå forbi, følte jeg meg plutselig
så ensom at jeg bestemte meg for å gå ut.
Jeg tok på meg skoene og frakken og la lesebrillene i frakkelommen,
for alle tilfellers skyld. Så gikk jeg ut. Fordelen ved
å bo i en kjeller er at du går opp når du er uthvilt og ned når
du kommer trett hjem. Det er nok den eneste fordelen.»
På en benk i parken møter han en gammel mann på sin egen alder. Det er møtene med denne mannen som gir han en plutselig frigjørende tanke. Den kom plutselig på meg som leser også.
Noe av det fineste med boken til van der Hagen er der Askildsen snakker om det å være forfatter, hvordan han bygger opp en novelle setning for setning og hva han synes om det han selv har skrevet. Selvsagt husker jeg noe av det. Også at han bodde i en slik i en kjeller de årene han ikke hadde det bra med seg selv. Men når jeg leste novellesamlingen skulle jeg ønsker jeg kunne slå opp i boken og lese om igjen det han sa om novellene. Men dessverre, boken er levert tilbake til biblioteket. Uansett, det er mange fine noveller i samlingen og de er fortsatt lesverdige.
Novellesamlingen har jeg lånt av biblioteket. Der har jeg også lånt novellesamlingene Et stort øde landskap (1991) og Hundene i Tessaloniki (1996) som etterhvert skal leses.