Selv om jeg ikke vokste opp i et drabantbymiljø, har jeg ingen problemer med å leve meg fullt og helt inn i Tove Nilsens bøker om Tove og Goggen. Eller Georg som han heter. Jeg har alle de tre første bøkene. Skyskraperengler (1982), Skyskrapersommer (1996) og G for Georg (1997) om drabantbymiljøet i i Oslo på 1950-1960 tallet der hovedpersonen er Tove.
Da jeg fant den siste boka Nede i himmelen som ble gitt ut i 2010 på biblioteket i høsten 2012, måtte jeg låne den.
Selv om sola skinte fra skyfri himmel på Rhodos i høstferien, ble jeg trist av å lese Nede i himmelen. En får så lyst å gå inn i handlingen og ordne opp. Men det kan en jo ikke. Ikke kan en lukke øynene som når man ser noe på film som en ikke liker. Nei, en må være med hele tiden. Uten å kunne gjøre noe som helst.
Noen ganger gjør bøker en trist. Ikke minst når de har et tema en lett kan kjenne igjen. Jeg kan kjenne det samme sinnet som Tove følte over at ingen stilte opp for Goggen når han ble mishandlet av den voldelige faren; ikke minst over den tafatte moren hans som bare bøyde nakken. Og forelskelsen til en tenåring er lett å kjenne igjen; den beskriver hun slik:
"Der stod han med det liksom-uanfektede utrykket som gjorde så mye med meg, gjør det fremdeles, så jeg blir urolig mer enn førti år etter når jeg sitter og skriver i et forsøk på å holde oss fast og finne ut av hva som egentlig skjedde med oss. Der sto han og var den som jeg måtte lyve om for mor og far, den jeg ikke lenger fikk være sammen med."
