I programmet Døden, skal vi danse? med Per Fugelli sier han at han alltid har vært glad i å lese: Å lese er på en måte å være på jakt, på oppdagelsesreise. Plutselig finner du en diamant. Og gjemmer den.
Og en slik diamant har jeg funnet. Igjen. For det er mange bøker jeg anser som diamanter. Men nå er det romanen Lille Tre (The Education of Little Tree) av Forrest Carter. Utgitt så langt tilbake som 1976 og på norsk første gang i 1992 av forlaget Pax. 237 sider. Det er en kritikerrost, men også omstridt roman. Det eneste som er dumt er at jeg lånte den av biblioteket. For dette er en «må eie-roman.»
Hvem er Forrest Carter? En amerikansk forfatter som døde i 1979. Kontroversiell jf det som er skrevet om han på Wikipedia. Romanen jeg lånte på biblioteket er full av livsvisdom. En annen kjent bok han skrev er Du finner meg i fjellene, om apachehøvdingen Geronimo, er notert opp på lista. En tatt bort og en lagt til….
Romanen starter slik:
«Mor mi levde bare et år etter at faren min døde. Sånn hadde det seg at jeg kom for å bo hos Besta og Bestefar da jeg var fem år gammel.»
Vi er i 1930–årene. Besta, Bonnie Bee, er fullblods cherokee. Bestefar, Wales, er halvt cherokee. Fjellbøndene lever av det naturen kan gi dem. Og tjener noen ekstra slanter av bestefars brennevinsbrenning. Som også Lille Tre får «opplæring» i. Lille Tre er mye sammen med bestefar som lærer han om naturen og menneskene. Og Lille Tre er som en «svamp», det gjelder også banneord som Besta for all del ikke må få vite at ramler ut av Bestefar.
Besta, som kan lese, er opptatt av at Lille Tre skal lære å lese. Han må lære fem ord om dagen. Selv om Bestefar mener at det er for mange ord i verden. De bare skaper uro mellom menneskene. Og Bestefar og Lille Tre låner bøker som Besta leser høyt for dem om kvelden. Og dette engasjerer Bestefar noe enormt. Julius Cæsar er en. Men for ikke å snakke om Mr George Washington. Som bestemte, til tross for advarsel fra denne Mr Thomas Jefferson, at det skulle innføres whisky-skatt. Og dette får en intetanende bilkjører unngjelde for. Som Bestefar mistenker å være politiker. Politikere har ikke Bestefar mye til overs for. Episoden er en av de mange morsomme episodene i boka.
Vi følger naturmenneskene gjennom året. Glede, avslapping, spenning og sorg. Besteforeldrenes bekjentskaper. Ikke mange, men interessante personligheter til å fylle egne bøker. Cherokeenes historie og tragedie. De fattige landarbeiderne. Romanen er spekket av livsvisdom. Nydelige naturbeskrivelser. Det er umulig å lese den i et jafs. Måtte ta den inn i små porsjoner.
Jeg har humret og vært trist om hverandre. Har skrevet ned henvisning til sider for å vise hvor dypsindig, morsom, trist og vakker den er. Men; er det riktig å referere til alt dette? Nei, les den! Sjelden har jeg ønsket at en roman var min egen. Selv om jeg sjeldent noterer og skriver i bøkene mine, ville dette vært et av unntakene. Enig med Per Fuggeli, man leser bøker for å finne slike diamanter!
Jeg avslutter med å referere noe fra side 14. Bestefar og Lille Tre er ute og jakter. Hauken, Tal-con, dreper en vaktel. Lille Tre ser trist ut. Bestefar trøster og sier:
«Nå skal du ikke være lei deg, Lille Tre. Hauken følger Loven. Tal-con tok den treigeste sånn at den treige ikke får en hel haug unger som også ville blitt treige. Tal-con eter jordrotter i tusenvis, og jordrottene er ute etter vaktelegga - de eter både de kjappe egga og de treige - sa du skjønner, Tal-con følger bare Loven. Han hjelper vaktlene.»
Bestefar grov fram en lakrisrot med kniven sin og børstet jorda av den og skrelte den med kniven så den søte vinterforrådsafta rant av den. Han delte rota i to og ga meg den tjukkeste biten. Sånn er Loven,» sa han lavt. «Du skal bare ta det du trenger. Er vi ute etter hjort, så tar v i aldri de beste dyra. Hvis du tar de minsteog de treigeste blir hjorteslekta sterkere og du kan alltid være rygg på å få kjøtt nok. Pa-koh, panteren, veit dette og du må lære det det du også.»
Og så lo han: «Det er bare Ti-bi, bien, som samler inn og lagrer mer enn han har bruk for . . . og derfor kommer bjørnene og tar fra ham, vaskebjørnen også . . . og cherokeen. Sånn går det med folk som gjemmer unna og blir feite fordi de vil ha ha mer enn andre. De andre kommer for å ta det fra dem. Og så blir det kriger, ser du . . . og rådsmøter og forhandlinger og så står de der og holder lange taler og prøver å holde fast på alt det de har hamstra . . . og de vil ikke dele med andre. Så finner de ut at Flagget betyr at de har rett på mer enn andre folk . . . og menn drar ut og dør på grunn av alle ordene og Flagget . . . men ingen kan forandre det som er Loven. «
Privat foto tatt våren 2012
