Innledningsvis i boken:
«Det finnes perioder i livet da du sier til seg selv; du er en utålelig person. Det er perioder i livet du har lyst til å gå i hundene. Nedenom og hjem. Du drikker og går i oppløsning, du synker. Du arbeider hardt for å nå bunnen. Du er på vei ned, og det gode med dette ødeleggelsesarbeidet er at du nyter det. «
Det at Tomas Espedal skriver hvor mye han drikker har jeg lest en del negative kommentarer om. I dette Bokprogrammetsier han at han er veldig glad i å drikke og synes at det er bedre å være full enn edru. Jeg synes at det er mer ærlig enn de som sier at «jo da, jeg tar da ett glass vin til maten». Din hykler er min tanke når jeg hører det. Uansett, det er ikke alkoholforbruket som bestemmer om en forfatter skriver gode eller dårlige bøker. I dette tilfellet bruker forfatteren eget liv i romanene. Da blir drikkingen hans en del av boken. Det eneste jeg lurer på er hvordan han orket å være på vandring dagen derpå.
Bokklubben har kategorisert boken som noveller og den anses som hans «gjennombrudd for et bredere publikum». Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv utgitt i 2006 ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Jeg «oppdaget» han som forfatter ved å lese boken jeg skrev om i innlegget:
Programlederen Siss Vik sier i Bokprogrammet at det er sjelden at hun har lest at noen skriver like fint og rystende om små og store ting. Tomas Espedal sier at alt skal kunne bli litteratur. Det virker så enkelt å skrive slik han gjør. Men jeg tenker at det må kreve en del å være så presis. Kanskje skrivemaskinen han fortsatt knatrer på har magiske taster. Ihvertfall skriver han bøker som er slik jeg liker dem. Ikke minst hva angår sideantall. 215 sider har boken som er lånt av biblioteket.
I Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv skriver han om å gå. Turer han har gått i Norge og i utlandet. Turer i England, Tyskland, Frankrike, Tyrkia og Hellas. Alene eller sammen med andre. I dress og skjorte som antrekk. Han skriver om diktere og filosofer som har vandret. Det å reise. I tillegg leser vi om tanker han har om små og store ting. Eget liv og samfunnet generelt. Mange tema.
Boken starter med at han går fra Åsane:
«Går over bakketoppene og ned mot Kretsfengselet i Breistein; de høye murene; et tre, skyggen av treet som vokser opp langs den harde betongveggen. Det går to hester og gresser foran muren, som all denne friheten utenfor, skal fortelle om hvor brutalt det er å sitte innesperret på den andre siden. «
Han er flere ganger innom det å bo. Jeg har tidligere sitert fra boken om tema i dette innlegget; her er enda en smakebit:
«Å kjenne gleden ved et hus er ikke det samme som tilfredsstillelsen ved å eie en bolig, gleden går dypere, den fester seg ved at man har funnet et sted å hvile, et sted hvor det er varmt og lyst, hvor man kan lage mat og spise i fred og ro, hvor man kan sette seg ved vinduet og se ut; man er inne. Gleden ved huset er gleden ved å være inne. Gleden ved å være ute skyldes at man har funnet et hus, det behøver ikke å være ditt eget.»
En godbit til:
"Fra bordet ved vinduet kan jeg se ut mot fergeleiet og en mindre båthavn fylt opp mot lystbåter; flytende hus med små stuer og lamper og fjernsynsskjermer, man sitter i sofaen som om man bestandig er hjemme. Man er på ferie; flytter den bekvemme stuen fra et sted til et sted og opphever på denne måten reisen; man forlater ingenting, ankommer ingenting nytt. Bortsett fra noen mindre bølger, litt vind og regn, flyter man ubekymret av gårde slik man reiser liggende på sofaen i sin egen stue, mot en destinasjon hvor man allerede befinner seg: man reiser ikke, man sover».
Tomas Espedal har utgitt tretten bøker og jeg har heldigvis kun lest to av dem. I tillegg til at jeg liker språket, har hans bøker den virkningen på meg at "jeg er til stede" når jeg leser. Tenker ikke på hva som skjer fremover eller hvordan det ender. Det jeg leser får meg til å stoppe opp og tenke. Jeg får lyst til å bla tilbake i boken og lese ting på nytt. Det blir en ro rundt det å lese. Det er bra. Jeg er en person som er for lite fokusert om nåtid - har for mange tanker om fremtid. Derfor har jeg behov for å lese slike bøker. Ikke bøker som er skrevet med den hensikt at leseren skal "drives" fremover.
Tomas Espedal ble neppe inspirert av Marsjkonkurransen med Lalla Carlsen. Men han skriver at han så ut som en vagabond etter en tid på reisene – så kanskje han lignet litt – men neppe så fresk i frasparka "dagen derpå" som hu Gurine Huskerud og a Nelly med lokken: