Romanen Tirsdagsdamene av Monika Peetz har befunnet seg på nattbordet mitt siden januar 2013. Og først nå har jeg lest den. Utgitt i 2010 og på norsk i 2012 av Bastion Forlag. Lettlest bok på 287 sider.
![]()
På omslaget står det «Årets beste bok»….»….En utrolig morsom og underholdende bok». Vel….. Min realistiske hjerne ble etter hvert så oppgitt at jeg etter 100 sider vurderte å legge den fra meg. Men jeg leste den nå ferdig. Nysgjerrigheten over å få vite hvordan dette prosjektet bar av gårde fikk meg til fortsette.
Slik beskriver forlaget forfatteren:«Monika Peetz er født i 1963. Hun har i mange år arbeidet i Nederland og Tyskland som forfatter av flere filmmanus og ikke minst har hun hatt ansvaret for noen av Tysklands mest populære kriminalserier for fjernsyn.»
«Fem venninner på pilegrimsferd. En henrivende og til tider komisk roman om en reise som forandrer alt.
I 15 år har de vært bestevenninner. Hver første tirsdag i måneden treffes de fem damene i sin franske yndlingsrestaurant, og en gang i året hygger de seg med en felles weekendtur. Men dette året er alt forandret: Judith er nettopp blitt enke og vil foreta en pilegrimsreise til Lourdes i sin avdøde manns fotspor.
Fylt av omtanke for sin sørgende venninne, beslutter Tirsdagsdamene seg for å følge henne på reisen. Underveis kommer de fem damene litt etter litt på sporet av en hemmelighet, som får konsekvenser for alles liv og setter deres vennskap på en hard prøve. Ikke noe er lenger som det var.»
Hvem er nå disse damene jf restauranteieren Luc – da de ankom restauranten for første gang for femten år siden: (restauranten befinner seg i Køln slik jeg oppfatter det):
· Caroline: den kjølige, veltrente advokaten med de klassiske ansiktstrekkene
· Judith: blek, tynn og gjennomsiktig
· Eva: den dyktige nyutdannede legen
· Estelle: umiskjennelig verdensdame
· Kiki; den yngste, nettopp ferdig med videregående skole og med en utstråling som en fargerik sommerfugl
Hvor realistisk er det at en person (Eva) som utdanner seg til lege ikke bruker legeutdannelsen sin på femten år, men velger seg et liv som hjemmeværende? Og hvem (Estelle) legger ut på en slik tur med trillekoffert?
Det er noe av handlingen som trakk denne boken ned for meg selv om den er godt skrevet. Og det eneste jeg fant morsomt var de tørrvittige kommentarene fra dama med trillekofferen. Det var egentlig høydepunktene. Uten en slik karakter hadde denne etter min smak vært temmelig kjedelig. Men forfatteren klarte å få meg skikkelig irritert over karakteren Judith; snakk om «sirisse». En dag sammen med denne dama hadde gitt meg grått hår….