Lørdag 29. mars 2013 leste jeg en anmeldelse i DN skrevet av Ola A. Hegdahl om Naboens sønn, krimdebuten til den israelske forfatteren Dror Mishani. Jeg kastet meg over PC’n og bestilte den på biblioteket. Nå er den lest og i morgen tidlig leveres den tilbake slik at andre kan kaste seg over romanen. Dette er krim som jeg liker!
På bokomslaget står det at Dror Mishani (f.1975)er forfatter og redaktør. Naboens sønner hans første bok om politietterforskeren Avraham Avraham. Romanen utgitt i 2011 var på kortlisten til CWA International Dagger Awards i 2013 og kåret til beste oversatte krimroman 2013 av Svenske Deckarakademin. Den er utgitt på norsk av forlaget Gyldendal i 2014 og er på 327 sider.
Handlingen foregår i Holon, en forstad til Tel Aviv. Det er normalt lite action på vaktene til Avraham Avraham (Avi). Ti over seks en onsdag ettermiddag møter Hanna Sharabi opp som den tredje moren med bekymring for en av sine håpefulle. Den første meldte om sønnen som var banket opp utenfor skolegården. Den andre ville at politiet skulle skygge datteren. Hanna Sharabi fordi sønnen Ofer på seksten år ikke var kommet hjem etter at han forlot hjemmet for å gå på skolen onsdag morgen.
Avi innleder samtalen med å stille henne spørsmålet om hvorfor det ikke finnes krimromaner på hebraisk, som bøkene til Agatha Christie og Menn som hater kvinner. Etter at Hanna Sharabi har svart at hun ikke har så mye greie på bøker sier Avi:
«Det skal jeg si deg. Det er fordi vi ikke har slike forbrytelser her til lands. Hos oss er det ingen seriemordere, vi har ingen kidnappinger, og det er ingen voldtektsforbrytere som kaster seg over kvinner på gaten. Hvis det begås en forbrytelse hos oss er det som regel naboen, onkelen eller bestefaren som står bak, og det trengs ingen kronglete etterforskning for å finne ut hvem som gjorde det, og dermed løse mysteriet. Hos oss er det rett og slett ingen mysterier. Forklaringen er alltid den enkleste forklaringen. Det jeg vil ha sagt, er at etter min mening er risikoen for at det skal ha skjedd noe med sønnen din, veldig liten...»
Etter en samtale med henne der han gir henne råd om å ringe litt rundt og ta kontakt dersom det skjer noe mer, eller Ofer ikke dukker opp i løpet av kvelden/natten, går hun hjem. Vurderingen han tar og det han sa til moren om krimromaner denne ettermiddagen, angrer han veldig på i dagene som kommer. For Ofer dukker ikke opp og det er få spor etter han.
Torsdagen blir som et mareritt for etterforskeren der han opplever at det meste er utenfor hans kontroll. Når etterforskningsgruppen har møte på fredag forsøker han å snakke bort årsaken til den dårlige samvittigheten han har overfor familien Sharabi. Ilana, hans nærmeste leder, tar Avi til side etter møtet og sier at han ser helt knekt ut:
«Jeg synes du ikke du skal ta det med onsdagskvelden så tungt. Du fattet en beslutning som kanskje var riktig, kanskje ikke, men i en større politimessig sammenheng kan man både forstå den og rettferdiggjøre den. Det er uansett ingen grunn til å fortvile. Du har en komplisert etterforskning som skal håndteres i en fart, og jeg må be deg være fokusert og klar i hodet. Har du lyst på kaffe? Vi har ti minutter på oss.
Han stirret måpende på henne. ‘Klar i hodet?’
Ja, klar i hodet. Hvorfor ikke? Det nytter ikke å gjennomføre en etterforskning med skyldfølelse, og vi vet ikke engang om vi har noen grunn til å ha skyldfølelse. Jeg vet du kan klare det. Såpass godt kjenner jeg deg.»
Læreren Ze’vs Avnis bor i samme boligblokk som familien Sharabi:
«Straks Ze’vs så patruljebilene som stod parkert utenfor huset, skjønte han hvorfor. Det var en magefølelse, en sviende skarp erkjennelse dypt inne i han. Han viste også at han var parat, men viste ikke hva.»
Han viser stor interesse for etterforskningen og opplever at politiet ikke viser han den interesse som de burde. Bl a at han under samtalen med politiet ikke får sagt alt han har på hjertet. Han kjenner Ofer fra han hadde privattimer med gutten i engelsk og forteller at Ofer var en snill og stillferdig gutt. Ze’vs forsøker å få kontakt med politiet, bl a ved at han deltar i en leteaksjon som er igangsatt etter at han ringte inn anonymt til politiet og fortalte at liket til Ofer var å finne i sanddynene. Men politiet finner ikke Ofer.
Ze’vs ønsker å bli forfatter. Men har frem til nå ikke skrevet noe. Han har vært deltaker i en workshop i fire uker som har som mål at deltakerne skal lære seg å skrive, men lederen for workshopen påpeker at han ikke kan lære dem å skrive litteratur. Den kvelden Ze’vs får en idé om hva han kan skrive, nevner lederen igjen boken som inneholder Frantz Kafkas brev faren sin slik:
«Det er et brev som Kafka skrev til faren i 1920, tror jeg det var, eller 1919, noen år før sin død, og som aldri kom til faren. Tenk på det, et av historiens største kunstverker ble ikke skrevet som litteratur, men som brev som skulle nådd frem til bare én leser, som heller ikke fikk lest det. Det svimler for meg hver gang jeg tenker på det. Slik skulle jeg gjerne ha skrevet selv, selv om teksten min bare hadde én adressat, som jeg gjerne ville sette en støkk i. Det åpner med ordene; ‘Du spurte meg nylig hvorfor jeg sier at jeg er redd for deg’. Herlig ikke sant?
Akkurat da dukket de første ordene opp.
Det som hadde vært der om ettermiddagen, kanskje de siste dagene, en ide som ennå ikke hadde funnet ord, som et spedbarn som ennå ikke hadde lært å snakke, avtegnet seg plutselig som klare ord, som bare måtte festes til papiret.»
Det tar flere uker før saken oppklares. Vi får oppleve saken sett fra Avis’s og Ze’vs synsvinkel. To personer som tar valg jeg som leser blir forvirret av og engasjert i, og som skaper en spenning helt til absolutt siste side.
Jeg leser lite krim for tiden og vet ikke hvordan denne kan settes på skalaen for god eller dårlig krim. Men for meg er det denne type krim jeg helst leser. Jeg blir engasjert, jeg sitter hele veien og analyserer hvilke betydning opplysningene jeg får kan ha for saken. Det er en realistisk historie forfatteren har skapt i denne romanen.
Henning Mankell kaller romanen for imponerende, Olav A Hegdal skriver at dette vekker oppsikt da Mankell ikke er kjent for å blurbe krimskrivende kolleger i tid og utide. Uansett, at forfatteren helt til slutt skriver: fortsettelse følger - gjør meg på samme måte som Hegdal lettet...