Det er de siste årene jeg har fått interesse
for filosofenes stemme i samfunnsdebatten. Kaja Melsom, Einar Duenger
Bøhn og Einar Øverenget synes jeg det er interessant å lytte til, og særlig der teknologien vi
har blitt så avhengig av, diskuteres.
Det er Einar Øverenget som har skrevet
boken: Intoleransens inntog. Når sosiale medier truer
friheten.Interessant og tankevekkende å lese hans tanker om tema.
Fra forlaget Manuskripts presentasjon
av Einar Øverenget:
«Einar
Øverenget er professor i filosofi ved Høgskolen i Innlandet. Han er i tillegg
en aktiv samfunnsdebattant og mye brukt foredragsholder. Denne boken er
inspirert av hans mangeårige arbeid med filosofen Hannah Arendt.»
Boken ble utgitt i 2022 og presenteres
slik av forlaget
«Sosiale medier
er i ferd med å endre måten vi er sammen på, fellesskapet. Flere kan ta ordet,
men under en slik tilsynelatende ytringsfrihet dominerer en understrøm av
konformitet, lydighet, selvsensur og frykt. Slik slår friheten over i ufrihet
og toleranse i intoleranse. Særegne holdninger og individualitet erstattes av
gruppetilhørighet, der annerledes tenkende blir utstøtt. Vi aner noe
foruroligende: Et fellesskap som beveger seg mot større kontroll. Og en økende
risiko for en politikk med totalitære trekk som i stedet for å kjempe for
frihet, ønsker å innskrenke den.»
Begrepet toleranse starter med at man hører
noe man misliker sterkt. Man er i posisjon til å forhindre ytringen ved f. eks å
sensurere den, mobbe den bort. Tolerensen ligger at vi velger ikke å forhindre ytringen.
Man tåler ytringen og sine egne negative følelser fordi man mener det er viktig
at folk må få lov til å ytre seg.
Sosiale medier har lagt til rette for
demokratisering, en arena man ytrer seg politisk. Den nye offentligheten og debattarenaen.
Hva skjer når meningene ytres i det sosiale rom hvor det er mer konformitet,
selvsensur, skam, ekkokamre. Der man ikke snakker med folk man er uenige med.
Innholdet i boken på 156 sider oppdelt
i ti kapitler. Fra det første kapitlet Når alt blir sosialt:
«Før mediene ble
så sosiale at de introduserte en mulighet til å like det som blir fremført,
ville dette ha vært et fremmedartet spørsmål. Opprinnelig, før de sosiale mediene
begynte å regjere verden, var det et helt annet ideal som gjaldt: «Jeg er dypt
uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.»
Setningen tillegges ofte den franske opplysningstenkeren Voltaire, men
setningen ble ført i pennen av forfatteren Evelyn Beatrice Hall, som over
hundre år etter Voltaires død utga boken Voltaires venner, der hun med denne
setningen oppsummerte Voltaires tro på ytringsfriheten: Jeg må ikke like det du
sier, eller være enig med deg for å forsvare din rett til å ytre deg. Denne
holdningen har lagt grunnlaget for demokrati og ytringsfrihet slik vi kjenner
det i dag.
Men nå er noe i
ferd med å endre seg. En ny holdning er i ferd med å bre seg som får stadig
større aksept. Den kan sammenfattes slik: «Jeg er dypt uenig i det du sier, og
vil derfor hindre deg i å si det.» Dette er intoleransens inntog, og den
gjelder ikke kun ytringer - den handler på et dypere plan om en økende motstand
mot det individuelle. Den skyldes at vi ledes til å tro at det sosiale aspektet
av våre liv innfanger alt ved det å være menneske — med den følge at det er
flokkens mentalitet som regjerer.»
En smakebit til fra andre kapittel Hannah
Arendt og det totalitære:
«Hannah Arendt
var aldri på Facebook, hun sendte aldri en tweet — og hun har aldri lagt ut et
bilde på Instagram. Grunnen er det enkle faktum at hun døde i 1975. På det
tidspunktet var begrepet sosiale medier meningsløst, fordi medier var
offentlige, ikke sosiale, og det er en vesentlig forskjell — selv om vi i dag
ikke lenger er i stand til å se hva den forskjellen går ut på.
For Arendt var
imidlertid skillet mellom det offentlige og det sosiale helt sentralt for å
forstå hvordan strømninger som totalt underkjenner vår frihet og
individualitet, overhodet kan vokse frem. I begge tilfeller er det snakk om et slags
samkvem mellom flere mennesker, men kjernen i det samkvemmet er av helt
forskjellig art. Mens det offentlige er et sted der frie individer har rett, og
kanskje også plikt, til å delta i fri meningsutveksling, handler det sosiale
mer om flokk og kontroll. Når det sosiale nå i vår tid har fått en dominerende
betydning, er det i ferd med å omdefinere det vi tidligere forsto som det
offentlige. På mange måter er det å «like» betegnende for denne endringen. Mens
det offentlige tidligere var et sted for enighet og uenighet, er det i ferd med
å bli et sted der vi liker og ikke liker hverandre.»
Her kan du høre Einar Øverenget i samtale med Kristin Flood om boken,