«Glemte bøker ligger meg på hjertet, siden jeg vet at også mine kommer til å bli stuet ned i dødsboesker, avvises av de overfylte antikvariatene og via Frelsesarmeen eller lignende til slutt vil havne på dynga».
Et sitat fra romanen Grand Finale i svindlerbransjen av Kerstin Ekman som jeg akkurat har lest siste side i. Det er ikke Ekmans bok som ble utgitt i 2011 og på norsk i 2013 min smakebit kommer fra, selv om sitatet i seg selv er en smakebit. Opplevelsen ved å lese denne boken skal jeg skrive om i et eget innlegg.
Min smakebit kommer fra første bok i Elsi Lund- triologien, tre romaner skrevet av Bjørg Vik som står i bokhylla og som jeg leste for en del år tilbake. Det er synd dersom triologien kommer inne under kategorien «glemte bøker». Jeg kjøpte bøkene gjennom Bokklubben enkeltvis. Men i dag kan man få kjøpt dem samlet i ett bind. Har lenge hatt planer om å lese romanene om igjen.
«Dette er fortellingen om Elsi Lund, jentungen fra Colletsgate i Oslo, som var 4 år da krigen kom til Norge. Med stor dikterisk kraft gjenskaper Bjørg Vik miljøet i sin barndoms gate, og gir samtidig et bilde av en hel tidsepoke. Menneskene i den helt vanlige - nesten fattige og overbefolkede - leiegården ved St. Hanshaugen kommer oss merkelig nær.
Trilogien er satt sammen av de frittstående bøkene om Elis Lund; Små nøkler store rom fra 1988, Poplene på St.Hanshaugen fra 1991 og Elsi Lund fra 1994.
Vi følger Elsi fra en snill, lydig og kvikk 4 åring til en gruende konfirmant med bekymringer via tenårenes korsveier med venninner, gutter og nye miljøer til en nittenårings liv med russetid, husmorskole, forlovelse, brudd, oppbrudd og sammenbrudd - frem til Journalistakademiet og nøkkelen til eget rom og liv.»
Min smakebit kommer fra begynnelsen av den først boken» i triologien Små nøkler store rom. Vil du lese flere smakebiter tilknyttet et innlegg i Mari's blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer etter smakebiten.
«Når faren ikke kommer hjem om kvelden og stillheten flakser som skremte fugler mot veggene, stiller Elsi seg ved sofaen og legger øret inntil tapeten på et bestemt sted, litt til venstre for den ene lampetten. Med det ene øret presset mot murveggen, den har bare en tynn ruglete hud av lim og tapet utenpå, og med pekefingeren som en kork i det andre øret, narrer hun vekk den rastløse, liksom skrapende stillheten. Øret mot veggen vokser, blir en stor trakt, søkende etter lydene hos fru Vogel.
En jamrende tone kryper kanskje ut av lydløsheten, noen gråter eller synger der inne. Pikens flaggermusøre er fininnstilt, det oppfanger rumlingen i koksovnen, en lysbryter som slås av eller på, subbende tøfler, hoste. Faktisk innbiller Elsi seg at hun hører den gamle kvinnens åndedrett og raslingen i kjolen.
Er det ikke små hulk hun hører nå? Eller stønn?
Kanskje dør den gamle damen akkurat nå. Og bare hun, Elsi Lund, vet det. Hun er vitnet, den utvalgte, som kan rope ut: Nå dør fru Vogel! «
