En drøm eller et mål jeg har, er en gang å delta på en fotosafari til «moskusmekka» Dovre som fotoamatørene jf denne reportasjen med dato juli 2014: Duften av Moskus har deltatt på.
Moskusen som levde i Norge under siste istid døde ut for omtrent 30 000 år siden. Første gang dyr ble hentet fra Grønland og satt ut på Dovre var i 1932, men disse ble utryddet under 2. verdenskrig. Stammen som lever på Dovre i dag ble satt ut i årene 1947-1953. Det å få se urdyret hadde vært flott. Ikke minst å klare å få tatt et lignende bilde som dette:
Fotokilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Muskox
Norge okkuperte Øst-Grønland i 1931, og det var i den forbindelse Helge Ingstad reiste til dit som sysselmann i 1932. Danmark bragte spørsmålet inn for den internasjonale domstolen i Haag, og i 1933 falt dommen: Det var Danmark som hadde rett på hele Grønland.
Helge Ingstad skriver om sitt første møte med urdyret i innledningen til boken Øst for den store bre utgitt i 1935 – han ankommer med en ishavsskute. Jeg synes han var fantastisk flink til å beskrive sine naturopplevelser:
«Den ene moskusoksen følger kystlandet som løfter sig i terrasser bortunder brattfjellet. Maskinmessig siger den avsted, oppover sandhauger, nedover sandhauger, tvers gjennem elvefar og storstenet, vanskelig ur. Det hele koster den likesom ingenting, enda den er slik et bjerg av kjøtt og knudret på alle måter. Gammel er den nok også, ja en veteran. Det ene hornet er vekk, om skuldrer og nakke velter manken sig som en diger pukkel, mens buk-raggen henger ned som et frynset teppe og nesten soper jorden. I denne flom av hår og ull blir ben og hode omtrent borte, slik at dyret mest ligner en svart, overgrodd
stein.
Mangt og meget har nok hendt denne oksen siden den for år tilbake kom til som en ullen liten kalv og en solfylt maidag trippet omkring i lyng og sne. Langveis har den flakket langs Grønlands kyster, over de blånende fjell, inn gjennem de dype gressrike daler like opp mot innlandsisens brem. Engang var den vel leder av moskusflokken, en staselig høvding med stort følge av okser, kalver og kyr. Men vintrene gikk, og så hendte det en høst i brunsttiden at den kjempet sin siste forbitrede kamp mot en av de unge, sprekere oksene, — og tapte. Nu er den bare et gammelt dyr, som bannlyst søker sine ensomme veier.»
Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten
