Du strauk meg over kinnet
den siste gangen på sjukehuset.
Handa di,
som før var hornet og hard
av slit med fjøs og jord og mager grøde
på steinrøysplassen vest på Skogen
var nå gjennomsiktig
tynn og skjør.
Det blyge kjærtegnet var som
skyggen av en fugl på snøen.
Derfor kjenner jeg det ennå
etter så mange år.
Det er alltid det sporløse
som setter de djupeste spor.