Forlaget Vigmostad Bjørkes presentasjon av romanen Lukk øynene (Bird Box) av Josh Malermann finner du her der forfatteren er presentert slik:
«Josh Malerman bor i Michigan, USA. Han er vokalist og tekstforfatter i bandet The High Strung. Lukk øynene er hans første roman. Boken er solgt for oversettelse til en rekke land, og Universal Studios har sikret seg filmrettighetene.»
Romanen ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015. Den er på 300 sider og jeg fikk spørsmål om å lese den i en e-post med overskriften «Oppdag ny påskekrim». Det er ingen krim, men det er en spenningsroman som jeg ser er plassert under kategorien thriller. Jeg takket ja til et lesereksemplar og har nå lest romanen.
Det var da jeg leste Anitas omtale boken på sin blogg Artemisias Verden, bl a om at den var en dystopisk grøsser, at jeg forstod at jeg hadde takket ja til en bok som er i en sjanger jeg ikke liker å lese. Det kan jeg kun ta skylden for selv, jf at forlaget i sin e-post viser til Veien (The Road) av Cormac McCarthy. Den har jeg lest for en del år tilbake. Selv om Veien var en spennende bok, var heller ikke det en bok jeg gjerne leser. Jeg fant den på et hotell i Tyrkia og leste den av mangel på annet å lese. Romanen til McCarthy er filmatisert.
Lukk øynene har helt klart kvaliteter jeg tror mange lesere vil falle for. Anita er en av mange som likte romanen – link til omtalen hun har skrevet.
Romanen fenget ikke meg og det har med at det er en dystopi. Jeg klarer ikke å leve meg inn i slike historier. «Du eier ikke fantasi» sa tenåringen til meg i går da jeg sa det. Fantasi har jeg, men det går en grense for hvor langt den rekker.
Slik jeg oppfatter Lukk øynene foregår handlingen i USA i byen Detroit. Der har Malorie vært innesperret i et hus med to barn på fire år. Årsaken er at det finnes skapninger som gjør at menneskene blir gale dersom de ser på dem. Galskapen medfører at menneskene dreper andre og deretter seg selv. Løsningene for de som har overlevd er å leve i skjul innendørs og blende for vinduene. Når en er ute må en ha bind for øyene.
Malorie har nå funnet at tiden er inne får å dra bort fra huset. Et hus hun i begynnelsen levde sammen med flere mennesker. Hun og barna drar med en robåt ned elva. Malorie ror og barna har som oppgave å lytte. Å lytte har vært det viktigste barna har lært i de årene de har levd.
På turen nedover elva tenker Malorie på det som skjedde frem til hun og barna ble alene i huset. En dyster historie. Dessverre ikke slik at jeg klarte å leve meg inn i skjebnen til det menneskeheten utsettes for av skapningene som nå har overtatt jorden. Men det er greit, jeg har endelig en gang slått fast at jeg må lese omtaler av bøker bedre før jeg takker ja til dem.
