Det var smart at jeg skrev at Ida Jacsons faktabok: Morfar, Hitler og jeg, «mest sannsynlig» blir årets bok for meg, fordi romanen jeg leser nå, Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen, den er minst like god. Og det mener jeg selv om jeg bare er kommet til side 58.
Anita som har bokbloggen Artemisias verdenskrev dette innlegget etter å ha lest boken:Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen. Begeistret Bokanmeldelse.
I innlegget til Anita kan du lese mer om boken eller her hos forlaget Mer om min leseopplevelse mv kommer i et senere innlegg.
Her er en smakebit:
Andreas, som hjemme i Tyskland har en kjæreste som han tenker mye på, Elisabeth, har bestemt seg for å desertere fra slagskipet imens de ligger i Fættenfjorden i Trøndelag, vinteren og våren 1942. Komme seg over svenskegrensen. Han vil ha med seg kameraten Fritz, men flykter alene. Andreas blir tatt og ført tilbake til skipet der han henrettes. Dette beskriver forfatteren ved å bruke tre stemmer, Dieter, Andreas og Fritz. Det er formen hun har valgt som gjør at denne romanen blir så virkningsfull for meg:
«Dieter: Endelig en henrettelse om bord. Nå skal han få, feige faen, tenk å rømme fra Tirpitz! Enda godt grensevaktene våre tok ham.
Andreas: Bak meg har jeg en madrass, og plutselig skjønner jeg det. Den er ikke der for å gjøre fallet mitt mykere, den skal hindre at kulene rikosjetterer og treffer eksekusjonspelotongen. Elisabeth!
Fritz: Andreas ble senket i sjøen i går. Kroppen i vannet. Ingen seremoni, bare stillhet, skjult av sorg og skrekk. Vi fikk se hva de er villige til om vi ikke lystrer...Lurer på hva offiserene kommer til å skrive til Andreas’s mor og Elisabeth.»
