«Det er pussig hvordan man av og til finner en venn – på de usannsynlige stedene – og kan snakke med vedkommende om hva som helst nesten med det samme. Men ikke sjelden oppdager man, etter den første entusiasmen, at man faktisk ikke har noe til felles. Når det gjelder andre, tror man at man aldri kommer til å forbli mer enn bekjente. Man er tross alt forskjellige. Men så blir man overrasket, forholdet varer lenger enn man hadde trodd, og man begynner å regne med det, og litt etter litt river det ned murene rundt en, små biter av gangen, helt til det går opp for en at en kjenner dette mennesket bedre enn nesten alle andre. Man blir virkelige gode venner.»
Det var da jeg leste dette avsnittet på side 10 at den lille skepsisen jeg hadde til romanen som jeg takket ja til å få tilsendt fra forlaget Aschehoug, forsvant.
Skepsisen fikk jeg da jeg leste et innlegg på en dansk bokblogg at vedkommende hadde hulket seg gjennom romanen pga kjærlighetshistorien mellom Isabelle og Robert. Men Kom hjem (Calling Me Home) skrevet av Julie Kibler er ikke bare en kjærlighetsroman, den inneholder mye mer. Bl a om at vennskapet mellom Isabelle og Dorrie. Derfor hadde jeg ingen grunn til å være skeptisk.
Jeg takker forlaget som sendte meg et lesereksemplar. Her kan du lese av hva Aschehoug skriver om romanen. Romanen ble utgitt i 2013 og på norsk i 2014, og er på 379 sider.
Julie Kibler bor i Arlington, Texas. Ideen til debutromanen fikk hun da faren fortalte at bestemoren forelsket seg i en ung svart mann, men de fikk ikke leve ut sin kjærlighet av sine familier. Til den amerikanske bokbloggeren Christi Craig sa hun bl a dette:
«While I was growing up, my grandmother puzzled me. She wasn’t always very “grandmotherly” and seemed unhappy a large part of the time. Long after she died, my father shared with me that she had fallen in love with a black man when she was a young woman in Northern Kentucky, and that she wasn’t allowed to be with him. It seemed to provide an explanation of sorts for why she was the way she was. The way I figure it, this young man must have been her one true love, and her life must not have turned out the way she hoped it would. I thought about this a lot and for a long time, and eventually decided to write a novel—not her story, as I don’t know the specific details, but the story of a young woman in a similar time, place, and situation. I like to think she guided me in a way, almost as if she sat at my shoulder whispering to me of how it felt to be in love with someone when that relationship was forbidden for bad reasons.»
Miss Isabelle er ikke ulykkelig. Hun er 90 år og har vært venner med frisøren Dorrie, en enslig mor i 30-årene, i ti år da hun spør Dorrie om å kjøre enn til en begravelse Cincinnati. En hvit og en svart kvinne som trives godt i hverandres selskap. Men selv om de er venner er det lite Dorrie vet om Isabelles fortid. Men det får hun kjennskap til på bilturen.
Isabelle kan fortelle en historie som er vakker, brutal og trist. Den starter da Isabelle var nesten 17 år på slutten av 1930-tallet i en liten amerikansk by. Der svarte ikke har lov til å bo og de svarte som jobber i byen må forlate den før det blir mørkt. Om dette tema – les en smakebit jeg ga fra boken i et innlegg på søndag.
To av de svarte som oppholder seg i byen om dagen er Cora og datteren Nell. De er hushjelper hos Isabelles familie. Cora har vært en erstatning for den iskalde moren til Isabelle. Moren er opptatt av fasaden og styrer familien dit hun ønsker. Selv om Isabelle har mye større intellektuelle evner enn brødrene, er morens eneste tanke for Isabelle at hun skal gifte seg inn i en fin familie. Ekteskap med en svart mann er utenkelig. Men det er det for alle andre også. Videreutdannelse er utelukket. Isabelles far er lege og i løpet av de neste årene skal Isabelles tanker om faren endre seg fra en god og klok far til at hun opplever han som en løpegutt for moren.
For Isabelle forelsker seg dypt og inderlig i Coras sønn Robert. Cora og Nell blir livredde fordi de vet hva dette kan medføre. Ikke bare kan de miste jobben, men det kan bli farlig for Robert.
Det er denne historien vi får lese i romanen til Julie Kibler. Hvor brutalt det var å være svart. Om en ung jentes oppvåkning til den virkeligheten de svarte levde i. Om vennskapet mellom Isabelle og Dorrie som blir sterkere på bilturen. Det Isabelle forteller gjør at Dorrie ser sitt eget liv med nye øyne. Et strevsomt liv med to barn, der sønnen ikke alltid gjør det moren ønsker han skal gjøre. Men også forholdet til en mann hun nettopp er blitt kjent med.
Dette er en roman som gjorde inntrykk. Til siste side. Jeg gråt meg ikke gjennom den. Men jeg fikk en skikkelig «Tore på sporet» følelse på slutten. (Hulk!) Det ble ikke mindre hulk når forfatteren skriver i etterordet til leserne av roman:
«Til slutt en melding til leserne mine. Takk for at dere vil lese Kom hjem. Alle eventuelle feil når det gjelder historiske kjensgjerninger eller omgivelser er helt og holdent mine. Jeg håper dere vil ta denne romanen for det den er: en historie jeg har forestilt meg om ting som er sanne. Hvis dere bor langs den ruten som Dorrie og Miss Isabelle tar, vet dere bedre hvor langt ting er kommet, og hvor mye som fortsatt gjenstår. Det er opp til dere å være forandringen. «