Jeg søker etter bøker som gir meg motstand – der jeg blir utfordret. Gjenkjennelse er også et stikkord. Men bøker som får meg til å løfte blikket og gir meg nye tanker er også viktig. Som kan bryte fastlåste tankemønstre eller motsatt: samle løse tråder. Det må være en form for kjemi mellom meg og boken – en «netto pluss» for å kunne konkludere med at jeg har hatt en god leseopplevelse.
Det som kan være vanskelig er det å finne ut hva det er med den konkrete boken som gjør at jeg har en netto god leseopplevelse. Men puslespillet er i ferd med å ta form.
Jeg har lest en roman skrevet av forfatteren Jan Kjærstad. Det ble ingen god leseopplevelse som jeg skriver i blogginnlegget. Men Jan Kjærstad sa noe i et intervju med Hans Olav Brenner som var en slags døråpner til en forståelse for hva som trigger meg mest i bøker.
Det Jan Kjærstad sa til Hans Olav Brenner og som er skrevet om i Brenners bok Om å skrive – en av de viktigste bøkene jeg har i bokhylla - var:
«Jeg tror man diskuterer på feil plan når man etterlyser troverdige romanpersoner. Det er jo det man alltid jobber med som forfatter, du forsøker hele tiden å gjøre personene dine voluminøse, som jeg har kalt det, heller enn å gjøre dem flate eller runde. Men alle vet at enhver romanfigur er og blir steindød. Zadie Smith skrev en dobbeltkronikk i The Guardian som jeg er veldig fan av. Hun skrev at vi må tørre å si at forfatteren bare gjør femti prosent av arbeidet, og de siste femti må gjøres av leseren. Og det er det mange lesere som ikke vil høre. De vil bare legge seg på ryggen og bli feid over historien og karakterene. Jeg tror at når en karakter får liv i en roman eller en novelle, skyldes det som oftest leserens meddikteriske kraft. «
Jan Kjærstad er fan av dobbeltkronikken til Zadie Smith – jeg er fan av Hans Olav Brenner, boken hans og det Jan Kjærstad uttrykte til Brenner i intervjuet. Jeg har sitert og vist til dette flere ganger i blogginnlegg fordi det var en puslebit i puslespillet jeg forsøker å legge for å finne et mønster i hva det er i en bok som gir meg en god leseopplevelse. I går fant jeg en puslebit til – i boken til Orhan Pamuk: Andre farger:
Andre farger av Orhan Pamuk er en essaysamling med selvbiografiske tekster, politiske analyser og diskusjoner om østlig og vestlig kunst. En bok jeg rasket med meg da jeg var innom biblioteket i går. Men allerede etter å ha lest forordet forstod jeg raskt at dette er en bok som boken til Brenner – en bok jeg må eie.
At jeg må eie den ble stadfestet etter at jeg hadde lest første kapittel – så nå er boken kjøpt og kommer i postkassa om noen dager. Jeg har ingen garanti for at resten av boken gir meg like mye, men i kapitlet Den underforståtte forfatter skriver han noe av det samme som Jan Kjærstad sa til Brenner – uttrykket «den underforståtte leser»:
«Dette kan jeg best illustrere ved å ta begrepet «den underforståtte leser», som ble fremsatt av litteraturkritikeren og teoretikeren Wolfgang Iser, og vri på det til det passer mitt behov. Iser utviklet en glimrende, leserorientert litteraturteori. Han hevder at meningen i en roman vi leser, ikke bare ligger i teksten, og heller ikke bare i konteksten den ble skrevet i, men et sted midt imellom dem. Han hevder at bokens mening først trer frem idet boken leses, og når han taler om den underforståtte leser, tildeler han følgelig leseren en uunnværlig rolle. «
En bit i puslespillet falt på plass - denne puslebiten ligner veldig på det Jan Kjærstad kalte den «meddikteriske kraft».
Problemet slik jeg ser det er at mange forfattere ikke gir leseren rom – de er så opptatt av å fylle boken med ord at de rett og slett skviser meg som leser ut. Det er ikke plass for at jeg kan tillegge egne tanker. Jeg er ikke opptatt av å bli underholdt når jeg leser – bøker er ikke tidtrøyte for meg. Bøker som river og sliter i meg, utfordrer meg. Det er de beste bøkene for meg. Men den som første gang ga meg den forståelsen – Jan Kjærstad – hans bok fant jeg ikke kjemien med. Kanskje det er slik med andre bøker Orhan Pamuk har skrevet – Andre farger blir den første jeg leser skrevet av forfatteren.
Nå gleder jeg meg til å få boken til Orhan Pamuk i posten. Kanskje det ligger flere puslebiter i boken – kan den bli en like viktig bok for meg som boken til Brenner - jeg er optimistisk etter å ha lest første kapittel.
Antar det er denne boken The Implied Reader (1978) av skrevet av Wolfgang Iser Orhan Pamuk viser til – selvsagt finner jeg den ikke oversatt til norsk. Sånn er det å være en minoritet hva angår språk. Synd – jeg synes det er slitsomt å lese engelsk og er redd for - og vet - at jeg mister detaljer. Boken til Iser virker å være interessant:
«Like no other art form, the novel confronts its readers with circumstances arising from their own environment of social and historical norms and stimulates them to assess and criticize their surroundings. By analyzing major works of English fiction ranging from Bunyan, Fielding, Scott, and Thackeray to Joyce and Beckett, renowned critic Wolfgang Iser here provides a framework for a theory of such literary effects and aesthetic responses. Iser's focus is on the theme of discovery, whereby the reader is given the chance to recognize the deficiencies of his own existence and the suggested solutions to counterbalance them. The content and form of this discovery is the calculated response of the reader -- the implied reader. In discovering the expectations and presuppositions that underlie all his perceptions, the reader learns to "read" himself as he does the text.»
