Jeg fikk lest en del bøker i ferien, men kun to bøker etter at jeg begynte på jobb igjen 18. august. Dersom det fortsetter i dette tempo blir det ikke mange bøker jeg får lest ferdig fremover. Jeg har ikke hatt verken lese- eller skrivevegring; det bare ble slik.
Bilder av omslagene over og link til innleggene nedenfor.
I dag avsluttet jeg en bok av Håkan Nesser. Boken, farvel til Barbarotti, forsterket at Håkan Nesser er en av mine favorittforfattere. Som den mannen skriver! Innlegg kommer etterhvert.
Jeg savner å kjenne at jeg utvikler meg på det å skrive innlegg om bøkene jeg har lest. Synes generelt jeg drar med meg for mye av det språket jeg bruker på jobben – det er vanskelig å frigjøre seg fra det. Men sånn er det når en sitter i åtte timer fem dager i uka og leser og skriver et formalistisk språk. Det er en av mange yrkesskader jeg har. Det er også grenser på hvor mye tid jeg kan bruke på å skrive om bøkene.
Jeg forsøker jeg å se det positive i at jeg faktisk har mulighet til å ta meg tid til å lese bøker og skrive om leseopplevelsene. Samtidig ønsker jeg meg mer tid. Men når jeg ønsker meg mer tid til å lese, kommer jeg nok heretter til å tenke på det Finn Skårderud skriver i sin bok Uro – en reise i det moderne selvet:
«Jeg har forstemmende dårlig tid, men mye av det er faktisk en god dårlig tid. Jeg innser at jeg er privilegert. Jeg sammenligner meg med noen av mine pasienter. De har forstemmende god tid, og det er en dårlig god tid. D sier ar han har de røde trafikklysene som sine beste venner. De hjelper han å bruke opp mer av den dårlige gode tiden.»