I 2014 er det 100 år siden Tove Jansson (1914-2001) ble født. Det feires i Sverige og Finland.
Det var en artikkel jeg fant på NRK.no som fikk meg til å kjøpe klassikeren Alice i Eventyrland skrevet av Lewis Carroll (1832-1898), pseudonym for Charles Lutwige Dodgson – en bok illustrert av Tove Jansson:
Boken redaktør Johanne Askeland Røthing i Aschehoug fant i den myteomspunne bokhandelen Shakespeare and Company i Paris, var en engelsk utgave fra 2008, og er en av bestselgerne deres.
I 2014 ble boken med Tove Janssons tegninger utgitt for første gang i Norge med Zinken Hopps (1905-1987) oversettelse fra 1946. Alice i Eventyrland kom ut første gang i 1865. Jeg synes selv at jeg har kjøpt en godbit.
Første gang jeg leste boken var da jeg kjøpte den til datteren min og leste den for henne. Denne utgaven fra 2003 skal jeg komme tilbake til i et eget innlegg. Men først skal jeg lese den om igjen slik jeg nå har gjort med boken illustrert med Tove Janssons tegninger. Gleder meg til å se hvilke forskjeller jeg synes det er mellom bøkene.
Boken regnes boka som et mesterverk i sjangeren «drømmelitteratur» - en i utgangspunktet absurd fortelling om Alice som hopper etter en kanin ned i et kaninhull en dag hun sitter sammen med søsteren sin og kjeder seg:
«Alice begynte å bli trett av å sitte sammen med storesøster ute på bakken og ikke gjøre noen ting. Av og til hadde hun kikket i boka som storesøster leste i, men det var ikke noe moro, og ikke noen bilder i den. «Og hva skal en med bøker med ikke noe moro og ikke noen bilder,» tenkte Alice.»
Kjede seg gjør hun ikke når hun kommer til eventyrland. Her møter hun alle slags skapninger og hun må ned i størrelse for å passe inn i den verden hun kommer til.
Historien er absurd, men bruker man fantasien sin kan man kjenne igjen karakterer, holdninger osv i vår virkelighet. Her er det mye å le av.
Her er noen av illustrasjonene til Tove Jansson med tekst fra boken - mine egne bilder:
Fra kapitlet «Kålormen gir råd»:
«Kålormen og Alice så tause på hverandre en stund. Til slutt tok ormen pipa ut av munnen og snakket med henne i en slepende og søvnig tone;
«Hvem er du?» spurte kålormen.
Det var ikke noen hyggelig måte å begynne en samtale på, og Alice svarte nokså sjenert: « Jeg, jeg vet virkelig ikke herr Orm, - ikke akkurat nå. Jeg vet hvem jeg var da jeg stod opp i morges, men jeg tror jeg er blitt forandret mange ganger siden da.»
Fra kapitlet «De gale har det godt»:
«Det stod et bord under trærne foran huset, og haren og hattemaker Mathias satt der og drakk te. Mellom dem satt en mus og snorket, og de andre to hadde albuene på bordet og snakket sammen over hodet til syvsoveren. «Det kan ikke være hyggelig for ham i midten», tenkte Alice. «Men han sover jo, så jeg antar han ikke tar seg nær av det. «
I samme kapittel blir Alice fortalt historien om tre jenter som bodde på bunnen av en brønn:
«Hva levde de av?», sa Alice som alltid var interessert i mat og drikke.
«De levde av sirup,» sa syvsoveren etter å ha tenkt seg om et øyeblikk.
«Det kunne de ikke ha gjort,» sa Alice varsomt. «Du skjønner vel at da ville de blitt syke.»
«Det var de,» sa syvsoveren, «skrekkelig syke.»
Alice prøvde å tenke seg hvordan det ville være å leve på en så underlig måte, men hun klarte det ikke. Så spurte hun videre: «Hvorfor levde de på bunnen av en brønn?»
«Vil du har mer te, «spurte haren og var høflig.
«Jeg har ikke fått noe te før,» svarte Alice fornærmet, «så jeg kan ikke drikke mer.»
