“William Blix har forlatt Nord-Norge og en fortid som nyhetsjournalist. Nå lever han et anonymt liv i hovedstaden med en jobb han ikke trodde eksisterte. Han bærer på et savn etter sin forlovede som forsvant på mystisk vis. Men da fortiden innhenter ham i form av en desperat handling midt i Oslos gater, tvinges han til å returnere. I nord venter flere dramatiske hendelser, og en uløst mordgåte – like nervepirrende som den føles umulig å oppklare.”
Nord norsk krim, lite forlag, og en anmeldelse på Folkebladet.no som gir denne terningkast 5gjorde at jeg takket ja til å få den tilsendt. En hyggelig bokpakke med påskeegg med smågodt i, mango-te og tesil som jeg manglet gjorde meg ikke mindre entusiastisk.
Så begynte innleggene om hva andre bloggere mente om den å komme på Bokblogger.no.Det var flere enn meg som hadde fått godispakke og bok. Hmmm, hadde jeg sagt ja til "katta i sekken"... Innholdet i påskeegget var oppspist...
Vel, jeg satte i gang med friskt mot på søndag. Men jeg ble sørgelig skuffet. Det som kommer nå er ikke god reklame for denne boken. Ikke en gang patriotismen for Nord Norge gir den et plusspoeng. Noe av det kan nok henges opp på knaggen at jeg leser lite krim. Men for meg er denne boken temmelig nær kriminelt dårlig. Dette er forfatterens ellevte bok og den første som er plassert i sjangeren krim. Han gir ut bøkene på eget forlag, Bok i Nord.
Søndag ble det til mandag. På mandag kveld hadde jeg kommet til ca side 100 og jeg så ikke frem til fortsettelsen. Men har man sagt A så får man si B; og i tillegg spist innholdet i påskeegget...
Tirsdag morgen var jeg i et elendig humør. Herrefred, en dag til i dette elendet. Fresia tørket av kjøkkenbenken så kniver og ostehøvler føk rundt i rommet. "Skal du begå selvmord» skrek jeg opphisset til lille rosin-kose der hun stod og håpet på en smakebit av gulosten og ble truffet av en kniv – «hva om det hadde vært brødkniven som ramla på deg...»
Det ble ikke bedre av at Sønnen av Nesbø skrek til meg fra vinduet til Norli på vei til jobben. Hvor mye reklame skal krim-kongen ha... Nå er det nesten ikke det sted jeg har sett reklame for boka. Ikke engang trappegang opp i 6. etasje fikk ut frustrasjonen. Hvorfor får jeg ikke opp døra – ikke rart når jeg brukte bankkortet.
Fresias plan for ettermiddagen var: jeg skriver et fresende innlegg om det overmettede markedet for krimbøker...som frister alle slags amatører til å gi ut bøker.
Vel; på ettermiddagen satte jeg i gang igjen. Da jeg kom til ca side 180 kjente jeg hysteriet tok meg – det ga seg utslag i at boken kom i et komisk skjær. Og hva skjer i slike situasjoner; jo da kommer melodien til serien Soap frem og jeg kjenner meg som Bert:
Nå gir jeg meg – dette er såpe-krim; jeg skriver et innlegg om at jeg har kastet inn håndkleet. Nei, svarte f..., nå skal du lese den ferdig og så får dette bli en lærepenge neste gang du føler deg smigret over å forespørsler fra forlag, var den strenge beskjeden jeg ga til meg selv.
Onsdag ettermiddag og den er lest ferdig. 350 sider. Herregud så glad jeg er for at jeg ikke gjemte den til påsken som først tenkt!
Hva er det med boken som gjør at jeg synes den er dårlig. Språket - den får ikke plusspoeng på dette området heller. Men det gidder jeg ikke gi eksempler på. Det er ubetydelig sammenlignet med handlingen. For det som er mye verre for meg er det såkalte plottet. Det er helt elendig etter min smak. Har forfatteren overhodet hatt en plan eller har veien blitt til imens han skrev. Akkurat som jeg gjorde da jeg skrev stil på barneskolen.Det er som om anmelderen og jeg ikke har lest samme bok. Hvordan er de bøkene han gir terningkast 3 tro når denne får 5. Er det drømmen om en lokal Nesbø som har tatt overhånd...
William Blix er hovedpersonen. Boken starter med at han ser en person i Oslo Sentrum som han kjenner igjen; halvbroren Ove Jensen som avfyrer et pistolskudd mot en bygning. Ove Jensen vet ikke at William er hans halvbror. William får Ove som er i tåka inn i bilen og kjører han hjem til seg. Ove mumler at søsteren Cecilie, halvsøsteren til William, er død; drept. Ove havner på sykehus og William snoker i leiligheten hans og finner et dokument på Mac’n til Ove at offisielt er politiets konklusjon at dødsfallet er et selvmord etter at hun drepte forretningsmannen Hakimurrah Bahra på Kråkeslottet som ligger på Senja, nærmere bestemt Bøvær.
William bestemmer seg til å reise nordover til Kråkeslottet som er et overnattingsted/hotell; et ombygd fiskebruk. Men først reiser han ut til arbeidsgiveren sin, Iris, en rik kvinne som han også har et seksuelt forhold til. Jobben til William er å være hundelufter for Iris to hunder. Men også andres hunder. Før han reiser fra henne sier han til henne at når han kommer tilbake skal han fortelle henne hvilken metode hun brukte til å ta livet av mannen sin...
Maria, eier av et lite forlag reiser også til Bøvær for å få fred og ro til å lese manus til en bok skrevet av Iris...
Sønnen til Bahra er også på vei til Bøvær i en seilbåt sammen med tante Nasim, søsteren til moren. Han er tantens sexslave. Med seg i båten har de med seg en annen slave, den russiske Kyla.
Jeg kunne nevnt flere aktører som direkte og indirekte er med i handlingen. Med de merkeligste og amatørmessige linker mellom dem. Jeg klarte ikke å komme under "huden" på noen av dem. Men jeg setter stopp. Jeg har brukt alt for mange timer på den allerede. Uansett; alle har ulike motiv for å reise til Bøvær. Det er der det meste av dramaet, som for meg blir en såpe, utspiller seg.
Hadde dette vært en skolestil hadde dette vært morsomt å lese. Men det er det ikke. Tanken på om boken er ment som en parodi på krimsjangeren har slått meg. Tuller forfatteren med oss? Har han som meg sett seg lei på markedet av krimbøker som eser ut? Jeg er dessverre redd for at boken er alvorlig ment.
Jeg vokste opp på en øy der det er mye hare. Den har ingen naturlige fiender. Annet enn jegere. Og harepest. Er det det som vil skje med markedet av krimbøker; det kollapser pga overpopulasjon. Viser denne boken at krimsjangeren nærmer seg en grense når man kan mene at slike bøker er verdt å gi ut. Og anmeldere gir slike bøker terningkast 5. Men det dummeste er at jeg var så lettlurt...
.