Hvitekrist av Tore Skeie har begeistret kritikerne, og den begeistret meg. Å lese boken var for meg som å flytte inn i den tiden han skriver om. Få hendelsene han skriver om opp på et stort lerret, snurr film. En brutal tid og innimellom grusomt å lese om. Det var en tid for terrorister. Samtidig er det en del av historie. Lokalbefolkningen fikk unngjelde. Som sivilbefolkningen lider i krig i dag, tusen år senere.
Samtidig leser jeg den med undring. Hva menneskene, med sine begrensede ressurser, fikk til sammenlignet med samfunnet vi lever i nå. De reiste over havstrekninger like naturlig som jeg setter meg på toget inn til Oslo.
«I dag kan det virke nesten ubegripelig at de kunne reise så langt som de gjorde. Skipene var åpne, uten dekk, sjøvann lakk inn mellom skjøter og mellom plankene i skipssidene, bølger skvulpet inn over skipet, slik at sjøfolkene stadig måtte øse med bøtter og spann. Skip ble regnet som sjødyktige om det holdt å øse dem to ganger om dagen. Mennene var ikledd ull- og skinnklær, luer og kraftige rohansker, men hadde ingen annen beskyttelse mot regn og vind.
Norrøne skippere på 1000-tallet benyttet muligens såkalte solkompasser, enkle innretninger kjent fra arabisk navigasjonskunst, som i direkte sollys viste himmelretningen ved hjelp av en skygge som falt på et brett med inskripsjoner. Men egentlige navigasjonsinstrumenter hadde de ikke. De var avhengige av erfarne sjømenns evne til å studere sol, måne og stjernehimmel med egne øyne og til å lese havet. Hvordan bølgene slo kunne avsløre hvor dypt det var og hvordan strømmen gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var og hvordan strømmene gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var. «
De aller fleste var analfabeter. Kampen om å overleve var hard. Det er bare å tenke for en skrekk og gru det var for befolkningen når vikingene gjorde sitt inntog:
«Bak de spredte angrepene som innledet i Ethelreds regjeringstid, sto antageligvis vikinger med
baser i Irland, Skottland, Isle of Man og Normandie. Men så, sommeren år 991, kom en ny krigsflåte til Englands kyst. Den skilte seg grunnleggende fra forgjengerne. Det var den største vikingflaten England hadde sett siden Alfreds dager. Menneskene som så den fra land telte mer enn nitti store krigsskip, i tillegg til mindre følgeskip. Denne flåten kom ikke fra et røverreir i det engelske rikets periferi, men fra Skandinavia.
Samlet seilte den langs østkysten, for den til lokalbefolkningens skrekk tok til land og landsatte en hær på flere tusen mann. Mens befolkningen flyktet foran dem, plyndret danekrigerne landsbyen Folkstone og satte fyr på husene. Deretter seilte de videre og gjorde det samme med de små havnebyene Sandwich og Ipswich.»
Det skal bli verre for befolkningen. På denne tiden var det tohundretusen mennesker i Norge. I England var det en million mennesker. Å lese om plyndringer og nedbrenning av byer i England jeg har vært i, var spesielt å lese om.
Boken inspirerer meg til å lese mer om denne tiden. På bokomslaget står det:
«Hvitekrist er første bind i fembindsserien «Kongenes tid», som handler om livene og samtiden til de største norske viking- og middelalderkonger.»
Dersom de neste bøkene blir tilnærmet like gode som Hvitekrist har jeg mye å glede meg til.
I høst var jeg i Skottland, og utenfor kysten av byen Oban, som er the Seafood Captal of Scotland, er øya Mull i Indre Hebridene. Derifra skulle reisen gå til øya Iona som lenge har vært betraktet som et hellig sted. Ute på øya er det et kloster. I 806 ble alle ved klosteret funnet døde, en massakre utført av norrøne vikinger. I massakren ble 68 munker drept. På grunn av dårlig vær fikk vi ikke lov til å reise ut til øya fordi fergeselskapet ikke kunne garantere at de fikk oss tilbake den dagen pga været. Derfor måtte øya betraktes fra fergekaia, og her er noen bilder.
Boken Hvitekrist starter med et tidsbilde fra 1241:
«De kom over de øde, gule våtmarkene som en karavane gjennom ørkenen. Reisefølget besto av omkring tretti menn, på raggete, hardføre hester som var så lave at mennenes føtter nesten slepte i bakken. De hadde ridd langt, under tause fjell og fugler, gjennom dalene i høylandet. Møtestedet var gården Sauđafell, som lå på en våt, gresskledd slette innenfor en fjordarm på Islands forblåste vestkyst. Da de kom fram, ble de tatt imot av Snorre Sturlason.»
Dagen etter forlot mennene Snorre, de så aldri forfatteren igjen.
«Det var særlig en historie om storhet og fall som interesserte ham intenst. Det var historien om en politisk karriere som, sett fra var tids veldige distanse, fortoner seg slående lik Snorres egen. Den handler om en mann som også søkte å bli mektigere i sitt hjemland enn noen hadde vært før ham, en mann som vevde allianser vidt og bredt for a bygge et nett av lojale menn rundt seg, men som i likhet med Snorre skjøv folk fra seg med sin stahet og sin griskhet. Også han gjorde seg til fiende med en nordisk konge hvis makt strakte seg over hav og fjell, og som kjøpte menns lojalitet med løfter. Også han trådte feil på høyden av sin karrier, endte sitt liv i et totalt nederlag. Også han ble udødelig.
Det er historien om kong Olav Haraldsson.»
På tirsdag denne uka ble det det funnet gullsmykker på et jorde i Råde her i Østfold, arkeologer mener at de stammer fra før vikingtiden. Jeg tror ikke at jeg ville vært så interessert i denne nyheten uten å ha lest boken til Tore Skeie. Boken omtales slik av forlaget:
På begynnelsen av 1000-tallet raste maktkampen om herredømmet i landene rundt Nordsjøen. Angelsaksernes konge, Æthelred, var herre over et England som var rikt på gull og sølv, men også ustabilt og fullt av egenrådige stormenn. Fra Danmark forsøkte den unge danekongen Knut å erobre hans land. Midt mellom dem sto den ambisiøse norske vikingkongen Olav Haraldsson, en mystisk skikkelse som etter sin død skulle bli til Olav den hellige. Han hadde sin egen agenda.
Tore Skeie spenner opp det store lerretet og tar leseren med på en forrykende ferd gjennom den turbulente perioden da vikingtiden var på hell og kongeriket Norge var i støpeskjeen. Mens krigsherrer manøvrerte, allierte byttet side og store sølvskatter skiftet hender, rådet vold, brutalitet og ødeleggelser. Samtidig spredte kristendommen seg og skapte langsomt en ny samfunnsorden. Hvitekrist gir et friskt blikk på norgeshistorien, hvor vikingtidens mennesker og begivenheter løftes opp og ut av sagaene og inn i en større europeiske sammenheng.
